Navn på personer
Personnavnene som er i bruk i Norge i dag, har opphav i mange forskjellige tidsperioder og kulturer.
Personnavn
Et personnavn er en persons egennavn, det vil si det navnet som brukes for å identifisere en person, for eksempel Per Hansen eller Kristine Dal. Personnavnene deles inn i fornavn, mellomnavn og etternavn. Et fornavn er et navn som kan stå på første plass i et personnavn, for eksempel Hans, Marie, Wilma, Oskar. Etternavnet er det navnet som står på siste plass i et personnavn, for eksempel Olsen, Myrdahl, Møller, Berg-Hansen.
Ifølge lov av 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn (navneloven) skal alle personer ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn. I tillegg kan man ha mellomnavn. Alle navn som kan tas som etternavn, kan også tas som mellomnavn. En person som heter Karen Elisabeth Torp har dermed to fornavn og ett etternavn, mens Karen Grøndahl Torp har ett fornavn, ett mellomnavn og ett etternavn. Men hvis sistnevnte hadde hatt bindestrek mellom Grøndahl og Torp, ville hun hatt ett fornavn og ett (dobbelt) etternavn: Karen Grøndahl-Torp.
Fornavn
De eldste fornavnene vi kjenner fra nordisk område, er å finne i runeinnskrifter fra urnordisk tid (ca. år 200–500 etter Kristus). Det er navn som StainawarjaR og HagustaldaR, som vi ser er svært annerledes enn dagens fornavn. Fornavnbruken i Norge har forandret seg mye siden den gang, både fordi språket har forandret seg, og fordi samfunnet har forandret seg. Innflytelse fra utlandet har også satt spor i fornavnbruken.
I norrøn tid (ca. 700–1350) besto navnene av vanlige ord, som bjørn, stein, ulv, leik, gud, gard. Navnene kunne være toleddete (sammensatte), for eksempel Åshild (ås- ’gud’ + -hild ’strid’), Torstein (gudenavnet Tor + stein) og Gunnbjørn (gunn- ’strid’ + bjørn), eller enleddete, som Ulv, Gunn og Aud (’rikdom’). Det fantes også kortformer av de toleddete navnene, for eksempel Åsa av navn som begynte med Ås-, og Arne av navn som begynte med Arn-. Mange norrøne navn ble laget ved såkalt leddvariasjon, det vil si at man tok ledd fra navn som var i bruk, og satte dem sammen på en ny måte. Denne navnelagingen ble gjerne brukt ved oppkalling, for eksempel kunne en mann som het Torstein, kalle barna sine Torgunn, Torfinn og Torgrim.
Rundt år 1000 kom kristendommen til Norge, og med den kom mange nye navn. Disse navnene ble i løpet av de neste århundrene tatt i bruk ved siden av de gamle, norrøne navnene. Mange av navnene utviklet en nordisk form, for eksempel Jon (fra Johannes, en av Jesu disipler), Lavrans (fra Laurentius, en av helgenene) og Anne/Ane (fra Anna, moren til jomfru Maria).
Utover i middelalderen kom det mange tyske handelsfolk til Norge. Mange av dem slo seg ned her og brakte med seg tyske navn som Konrad og Mathilde. Noen av disse navnene var tyske former av de kristne navnene som allerede var i bruk, for eksempel Hans (av Johannes).
Skikken med å bruke flere fornavn kom på 1700-tallet til Norge fra Europa gjennom Danmark og Tyskland. Den gjorde seg først gjeldende i de øvre sosiale lag, før den spredte seg nedover i samfunnsklassene.
De norrøne navnene var fortsatt i bruk ved siden av de kristne og de nye tyske navnene, ofte i ”nedslipte” dialektformer: Sigfrid var blitt til Siri, Torgeir var blitt til Terje og Tarjei, Øyvind var blitt til Even. Men da nasjonalromantikken vokste frem på 1800-tallet, begynte folk å interessere seg for de gamle sagaene, som nå ble oversatt fra norrønt, og gav barna sine navn herfra. Dermed økte bruken av de norrøne navnene igjen fra midten av 1800-tallet, men denne gang i skriftnære former i stedet for i de dialektfargete formene.
Fra 1700-tallet, og særlig mot slutten av 1800-tallet, ble det også vanlig å lage kvinnenavn av mannsnavn ved å sette til endelser som -ine, -a, -ette, og man fikk navn som Jensine, Arnolda og Jonette.
Fra mellomkrigstiden av kom en del engelske navn i bruk, for eksempel Steve, Ken og Kevin. Og utover på 1900- og 2000-tallet har folk hentet inspirasjon til nye navn fra stadig nye medier: bøker, tv-serier og filmer, poplåter. Eller de har gått tilbake i tid og oppkalt olde- og tippoldeforeldre. Denne utviklingen har ført til at vi i dag har fornavn fra alle mulige land og tidsepoker blant de navnene vi regner som ”vanlige”: det over tusen år gamle norrøne navnet Ingrid, det franske Annette, det latinske Lucas, (av Lukas i Bibelen), det irske Oscar eller det svenske Linnea, som ”bare” er litt over hundre år gammelt.
Etternavn
Skikken med å bruke faste etternavn, det vil si navn som går i arv fra foreldre til barn, er relativt ny i Norge. Som mange andre skikker kom den fra Europa, og den gjorde seg først gjeldende i byene, særlig blant overklassen. Et godt stykke inn på 1900-tallet var det fortsatt mange her i landet som ikke hadde et fast etternavn.
I Norge finner vi i dag flere forskjellige typer etternavn. En av de to største gruppene er den etternavnstypen vi kaller patronymer. Ordet patronym betyr ’farsnavn’ og betegner etternavn av typen Hansen, Jensen, Johansson og Lauritzen. Helt fra norrøn tid har denne navnetypen vært brukt som tilnavn når man trengte å identifisere en person mer nøyaktig enn med bare fornavnet. Man fikk da et tilnavn som bestod av farens navn + endelsen -son/-sønn eller -datter/-dotter. Olavs datter Ingrid ble dermed kalt Ingrid Olavsdatter, og Knuts sønn Anders ble kalt Anders Knutsson. Men hvis Anders igjen fikk en sønn Jon, ville han bli kalt Jon Andersson. Disse patronymene gikk altså ikke i arv, men skiftet fra generasjon til generasjon, og vi kaller dem ekte patronymer. Dagens patronymer kaller vi sekundærpatronymer, fordi de går i arv og ikke lenger viser en persons faktiske farsnavn. Gunnar Hansens sønn Arild blir hetende Arild Hansen, og hans barn igjen blir hetende Markus Hansen og Ida Hansen.
Den andre store etternavnsgruppen er gårdsnavnene. Eksempler på disse er Berg, Steinset, Nordland og Skøyen. Dette er også en navnetype som har blitt brukt som tilnavn i mange hundre år, men mens man i dag bærer et slikt navn hele livet, ble de i eldre tider brukt mer som en slags adresse, kanskje særlig når folk skulle føres inn i kirkebøker, folketellinger og andre slags dokumenter. Dersom Hans Ivarson bodde på gården Myrtveit, ville han bli omtalt som Hans Ivarson Myrtveit, men hvis han flyttet til gården Storhaug, ville han bli omtalt som Hans Ivarson Storhaug. Mange av disse gårdsnavnene ble skriftfestet på 1600-, 1700- og 1800-tallet av danske embetsmenn, som gjerne brukte en skrivemåte som lå langt unna uttalen av gårdsnavnet. Slike skrivemåter har blitt videreført som slektsnavn, og derfor har vi i dag etternavn som Wiigh, Wiik og Vigh av gårdsnavnet Vik.
Begge de to nevnte navnetypene har norsk opphav. Det finnes også navnetyper med utenlandsk opphav som har lang tradisjon i Norge, blant annet tyske yrkesnavn som Müller (’møller’) og Schmidt (’smed’) eller geografiske tilnavn som Beyer (fra Bayern) og Holst (fra Holstein).
De siste tiårene har innvandringen til Norge økt kraftig, og dermed kommer også nye etternavn og etternavnsskikker til landet. Blant de hundre mest brukte etternavnene i 2010 finner vi det vietnamesiske Nguyen og det arabiske Ali på henholdsvis 57. og 94. plass.
Navnemoter de siste hundre årene
Akkurat som motene skifter innen klær og utseende, har det opp gjennom tidene vært bestemte navn og navnetyper som har vært mer populære enn andre. På 1700-tallet vokste som nevnt skikken med flere fornavn frem, særlig for jenter, og på midten av 1800-tallet og i flere tiår fremover var det de gamle norrøne navnene som Astrid, Ingeborg, Olaf og Harald som var på moten.
De siste hundre årene har navnemotene forandret seg fortere enn i tidligere hundreår. Mens navnet Anna lå på førsteplass blant jentenavnene fra 1880 og helt til 1917, har det de siste tjue årene vært ti forskjellige navn på førsteplassen. For guttene er situasjonen omtrent den samme: Ole og Johan byttet på om å ha førsteplassen i årene 1880–1905, mens det de siste tjue årene har vært syv forskjellige guttenavn innom førsteplassen.
Navnemoter kan vise seg gjennom bruk av enkeltnavn, for eksempel ved at bruken av navnet Harald økte voldsomt da kong Harald ble født i 1937, eller ved at bestemte navnetyper blir populære, slik som de gamle nordiske navnene midt på 1800-tallet. Enkeltnavn blir gjerne populære på grunn av bestemte hendelser, som idrettsprestasjoner eller fødsler og dåp i kongefamilien, eller gjennom populære bøker eller sanger. At bestemte typer navn blir populære, skyldes gjerne mer omfattende og langvarige omstendigheter, som innvandringen av tyskere i middelalderen eller nasjonalromantikken på 1800-tallet.
I mellomkrigstiden og i tiden etter andre verdenskrig økte bruken av engelske mannsnavn som Tom, Tommy, Ronny og Kennet kraftig. Dette har nok sammenheng med krigen, men også med den amerikanske populærkulturen som i stadig større grad kom til Norge gjennom musikk, filmer osv.
Fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til 1970-årene ble korte, ”lette” navn mer og mer populære, både blant kvinne- og mannsnavnene. Blant de ti mest populære navnene i 60-årene finner vi for eksempel Anne, Bente, Kari, Inger, Nina, Jan, Per, Bjørn, Geir og Tor. Men så snudde denne moten igjen, og fra 1980-årene av har lange og bokstavrike navn som Kristian, Kristoffer, Alexander, Marianne, Kristine og Elisabeth vært på topp.
De siste ti–femten årene er det også noen andre navnetyper som har blitt veldig populære: Blant guttenavnene har bibelske navn (særlig navn på -as) fått et kraftig oppsving, for eksempel Jonas, Lukas, Mathias, Elias og Tobias. Blant jentenavnene er det de tostavete navnene som slutter på -a, som har føket til topps: Emma, Sara, Nora, Ida og Thea. Den bruken av lange navn som viste seg i 80-årene har holdt seg bedre blant guttenavnene enn blant jentenavnene.
Navnedager
Tradisjonen med navnedager går tilbake til den katolske helgenkalenderen, der de forskjellige helgenene hadde sine bestemte festdager. Selv om noen av disse festdagene fremdeles feires eller markeres (for eksempel St. Hallvards dag 15. mai, sankthans 24. juni og olsok 29. juli), mistet de fleste av dem sin egentlige funksjon etter reformasjonen. De ble likevel fortsatt stående i almanakken frem til 1911, da de fleste ble tatt ut. Men i 1988 tok Almanakkforlaget initiativ til å få laget en ny navnedagskalender, som ble utarbeidet ved Institutt for navnegransking ved Universitetet i Oslo.
Dagens norske navnedagskalender inneholder navn som er mye brukt i dag. Navnenes plassering bygger til en viss grad på helgenkalenderen og på den svenske navnedagskalenderen, men er ellers stort sett tilfeldig. Beslektete navn er i mange tilfeller plassert på samme dag, som for eksempel Johanne, Janne og Jane 21. juli, eller Øyvind, Eivind og Even 26. august. Kalenderen inneholder ca. 860 navn, noenlunde likt fordelt på mannsnavn og kvinnenavn.
Del denne siden
