Fra stridsemne til språkforum

• Innledning
• Norsk språkråd blir opprettet
• Oppbygging
• Språkpolitiske kompromiss
• Revisjonen av bokmålet 1972–81
• Jamstilling mellom målformene
• Skolemålsspørsmål
• Målbruk i offentlig tjeneste
• Språkvernarbeid
• Nynorsk ordforråd
• Drøftinger av talemålet i Språkrådet
• Terminologi
• Informasjon og rådgivning
• Sluttord

 

---

 

Innledning

Norsk språkråd har vært i arbeid i fire perioder – seksten år. Det er så lang tid at det nå kan være grunn til å spørre etter resultater av arbeidet. Det er greit at det blir arbeidd trutt med norsk språk fra ymse synsvinkler i lokalene i Drammensvegen 158. Men har Språkrådet akslet de oppgavene som det fikk ved opprettelsen? Er det nå slik at de som fikk i gang denne institusjonen kan si at de handlet riktig, og at Språkrådet har svart til forventningene?

I denne artikkelen vil jeg se på arbeidet i rådet fra denne synsvinkelen. Og det første spørsmålet blir da: Hva var formålet med Språkrådet?

Norsk språkråd blir opprettet

Bakgrunnen for Språkrådet er den språkpolitiske situasjonen som utviklet seg i Norge på 1950- og 60-talet. Her er det ikke plass til å gå inn på alle årsaker og samanhenger. Vi får nøye oss med å slå fast at konfliktene var mange, både mellom de språkpolitisk aktive bokmåls-/riksmålsbrukerne og nynorskbrukerne og innenfor hver av leirene; at tonen lett ble hatsk og uforsonlig i den offentlige polemikken mellom motstandere som sjelden møttes ansikt til ansikt, og at forslag som var positivt ment, lett druknet i mistenkeliggjøring av motiv og hensikter. Bokstav- og ordstriden kom i forgrunnen, og de kulturpolitiske perspektivene ved språkspørsmålet i Norge ble skjøvet til side. Det førte igjen til at den positive interessen som fantes mellom folk for språk og språkforhold, ble svakere.

Mellom dem som var urolige for følgene av denne tilstanden, var Helge Sivertsen, som var kirke- og undervisningsminister 1960-65. Han var redd at aggresjonen i språkstriden kunne føre til at begge målformene ble utarmet, og at røttene i målføra ble kuttet av. Han var også urolig for hvordan det ville gå med det norske språket i tevling med engelsk. Ut fra dette synet fikk han opprettet Vogt-komiteen, med representanter for både Noregs Mållag, Riksmålsforbundet og Stortinget, og dette var utgangspunktet for mandatet komiteen fikk.

Norsk språkråd ble opprettet ved lov i 1971, etter forslag fra Vogt-komiteen. Den hadde rådd til at det ble opprettet et språkvernråd som kunne ta opp språkpolitiske spørsmål på fritt grunnlag, drøfte seg fram til retningslinjer og former for reelt samarbeid om konkrete oppgaver. Et faglig utvalg innenfor rådet skulle ha i oppgave å føre videre det faglige utredningsarbeidet som Norsk språknemnd hadde utført, og ut fra dette lage tilrådinger til rådet. Mandat og oppbygging ble fastsatt i lov og vedtekter for Norsk språkråd.

Det er arbeidet med sentrale språklige og språkpolitiske oppgaver som må avgjøre om Språkrådet virkelig har blitt a) et fritt språkpolitisk debattforum med evne til å nå fram til brukbare kompromiss og b) et råd som verner effektivt om norsk språk. Nedenfor vil jeg se på hvordan Språkrådet har håndtert disse sentrale oppgavene i forhold til forhåpningene fra 1971.

Oppbygging

Først må det sies litt om oppbygging og arbeidsform i rådet. Språkrådet har hatt 42 medlemmer, 21 for hver målform. De er oppnevnt av i alt 30 instanser. Kontakten med de politiske partiene har vært sikret ved at Stortinget har oppnevnt fire medlemmer til hver seksjon. Sammensetningen avspeiler ønsket om å få med talsmenn for alle de viktigste brukerne av skriftspråket innenfor ulike samfunnssektorer, og talsmenn for de språkpolitiske organisasjonene. Det er blitt slik at de konservative organisasjonene er atskillig sterkere representert innenfor bokmålsseksjonen enn i nynorskseksjonen. Det kommer av at de språkpolitiske organisasjonene på begge sider har like mange plasser, ti i alt. På nynorsksida har Noregs Mållag to plasser, og Det norske Samlaget, Norsk Måldyrkingslag og Landslaget for Språklig Samling en hver. Men siden det ikke finnes noen allmenn organisasjon for bokmålsbrukere, har riksmålsorganisasjonene fire plasser i bokmålsseksjonen, og Landslaget for Språklig Samling en. I nynorskseksjonen er det altså en talsmann for den mest konservative utgava av målforma, i bokmålsseksjonen fire.

Rådet er delt i to seksjoner, en for hver målform. Norsk språkråd har ei temmelig innfløkt oppbygging; formålet er å kombinere selvstendighet for og samarbeid mellom bokmåls- og nynorskmedlemmene på en slik måte at rådsvedtak virkelig er representative, og at den ene seksjonen ikke skal kunne «overkjøre» den andre. Dersom det er ønske om det, kan seksjonene drøfte saker hver for seg og ha foreløpige avstemninger over dem, før sakene kommer opp i plenum.

Om et rådsvedtak skal være bindende, må det ha flertall i begge seksjoner. Teoretisk kan altså vedtak som gjelder bare den ene målforma, f.eks. i normeringssaker, stoppes av seksjonen for den andre. Men i praksis har det aldri skjedd.

I ledelsen for arbeidet mellom rådsmøtene står styret og fagnemnda. Mellom rådsmøtene er det styret som gjør vedtak i alle viktigere saker, bortsett fra de reint språklige, som behandles i fagnemnda. Styret er sammensatt av tre personer fra hver seksjon. En av de tre styremedlemmene fra hver seksjon er også formann i seksjonen, og en er leder for seksjonen i fagnemnda. De to seksjonsformennene er rådsformann annethvert år.

Fagnemnda har ansvar for å utrede og vurdere reint språklige spørsmål, og utfører dermed mange av de faglige oppgavene som Norsk språknemnd hadde. Den har åtte medlemmer, fire for hver målform.

Rådet har et sekretariat som har vokst en god del fra 1972 til i dag. Fra dag til dag blir arbeidet ledet av to kontorsjefer, en for hver målform. Sekretariatet for øvrig er ikke delt i to avdelinger, men styret har gjort vedtak om at det skal være omtrent like mange medarbeidere for hver målform. Sekretariatet forbereder saker for råd, styre og fagnemnd og tar seg av rutinesaker. Slike rutinesaker er først og fremst den språklige granskinga av lærebøker og det aller meste av rådgivningen om språkspørsmål.

Både i rådet (og i styret og fagnemnda) og i sekretariatet sitter det folk som har vært med temmelig lenge. Tre av bokmålsmedlemmene og ett av nynorskmedlemmene har vært med siden opprettelsen, og har hele tida hatt verv i fagnemnd eller styre. For Språkrådet har denne kontinuiteten i ledelsen trolig vært et gode; den har gjort sitt til å gi arbeidet stø kurs.

Språkpolitiske kompromiss

Flere store språkpolitiske oppgaver fikk rådet med seg på lasset fra Vogt-komiteen. Blant dem var revisjonen av bokmålsrettskrivningen og arbeidet med sentrale jamstillingsspørsmål. At sentrale krefter så disse sakene i sammenheng, kom tydelig fram blant annet ved stortingsbehandlinga av lov om målbruk i offentlig tjeneste. Saksordføreren, Lars Roar Langslet, hevdet den gangen med utgangspunkt i Vogt-komiteens arbeid at spørsmålet om bokmålsrettskrivningen og mållova var 'ledd i den samme pakkeløsningen'. En bør ikke se bort fra at dette synet også har gjort seg gjeldende i Språkrådets arbeid.

Revisjonen av bokmålet 1972–81

Da riksmålsbevegelsen gikk med i Språkrådet, stilte den som vilkår at bokmålsrettskrivningen skulle tas opp til revisjon. Og alt på rådsmøtet 15.4.72, kom det formelt krav om rettskrivningsendringer.

Rådet oppnevnte et «hasteutvalg» av bokmålsmedlemmene i fagnemnda med varamedlemmer. De skulle se på a) bøyinga av substantiv i hunkjønn, b) bestemt form flertall for intetkjønns substantiv, og c) fortidsbøyinga i en del svake verb.

Utvalget vedtok 8.5.72 et forslag til midlertidig ordning for retting av elevarbeider i skolen. Forslaget gikk ut på at skoleelever ikke skulle få feil i skriftlige arbeid om de brukte

a) -en i bestemt form entall for substantiv med obligatorisk hunnkjønn i rettskrivningen
b) -ene i bestemt form flertall av intetkjønnssubstantiv, og
c) -et i fortid i verb som etter rettskrivningen hadde -de/-te-bøying, men der -et fantes i tale og skrift.

Utvalget mente at NRK-tilsatte også måtte ha høve til å bruke disse formene.

Forslaget ble vedtatt i Språkrådet og gikk seinere ut som rundskriv til skolene (F 138/73, 13.4.73).

Et sentralt spørsmål under arbeidet med bokmålsrettskrivningen var om det var behov for reform.

Motstanderne mente at hele revisjonen var unødvendig. Striden om læreboknormalen av 1959 hadde lagt seg, og 1959-normalen var godtatt og innarbeidd. Før en gjorde endringer, måtte en i det minste undersøke hvilke former som var i bruk i bokmålet. Å ta inn former som ikke var brukt lenger, ville bare føre til unødvendig forvirring.

Tilhengerne av endring hevdet at det det dreide seg om, var å få inn igjen i den offisielle rettskrivningen levende former med tradisjon bak seg i norsk skriftkultur. Inntil dette var gjort, ville den offisielle bokmålsrettskrivningen ikke bli godtatt av viktige grupper av språkbrukere. Det ble vist til at den norske situasjonen var «unormal» jamført med tilstanden for andre europeiske språk; i andre land ville det aldri være tale om å stenge levende og mye brukte former ute fra den offisielle rettskrivningen. Og siden det ikke var tale om å stenge ute former som alt var med i rettskrivningen, var det heller ingen fare for å gjøre urett mot dem som brukte disse formene. Altså trengtes det ingen undersøking av behovet for endring.

Forkjemperne for revisjon seiret. I 1973 oppnevnte rådsmøtet et særutvalg for bokmål som skulle komme med forslag til revisjon av bokmålsrettskrivningen. I dette utvalget var det både aktive riksmålsfolk og tilhengere av videre tilnærming mellom målformene, og talsmenn for ulike mellomstandpunkt. De spenningene som fantes i bokmålsseksjonen, fantes også i utvalget.

Sjølve saksgangen i arbeidet med bokmålsrevisjonen er innfløkt, og det ville føre for langt å gå inn på den her. Det var likevel klart at en revisjon måtte dreie seg om fire reint språklige forhold. Det var de tre punktene som det var gjort midlertidig vedtak om, og i tillegg en del enkeltord. Det var også disse punktene som kom med i endringsvedtaket frå 1981.

Men revisjonen av bokmålet gjaldt også forholdet mellom læreboknormalen og den videre rettskrivningen. Under arbeidet ble det klart at mange medlemmer i bokmålsseksjonen ville ta stilling til rettskrivningsforslagene etter den bruken de ville få: Dersom læreboknormalen ble streng, ville de også ønske at den skulle få et lite bruksområde, mens en liberal læreboknormal kunne få et vidt bruksområde. De medlemmene som var oppnevnt av riksmålsbevegelsen, ønsket ikke noen egen, trangere læreboknormal i det hele tatt.

Spørsmålet om virkeområdet for læreboknormalen gjaldt også nynorsk. Men i nynorskseksjonen var saka grei: Seksjonen stod samlet om å ønske et størst mulig bruksområde for læreboknormalen.

Enden ble at begge seksjoner hadde flertall for at læreboknormalen skulle gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste. Nynorskseksjonen og et stort mindretall i bokmålsseksjonen ville også at den skulle gjelde for de manuskriptbundne sendingene i Norsk rikskringkasting.

Med vedtaket om et vidt bruksområde for læreboknormalen lå det i korta at læreboknormalen måtte være romslig, dvs. ha stor valgfrihet. Det fikk den også: I dag er det ikke stor skilnad mellom læreboknormalen og rettskrivningen for bokmål. Endringene i bokmålet ble vedtatt av Stortinget 1.6.81. De viktigste vedtaka er i hovedtrekk de samme som de midlertidige vedtaka fra 1972.

De fleste av endringene kom riksmålsønsker i møte. Former som bjerk, fjel og hvass ble tatt inn igjen ved sida av bjørk, fjøl og kvass, mens ørret, dugg og fet ble jamstilte former med aure, dogg og feit, mot før sideformer.

I mange av disse vedtaka delte bokmålsseksjonen seg nær midten; vedtaka ble gjort med flertall på fra 11til 14 stemmer (av 21). Det var likevel slik at de fleste vedtaka gikk ut på å utvide valgfriheten og ta inn nye former, mens lite gammelt ble strøket. Dermed kunne helheten trass alt godtas av et flertall av medlemmene.

Revisjonen av bokmålet fikk god pressedekning hele tida, og da de endelige forslagene kom fra Språkrådet i januar 1979, var det tydelig at interessen var stor. Reaksjonene var som ventet positive i høyrepressa, forbeholdne og mer eller mindre negative i sentrumsaviser og arbeiderpressa og dessuten i nynorskavisene. De som støttet reformen, så det helst slik at nå kunne gammel urett gjøres god igjen; ble denne sjansen kastet bort, kunne vi få bokstavstriden over oss på ny. Riksmålsforbundet gjorde det klart at dersom reformen ikke gikk gjennom, måtte det vurdere å trekke seg fra Språkrådet. De som holdt igjen, var redde for at denne reformen ville føre til et hardere press mot de radikale formene i bokmålet, mot målføra og i siste instans nynorsken.

Stortingsdebatten var dempet i tonen, men viste det samme skillet mellom fløyene som pressereaksjonene hadde gjort. Flere stortingsmenn gjorde det klart at når de trass alt støttet reformen, var det for å få fred om rettskrivningen, og ikke fordi de personlig ønsket disse endringene.

Riksmålsbevegelsen slo seg ikke til ro med 1981-reformen. Den har ikke lagt ned striden for de faneformene som fremdeles ikke er med i rettskrivningen. Men på den andre sida er det blitt sagt at også riksmålet har en viss spennvidde; og våren 1985 ble det meldt at noen bokmålsformer skulle tas inn i riksmålsordlista. Det gjaldt snø, språk, farge, hage, nemnd, etter, gruve. For andre enn eksperter er det nå svært vanskelig å skille Riksmålsforbundets rettskrivning fra bokmål med moderate former.

Språkpolitisk må en si at det var tilhengerne av det tradisjonelle bokmålet/riksmålet som vant mest ved 1981-vedtaket. Med det vedtaket ble det åpnet for at utviklinga i bokmålet kunne snu og fjerne seg fra nynorsken, etter 75 år med tilnærming mellom målformene. Men sjølve vedtaket kan likevel ikke kalles et direkte brudd med tilnærmingslinja, for det ble også lettere å skrive konsekvent radikalt bokmål.

Den nye bokmålsrettskrivningen, og læreboknormalen, har altså langt større valgfrihet enn den gamle. Dermed blir det språkbrukerne som avgjør hvilken kurs utviklinga skal ta, og her skal det ikke underslås at enkelte grupper har lettere for å få «sin» rettskrivning på prent enn andre. På den andre sida vil de som skriver, helst slippe å bli møtt med irritasjon over språkforma når de ønsker å få fram et innhold. I siste omgang har altså de som leser, likevel en mulighet til å påvirke språkformen i det som trykkes, ved å si fra hva de mener.

Det er ikke gjort noen undersøkelse av formvalget i lærebokmanus før og etter 1981. Inntrykket nå er at det ikke er skjedd noen markert kursomlegging i lærebokmanuskriptene som kommer til Språkrådet. Det som er nytt, er at en del moderate former som ble rettet før, nå er innenfor læreboknormalen. Lærebokspråket har sjelden gjennomført moderate former eller tilnærmingsformer, det er oftest en mellomting. Men de moderate formene som ble tillatt igjen i 1981, innebærer sjølsagt ei styrking av tendensen i moderat lei.

1981-vedtaket i Stortinget var et språkpolitisk vedtak, like mye som et rettskrivningsvedtak. Formålet var først og fremst å få avpolitisert et brysomt samfunnsspørsmål. Og det lot seg ikke gjøre om en ikke fikk til et kompromiss med Riksmålsforbundet og interessene bak det.

Jamstilling mellom målformene

Norsk språkråd skal etter formålsparagrafen fremme toleranse og gjensidig respekt mellom alle som bruker norsk språk, og verne om rettene til den enkelte borger når det gjelder bruken av språket. Rådet skal også gi myndighetene råd i språkspørsmål, særlig når det gjelder skolen, Norsk rikskringkasting og statstjenesten. Det er i denne sammenhengen en må se det arbeidet Språkrådet har gjort med saker som gjelder jamstillinga mellom bokmål og nynorsk.

En viktig premiss her er vedtaksstrukturen i rådet. Det må være flertall for et forslag i begge seksjoner før det kan bli bindende vedtak. Dermed er det også klart at dersom et forslag som gjelder forholdet mellom målformene skal ha håp om å bli vedtatt, må det gi like gode vilkår for begge. En annen viktig premiss er at det er enighet om å ta utgangspunkt i de lovene og reglene som Storting og myndigheter har gitt. Spørsmålet er ikke om vi skal ha jamstilling mellom bokmål og nynorsk, men hvordan jamstillinga skal gjennomføres.

I tillegg kommer det at Språkrådet er pinlig klar over hvor skadelig det ville være for hele rådet om en ikke skulle greie å nå fram til samlende innstillinger i disse vanskelige sakene – helst vil en ha enstemmige vedtak. Det er dermed også gitt at målet må være å komme fram til kompromissløsninger som flest mulig kan leve med.

Jeg vil her si noe om skolemålssakene og om arbeidet med sakene som kommer inn under lov om målbruk i offentlig tjeneste.

Skolemålsspørsmål

Av alle jamstillingssaker er trolig skolemålssakene de mest følelsesladde. Skolemålet har lett for å bli oppfattet som et identitetsmerke, både av dem som har og dem som ikke har barn i skolen. Der det er uenighet om skolemålet, kan alle avgjørelser komme til å se ut som overgrep for minst en av partene. Det er store meningsforskjeller også innenfor rådet, særskilt i synet på foreldreretten ved skolemålsvalg. Språkrådet har derfor lagt vekt på å være særskilt varsom i disse sakene, og for det meste nøyd seg med å gi råd til Kirke- og undervisningsdepartementet om utforminga av reglene for skolemålsvalg.

Språkrådet har to ganger drøftet spørsmålet om stemmeretten i skolemålsvalg. Første gangen, i 1973, vedtok rådet enstemmig å tilrå allmenn stemmerett. Andre gangen, i 1983, var det knapt flertall i bokmålsseksjonen mot allmenn stemmerett. Våren 1985 vedtok Stortinget likevel å innføre allmenn stemmerett i skolemålsvalg igjen.

Det har vist seg at det først og fremst er i grenseområdene mellom bokmåls- og nynorskregionene at det oppstår situasjoner som krever endringer i reglene for skolemålsvalg, eller som krever at skolemyndighetene er særskilt nøye med informasjon til foreldre om språklige retter. Det er i disse grenseområdene det oppstår spørsmål om parallellklasser, om hva som skal skje når elever bytter skole, når klasser blir slått sammen osv. Språkrådet har lagt vekt på at vedtak om skolemål ikke bør uthules, men også på at informasjonen til foreldre og elever om retten til å velge den andre målforma skal være uttømmende og nøyaktig. Andre hensyn, som for eksempel et knapt skolebudsjett i kommunen, skal ikke føre til innskrenkede retter for elever og foreldre.

Målbruk i offentlig tjeneste

Spørsmålet om målbruk i statstjenesten ble drøftet av Vogt-komiteen, og det var enighet om at det trengtes en ny lov i stedet for lov om mål bruk i statstjenesten fra 1930. Vogt-komiteen laget også utkast til ny lov, og Stortinget oppfordret departementet til å komme med et forslag til ny mållov da Innstilling om språksaken ble drøftet i juni 1970. Et forslag til mållov ble også utformet, og Språkrådet drøftet det på årsmøtet i 1973. Seinere kom det et nytt lovutkast, som Språkrådet ikke uttalte seg om. 20.4.1980 fikk vi lov om målbruk i offentlig tjeneste. Fra 1975 har Språkrådet uttalt seg om en mengde enkeltsaker som gjelder målbruken i statstjenesten.

Om vi har Langslets ord om pakkeløsning i minne, er det altså særlig på dette punktet at nynorskfolket skal ha fått sine ønsker innfridd, blant annet i Språkrådet. Og det må være riktig å si at Språkrådet gjennom sine uttalelser har styrket nynorsken som offentlig administrasjonsmål.

Om det var meninga at det nyopprettede Språkrådet skulle arbeide med mållovsspørsmål, er ikke så sikkert. Omkring 1970 var det få slike saker, så spørsmålet var lite aktuelt. Men da interessen for måljamstilling i offentlig tjeneste våknet igjen midt på syttitallet, var det etter hvert stadig flere som vendte seg til Norsk språkråd med klager, som oftest over at bokmål ble brukt der klageren mente loven krevde nynorsk. Og siden Språkrådet var pålagt å verne om rettene til den enkelte borger, og disse sakene ofte kom fra enkeltpersoner som hevdet at de språklige rettene deres var krenket, ble det til at Språkrådet, til vanlig ved styret, stadig oftere uttalte seg om måljamstillingsklager.

Klagene gjelder først og fremst slikt trykt materiale som kommer menigmann for øye. Det kan være annonser eller skjema, brosjyrer eller annet informasjonstilfang, førerkort eller frimerker. Men det blir også klaget på målforma i brev fra offentlige kontor, i eksamensoppgaver og saksdokument fra statskontor. Noen har pekt på trekk ved offentlig administrasjon som kan hindre gjennomføring av målloven, som for eksempel at kravet om måljamstilling ikke blir tatt med i planlegginga når en etat innfører edb. Språkrådet har ikke som oppgave å tolke målloven, men har ofte sagt fra til Kultur- og vitenskapsdepartementet om hva rådet mener er en rimelig avgjørelse. Og i slike saker er det opplagt en styrke nettopp å kunne ta utgangspunkt både i hva reglene sier, og hva som virker rimelig.

Språkrådet har flere ganger sendt departementet samlede meldinger om jamstillingssaker som har vært til drøfting i styret, og disse meldingene har gått inn i grunnlagsmaterialet for departementets arbeid med lov, forskrifter og enkeltsaker.

Språkvernarbeid

Språkrådet skal både verne om språket som kulturarv og sørge for at normeringsarbeidet er i samsvar med språkutviklinga. Rådet skal støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere hverandre. At dette mandatet er motsetningsfylt, har vist seg i normeringa av begge målformene. Ett eksempel fra åttiåra er arbeidet med ordforrådet i nynorsk. Et annet er arbeidet med de sakene som gjelder norsk talemål.

De som opprettet Språkrådet, håpet også at rådet skulle lykkes i å skape en mer positiv holdning til norsk språk, en større forståelse for den norske språksituasjonen, og en sterkere vilje til språkrøkt og språkvern.

Da Språkrådet ble opprettet, var mye ugjort både når det gjaldt allmennspråket og i forhold til mindre hverdagslig språkbruk. Et mål for Språkrådet ble det å få gjort det hverdagsfjerne fagspråket mer nært og forståelig, og særlig på områder der lek og lærd møttes. Språkbruken i offentlig administrasjon og terminologien i nye og voksende fag pekte seg ut her. Særlig for nynorsk, men også for bokmål, var det store 'hull' i normeringa – det vil si at det var mange ord som ikke hadde fått fastsatt noen offisiell stavemåte. En viktig grunn til det var at det manglet større, moderne ordbøker. Det måtte det gjøres noe med.

Dessuten var det ikke til å komme utenom at det var for dårlig kontakt mellom språkkyndige filologer og språkbrukere flest. I bokstavstridens hardeste år hadde norskfilolog nesten blitt et skjellsord, særlig i de gruppene som var misfornøyd med tidligere normeringsarbeid. I noen miljøer var det åpen mistro til at en filolog var mer skikket til å drive med språknormering enn en hvilken som helst annen språkinteressert person. Språkrådet hadde bruk for å komme til orde på egne premisser, og vise at det gjorde nyttig arbeid. Dermed ble det viktig å få ut et godt meldingsblad om egne og andres språklige gjerninger, og ellers benytte de anledningene som bød seg til å drive informasjonsarbeid. Meldingsbladet Språknytt kom i gang alt i 1973, og har siden kommet fast fire ganger i året.

Nynorsk ordforråd

Arbeidet med normering av nynorsk skriftmål har vært preget av at det har manglet ei stor rettskrivningsordbok; til Nynorskordboka kom i 1986, gav Helleviks ordliste større utgåve det mest omfattende oversynet over normert nynorsk. For et utviklet kultur- og litteraturspråk var det altfor mager rettleiing. Ei ordliste kan ikke ha med stort av sammensetninger, den må først og fremst ta med grunnord. Mindre brukte ord, enten det dreier seg om målføreord eller fagord, må vike for det sentrale ordforrådet.

Et annet problem når det gjelder nynorsk ordforråd, er å sette grensa mot bokmål. De som normerer, har ofte måttet ta stilling til tilvekst i det nynorske ordforrådet på grunnlag av på den ene sida allmenne prinsipp for nynorsk orddanning, og former i målføra, på den andre sida vanlig form i bokmål. Dette gjelder for eksempel formen på fugen i sammensatte ord, og det gjelder nyord og terminologi. På noen områder er det greit å bruke bokmålet som referansebakgrunn. Det gjelder for eksempel i arbeidet med mye av den tekniske terminologien. På andre områder, der bokmålsterminologien i dag har et klart gammeldags preg (som juss og offentlig administrasjon), kreves det mye og hardt arbeid for å få fram brukbare nynorske termer, og enda mer innsats å få dem tatt i bruk. Men når det først skjer, er det gjerne til fordel for begge målformene.

For skoleelever og lærere – særlig dem med bokmål som hovedmål – har skorten på veiledning om nynorsk ordforråd vært en vanske i mange år. De veit at ordlista ikke har med alle ord, men hvordan avgjør en om et ord hører heime i god nynorsk når det ikke står i ordlista, og en sjøl ikke har bygd opp noen sikker stilfølelse for dette målet?

Høsten 1980 fikk Språkrådet brev om dette fra flere skoler (lærere og elever). Brevskriverne pekte på at dagligdagse ord i talemålet til elevene ikke var å finne i nynorske ordlister, mens de synonymene en fant fram til, virket langt mindre kjente og hjemlige. Hvordan, ble det spurt, passet dette med påstanden om at nynorsken bygger på målføra og representerer folkemålet?

Blant andre grupper av nynorskbrukere hadde det lenge vært uro over den måten som ajourføringa av ordforrådet i nynorske ordlister foregikk på. Til vanlig satte ordlisteforfatterne sjøl inn det de mente måtte med, og slike tillegg ble så vurdert av sekretariatet i Språkrådet i samband med godkjenninga. Mange rådsmedlemmer ville gjerne prøve å se helheten i spørsmålet om ordforrådet. De ville vite hva som kom inn i ordlistene, og når det kom forslag om å godkjenne (lister med) enkeltord, ville de ha prinsipielle holdepunkt for vedtaka sine.

På rådsmøtet i januar 1981 ble saka drøftet med tanke på å få klarere rammer for arbeidet med ordforrådet i nynorsk. Det var åpenbart fra første stund at emnet var motsetningsfylt; en prinsippdebatt om dette kunne lett vokse til en debatt om framtida for nynorsk skriftmål. En kunne på den ene sida se for seg full åpning mot anbeheitelse-orda, som de ble kalt, med nedbryting av nynorsk stilfølelse og drukning i bokmålshavet som følge. Eller en kunne tenke seg et nynorsk så reinodlet og puristisk at folk flest ikke våget – eller orket – å bruke det. Og om en nå stod på et mellomstandpunkt, var det klart at en i slike saker måtte veie hensynet til tradisjon og stilideal mot hensynet til vanlig, mindre gjennomtenkt språkbruk. Men hvordan det skulle veies, og hvilke moment som skulle veie tyngst, var langt fra klart.

Det var enighet om at nynorsk normalmål var åpent for ord fra målføra. Men det kom også fram at det som var målføreord for én nynorskbruker, så ut som uakseptabel bokmålspåvirkning for en annen. Noen la vekt på at å skrive godt er noe en må lære, og da hører ordlæring med. Andre la vekt på at vegen fra tale til skrift skulle være så kort som mulig.

Våren 1981 ble det satt i gang et større utredningsarbeid om nynorsk ordforråd. Målet var dels å få fram helheten i det nynorske ordforrådet, dels å komme fram til klarere rettleiing til lærere og skoleelever.

Arbeidet gikk over tre år, og ble avsluttet på rådsmøtet i januar 1984. Det var da klart for alle at en må leve med at nynorskbrukere kan se temmelig ulikt på hva som er god, og hva som er akseptabel nynorsk målbruk. Men det som også var klart, var at ingen ønsket åpen strid om ord tilfanget og målbruken i nynorsk. Dermed ble dette språkspørsmålet også et spørsmål om språkpolitikk. For mange på nynorsksida, blant annet Noregs Mållag, ble det viktig å få saka i havn uten splittende strid nynorskfolk imellom. Og det er sannsynlig at dette hensynet veide tungt også for medlemmer i nynorskseksjonen. Løsningen ble derfor et kompromiss: Alt stoff, utredninger og høringsmerknader om ordforrådssaka skulle samlet ligge til grunn for arbeidet med nynorsk ordforråd i framtida.

Initiativet til denne drøftinga kom blant annet fra skolen, og spørsmålet om innlæring av nynorsk skriftmål og om hvordan lærerne skal rette og rettleie stod sentralt hele tida. Resultatet ble et utkast til rundskriv om ordforrådet i nynorsk som utdjuper for eksempel forordet i Helleviks ordliste. Her er det lagt vekt på at ordlistene ikke setter faste grenser for nynorsk ordforråd. Det blir fastslått at a) ord som ikke har hatt rom i tradisjonell nynorsk, men som ikke bryter med målforma i oppbygning og bruk, ikke bør regnes som feil i elevarbeid. Det blir og åpnet for varsom inntaking av b) ord med for- og etterledd som en tradisjonelt har holdt igjen for, de såkalte anbeheitelse-orda (og ord på er-, for-, -aktig, -bar og -messig). Men når det gjaldt denne siste gruppa, ble det understreket at disse orda ofte drar med seg dårlig målføring, og det ble vist til listene med avløserord som står bak i ordlistene.

Rundskrivet understreker at stilidealet er uendret. I god nynorsk skal stilen være preget av den muntlige uttrykksforma, med mye bruk av verb og med aktiv setningsform. Og det blir pekt på at etter hvert som elevene kommer oppover i klassene, må kravet til kunnskaper i tradisjonell nynorsk stil og ordlegging skjerpes.

Det ble også vedtatt en ordning for godkjenning av ordforrådet i nynorske ordlister. Fra 1984 har det hvert år vært et punkt i årsmeldinga der godkjente, utradisjonelle ord i nynorsk er listet opp. Ord av type a) ovenfor er for eksempel alminneleg, hesleg, innrømme, plutseleg. Av type b) finner vi for eksempel antrekk, bevis, nyheit, tomheit.

Resultatet av arbeidet ble altså en viss åpning mot utradisjonelle ord i nynorsk. Kravet om økende kunnskaper etter klassetrinn skulle da markere at elevene også må lære seg å mestre det som tradisjonelt er regnet som god nynorsk. Om dette blir gjennomført i skolen er ei annen historie.

Drøftinger av talemålet i Språkrådet

Etter lov om Norsk språkråd skal rådet verne om tradisjonen både i skrift- og i talespråket, og følge utviklinga i begge. Når det gjelder talemålet er det likevel gjort lite, og særlig ei sak viser at det ville være svært vanskelig for rådet å utrette noe på dette feltet, uansett hvor ønskelig det kunne være. Den saka gjaldt trykkmarkering i skoleordlister, og ble drøftet på rådsmøtene flere ganger i åra 1980–83.

Redaktører for skoleordlister og -ordbøker avgjør sjøl om de vil markere hovedtrykket i ord eller ikke. Trykkmarkering blir ofte brukt ved lånord som kommer fra språk med andre trykkfordelingsregler enn norsk, som fransk, i ord som stasjon, banan, basseng osv. Og i realiteten var det først og fremst denne ordgruppa striden stod om.

Her er forholdet at normaltalemålet har beholdt den fremmede trykkfordelinga, mens mange målfører (særlig de østnorske) har tydelig førsteleddstrykk også i disse orda, i samsvar med hovedregelen for trykkplassering i norsk. Spørsmålet for Språkrådet var da om en skulle tilrå at det ble sagt noe som helst om trykkplassering i slike ord i ordlistene, og eventuelt hvilken form en slik omtale skulle ha. For det første var det her en konflikt mellom to tradisjoner, normaltalens tradisjon og målføretradisjonen. For det andre var det spørsmål om bokmål og nynorsk skulle behandle dette spørsmålet likt. De to skriftspråkene har ulike tradisjoner for sambandet med norsk talemål.

Et tredje poeng var at saka satte i sving sterke følelser hos debattantene; både blant tilhengerne og motstanderne av trykkmarkering var det de som mente at motpartens syn var aldeles urimelig og sterkt forkastelig. Særlig i bokmålsseksjonen fantes den oppfatningen at Språkrådet ville støte mot en mur av motstand om det godtok en uttale som stasjon ved sida av stasjon. Og særlig på nynorsksida fantes den oppfatningen at å gjøre oppmerksom på at stasjon var «normaluttale», måtte oppfattes som ei nedvurdering av uttalen stasjon, som var den virkelige normaluttalen i store målføreområder.

Det ble flertall og mindretall i begge seksjoner ved sluttbehandlinga på rådsmøtet i 1983: Et flertall i nynorskseksjonen ville ha vekk trykkmarkeringene, et flertall i bokmålsseksjonen ville beholde dem. Nynorskseksjonen mente da at det her burde være rom for å godkjenne ulik behandling av spørsmålet i bokmål og nynorsk, ettersom forholdet til målføra faktisk er forskjellig. Men dette godtok ikke Kultur- og vitenskapsdepartementet, og resultatet ble dermed at det er anledning til å føre på trykkmarkeringer i skoleordlister og -ordbøker, men da er det også krav om at det i forordene blir presisert at trykkmarkeringene er å oppfatte som opplysninger, ikke som tilrådinger.

Etter det utfallet denne saka fikk, er det lite trolig at Språkrådet vil ta opp igjen spørsmål som gjelder talemålet med det første. Det er for liten mulighet for å komme fram til samlende forslag om tiltak.

Terminologi

Arbeidet med terminologi gikk Språkrådet i gang med straks det var opprettet. Her var det to arbeidsfelt som pekte seg ut: fagterminologien i de nye høgteknologiske faga som edb, olje og elektronikk på den ene sida, og terminologien i sentrale skolefag på den andre.

På det første området kom det raskt i gang et samarbeid med andre institusjoner som dreiv terminologiarbeid, som Rådet for teknisk terminologi (RTT), Norges standardiseringsforbund (NS) og andre. Arbeidet førte etter hvert til at det ble opprettet et eget dataarkiv for terminologi, Norsk termbank ved Universitetet i Bergen. 

Det er i dag allment godtatt at det er verdifullt for fagmiljøene å ha en utviklet terminologi på morsmålet, sjøl om viktige fremmedspråk dominerer i faglitteraturen. Men gjennom det arbeidet som Språkrådet har gjort på dette området, er det blitt demonstrert at terminologiarbeid innenfor nye fagområder også kan ha mye å si for allmennspråket. Vegen fra fagspesialiserte nyvinninger til populærlitteratur, allmennspråk og skolebøker er kort i dag. Det kan utviklinga innenfor datafaget være et eksempel på; det har ikke tatt mange år å gjøre personlige datamaskiner til tilnærmet husholdningsutstyr. Dermed har også mang en fagspesialist satt seg til å skrive lærebøker for nybegynnere. Og i lærebøker ville det være et alvorlig hinder for læringa om termene ikke bare representerte nye begrep, men også fremmed språkstoff.

I mer tradisjonelle skolefag, som biologi, matematikk, for den saks skyld også grammatikk, skjer det faglig utvikling som etter hvert når skolebøkene og drar med seg nye termer. Dessuten er det viktig, ikke bare for brukere, men også for forfattere og forlag, at skrivemåten av både gamle og nye termer er standardisert og mest mulig regulert. Språkrådet har gjennom åra satt i gang en rekke med nemnder for terminologien i sentrale skolefag, men dessverre har dette arbeidet foreløpig kastet mindre av seg enn en kunne ha håpet på. Det blir likevel stadig vunnet nytt land språklig også her.

I arbeidet med terminologi i skolebøkene blir det også viktig å ha skriveregler: Nye termer som ikke er normert ennå, kan forekomme med og uten bindestrek eller stor forbokstav, de kan bli skrevet som initialord eller fullt ut, ordet kan være engelsk eller erstattet med et norsk ord osv. Med forvirring i slike spørsmål kan ei side i ei lærebok for yrkesskolen bli bortimot uleselig. Dette er detaljer i teksten, men til sammen har disse detaljene mye å si for hvor tilgjengelig innholdet i boka skal være for den som skal lese og lære.

Informasjon og rådgivning

Språkrådet er pålagt å gi råd om språkspørsmål og informere om arbeidet sitt. Det har rådet gjort etter evne gjennom de kanalene som byr seg, fra eget meldingsblad (Språknytt) og spørsmålstjeneste til kurs, konferanser, avisinnlegg, språkspalter og tekstfjernsyn. Rådet tar mot grupper som kommer på besøk og har så vidt kjent aldri nektet å svare når journalister har spurt. Språkrådet har gitt ut en del bøker og hefter med språklig opplysningsstoff etter hvert, ofte i samarbeid med andre institusjoner. Den viktigste utgivelsen som Språkrådet har medvirket til, er uten tvil de to håndordbøkene, Nynorskordboka og Bokmålsordboka, som i samarbeid med Leksikografisk institutt ved Universitetet i Oslo ble påbegynt i 1974 og kom ut våren 1986.

Jeg vil her se litt nærmere på de to faste informasjonstiltakene til Språkrådet, nemlig meldingsbladet Språknytt og telefonrådgivningen.

Meldingsbladet Språknytt har kommet fire ganger i året fra 1973. Det er gratis, og kommer i stort opplag; 11 000 i 1973, om lag 18 000 i dag. Sidetallet har økt fra 12 til 20 eller 24. Det går til skoler, offentlige kontor, bibliotek, aviser, journalister og NRK-medarbeidere. I tillegg har det mange personlige abonnenter, og blant dem finner en skoleelever så vel som pensjonister. Bladet har hele tida tatt sikte på å ha balanse i bruken av de to målformene.

Meldingsbladet til Språkrådet må sjølsagt informere om rettskrivningsvedtak. Men ellers har en lagt vekt på å fylle bladet med mer lettlest stoff om språk. De to faste spaltene, en med språkspørsmål og -svar og en med nyord i norsk, har et stort publikum. Artiklene i et såpass lite blad må nødvendigvis være korte – men bredden i stoffet er stor, fra orienteringer om språkforholdene i andre land til utførlige artikler om opphavet til målføreord, eller utviklinga i teknisk terminologi. Mange bokmeldinger har det også blitt plass til.

Om en ser på Språknytt gjennom 15 år, blir det klart at den redaksjonelle hovedlinja er opplysning og informasjon, ikke debatt (men bladet tar sjølsagt imot innlegg). Dette er bevisst; hovedmålet med Språknytt er å gi Språkrådet en størst mulig kontaktflate, og da må en holde seg til venns med leserne, og avstå fra å gi stor plass til kontroversielle emner. Men det ligger i dette også en tro på at kunnskap gjør det lettere å være åpen og tolerant; den som i mange år har lest om språkspørsmål fra alle slags vinkler i Språknytt, går kanskje ikke så lett i ei mental skyttergrav når han eller hun kommer over et ukjent eller mislikt språklig fenomen.

Sekretariatet i Språkrådet bruker også mye tid på å svare på språkspørsmål i brev og telefon. I 1985 var Språkrådet med i en nordisk undersøkelse av ordningen med telefonspørsmål, og fikk da bedre oversikt over hvem som spør, og hva de spør om. Det viste seg da at det først og fremst er skriftmålet folk spør om, og de spør oftest i sammenheng med skriving i sitt eget arbeid. Litt overraskende var det at så få lærere bruker spørsmålstjenesten til Språkrådet. Det er en mye større del av reklamebransjen som bruker spørsmålstjenesten enn det er skolefolk. Undersøkelsen av telefonspørsmålsordningen viste også at mange av dem som spurte, hadde spurt før og vært fornøyd med svaret, eller de hadde kjente som brukte Språkrådet.

Tonen i rådgivningen er varsom, og er det snakk om annet enn reine rettskrivningsspørsmål, er svaret heller et råd om hva som er godt og formålstjenlig enn en uttalelse om korrekt og ukorrekt.

Sluttord

Har så Språkrådet blitt det det var håp om ved opprettelsen? Vel, det er der fremdeles, og ingen organisasjon eller institusjon med oppnevningsrett har trukket seg ut. Tvert imot har flere organisasjoner søkt om plass, og noen har kommet inn. Det tyder på at det blir regnet som viktig å komme til orde i rådsdrøftingene. I rådsmøtene har bølgene av og til gått høgt, men det har aldri endt med at rådet måtte gi opp å komme fram til vedtak. Etter hvert har Språkrådet fått stor erfaring i å håndtere svært ulike språkproblem. Det virker i dag som om det er enighet om at Språkrådet er en viktig kanal fra språkbrukerne til styresmaktene.

Det er ikke lite å ha kommet så langt. Da Språkrådet ble opprettet, var det mange som ga åpent uttrykk for at de ikke trodde rådet kom til å bli levedyktig eller arbeidsført. Også blant rådsmedlemmene var det nok noen som trodde tiltaket kom til å bli kortlivet. Denne mistroen forstummet utover i 70-åra, etter hvert som det viste seg at rådet fungerte, trass i det som måtte være av saklig uenighet og indre motsetninger. I dag vil de fleste være enige i at Språkrådet trengs, har gjort mye, og har mye ugjort.

Noe akademi for norsk språk, tilsvarende det svenske eller det franske, er Språkrådet ikke blitt, og det var det heller ikke tenkt å bli. Den autoriteten rådet har i språkspørsmål, må bygge på at en svært uensartet forsamling er nådd fram til en brukbar grad av enighet. Det er hverdagsdemokratiet som har mest slitestyrke hos oss, ikke verdidommer fra parnasset.

Språkstriden i Norge er ikke borte, og det er ingen grunn til å tro at den blir det med det første. Og det kan nok ennå bli brukt sterke ord om språkspørsmål. Likevel er det en allmenn oppfatning at tonen er roligere nå enn før. Vi har fått mer av meningsutveksling på grunnlag av kunnskaper, og mindre utskjelling og latterliggjøring av motparten. Språkrådet skal ikke ta æra for det aleine, men det gjør nok sitt at rådet er der som felles debattforum. Det å være med der tvinger tankene i retning av hva en kan få enighet om og vedtak for, og dermed blir det mer byggende virksomhet av det. Vedtak, merknader og tilrådinger fra Språkrådet til myndighetene bærer nødvendigvis preg av at det har vært arbeidd for å få til kompromiss som et flertall i begge seksjoner kan godta. Vedtakene gir dermed brukbar rettleiing om det språkpolitiske klimaet. Et bevis på dette er at Stortinget fra 1988 ikke lenger finner det nødvendig å oppnevne medlemmer. Det må rådet kunne ta som ei tillitserklæring.

Det er sagt at det blir gjort mye nyttig hverdagsarbeid med språkspørsmål i Språkrådet, og det er dette hverdagsarbeidet som tar det meste av tida og kreftene. Den største vansken er at tida og kreftene ikke strekker til for oppgavene. Språkrådet har for eksempel i liten grad hatt tid til å arbeide med systematiske undersøkelser av utviklinga i skriftspråkene. Sjøl om noe blir gjort når det gjelder å styre påvirkningen på norsk fra engelsk, trengs det større innsats. Og det er mye informasjonsarbeid som ligger ugjort. Dette var noen eksempler på oppgaver som venter, og det finnes flere.

På den andre sida er det ikke lite som er gjort de første seksten åra – det vitner årsmeldingene om. Av dem, og av pressearkivet i Språkrådet, går det også fram at det er stor interesse blant folk for språkrøkt og språkvern. Det hender sjølsagt at Språkrådet får kritikk for det det gjør, men oftere blir arbeidet møtt med godvilje og ønske om større innsats. Om en ser framover, er det mer trøsterikt å vite at en trengs og at oppgavene står i kø, enn å stå ved endepunktet og være arbeidsløs; det er en fare som ikke truer Språkrådet.

 

[Fra: Leif Mæhle m.fl.1987. Fornying og tradisjon. Språkvern og språkrøkt 1972–1988. Norsk språkråd/Cappelen.]