Motstand mot læreboknormalen

Språknemnda kom i en utsatt stilling ved at den fikk oppdraget om å utarbeide en læreboknormal med en gang den hadde begynt arbeidet sitt. Den hadde ikke hatt tid til å utvikle faste interne rutiner for samarbeidet mellom representantene for de to målformene, og utad hadde den ikke etablert seg i folks bevissthet som den mest språkkyndige institusjonen i landet.

Arbeidet med læreboknormalen aktualiserte kritikken mot det punktet i vedtektene som vakte mest strid da Språknemnda ble opprettet, nemlig den såkalte tilnærmingsparagrafen. Hele den perioden arbeidet varte, fikk Språknemnda kritikk fra motstanderne av tilnærming mellom målformene. De hevdet at Språknemnda ville tvinge fram samnorsk for enhver pris, og prøvde også å så tvil om Språknemndas kompetanse.

Nye organisasjoner oppstod, bl.a. Foreldreaksjonen mot samnorsk. Den organiserte en «retteaksjon» som gikk ut på at foreldre endret de radikale formene i elevenes skolebøker til tradisjonelle. Bokbål ble tent i flere byer, der en brente skolebøker med 1938-rettskrivningen.

Da Framlegg til læreboknormal 1957 ble publisert i januar 1958, var kritikken sterk, særlig fra den konservative pressen. Læreboknormalen ble vedtatt i oktober 1958 av Stortinget med 114 mot 31 stemmer, med de endringene departementet i samråd med Norsk språknemnd fant å måtte gjøre. I 1959 ble læreboknormalen satt i verk.