Kurdisk(e) språk

AV FINN THIESEN

Det bor ca. 25 millioner kurdere i «Kurdistan», dvs. den kurdisktalende fjellheimen i grenseområdene mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Av disse bor det kanskje 14 millioner i Tyrkia, 6 millioner i Iran, 4 millioner i Irak og 1 million i Syria. Det finnes dessuten en isolert kurdisktalende enklave i Cihanbeyli sør for Ankara. I tillegg bor det noen hundre tusen kurdere i de tidligere sovjetrepublikkene i Kaukasus samt tre kvart million kurdiske innvandrere i Vest-Europa, fortrinnsvis i Tyskland. Språket deres, «kurdisk», tilhører den iranske grenen av de indoeuropeiske språkene, men om det kan kalles ett språk, er et veldig vanskelig spørsmål. Det finnes nemlig fem innbyrdes uforståelige varianter av kurdisk:

1. Kurmanji eller nordkurdisk, som tales i Tyrkia, Kaukasus og i den nordlige halvdelen av iransk Kurdistan.
2. Sorani eller sørkurdisk, som snakkes i Irak og i den sørlige halvdelen av iransk Kurdistan.
3. Zaza i Kurdistan, som snakkes i det nordvestlige hjørnet rundt Erzincan og Elazig i Tyrkia.
4. Gorani, som tales i to enklaver i iransk Sør-Kurdistan, nær grensen til Irak.
5. Kermanshahkurdisk, som tales i Kurdistans sørøstlige hjørne, rundt byene Sanandaj og Kermanshah i Iran.

Kermanshahkurdisk står persisk betydelig nærmere enn de øvrige kurdspråkene og er trolig innbyrdes forståelig med dette. Mest avvikende er zaza og gurani, samtidig som disse to variantene har mange fellestrekk som kunne tyde på at zazaene og guraniene opprinnelig må ha vært ett folk. De to hovedvariantene av kurdisk, kurmanji og sorani, sies å ha like forskjellig grammatikk som engelsk og tysk. Når man dertil legger at kurmanji skrives med latinsk skrift, mens sorani skrives med arabisk skrift, og at kurmanji bruker en mengde tyrkiske lånord som er ukjente i surani, må konklusjonen bli at forskjellen mellom kurmanji og sorani er betydelig større enn forskjellen mellom tysk og engelsk.

Tyrkisk undertrykkelse av kurdisk

Siden opprettelsen av den tyrkiske nasjonalstaten i 1923 etter det osmanske imperiets sammenbrudd har det kurmanjikurdiske språket vært undertrykt i Tyrkia. Det har stort sett kun kunnet tales innen hjemmets fire vegger eller i avsides kurdiske landsbyer uten tyrkisk befolkningselement. Da artikkelforfatteren bodde i Tyrkia i 1967–68, hørtes kurdisk praktisk talt ikke på gaten. Når man en sjelden gang hørte kurdisk, ble det reagert med forargelse: Hva innbiller de seg? Er de ikke klar over at de befinner seg i Tyrkia, og at det er tyrkisk det snakkes her? I de to seneste årtier er det imidlertid skjedd en merkbar bedring av forholdene. Da jeg midt i nittiårene besøkte Tyrkia igjen, hørte man kurdisk overalt, og alle så ut til å ta det som en helt naturlig ting. Dette er bare ett av flere tegn på at forholdet mellom den tyrkiske majoriteten og det kurdiske mindretallet holder på å bli bedre og etter hvert vil kunne bli harmonisk og tilfredsstillende. «Kurderspørsmålet» er en av hovedårsakene til at Tyrkia ennå ikke har klart å få til realitetsforhandlinger om å bli opptatt som medlem i Europa. Europeerne burde kanskje overveie å oppta Tyrkia i Europa på tross av dette uløste problemet, fordi medlemskap i Europa utvilsomt ville akselerere den utvikling i retning av anerkjennelse av kurdernes rettigheter som tydeligvis er på gang i Tyrkia.

Kurdisk i Irak

Etter første verdenskrig var planen opprinnelig den at Irak skulle bestå av de to osmanske sandsjakene (fylkene) Bagdad og Basra. En aristokratisk engelsk dame, orientalisten og eventyreren Gertrude Bell, fikk den ideen at man passende kunne innlemme sandsjaket Mosul i Irak. Hun forela under en lunsj på Hotell Semiramis i Kairo idéen for Churchill og ekspertene hans, som sa: «Det høres greit ut. Det gjør vi.» Siden da har soranierne, som under verdenskrigen hadde fått løfte om en egen stat, vært bundet til irakerne, som de ikke har noe til felles med utover at kolonimaktene sperret dem inne bak samme røde strek. Om kurderne i Iran og Tyrkia kan man i det minste si at de har hørt til Iran og Tyrkia igjennom det meste av forrige årtusen. Helt siden opprettelsen av staten Irak har det kurdiske mindretallet kjempet en forbitret kamp for å oppnå uavhengighet, og de er blitt utsatt for en forfølgelse og undertrykkelse som får forholdene i Tyrkia til å ta seg heller idylliske ut i sammenlikning.

Kurdere i storpolitikken

En begrunnelse for ikke å gi soranikurderne selvstendigheten skulle være at dette ville virke destabiliserende på Tyrkia og Iran. Dette argumentet holder neppe stikk. I 1971 ble Bangladesh uavhengig av Pakistan uten at dette førte til destabilisering av bengalimindretallet i India. Tredjedelen av Irans befolkning er tyrkere, og Nordvest-Iran har en massiv tyrkisktalende majoritet, men Tyrkia gjør ikke krav på noe iransk territorium av den grunn. Heller ikke gjør Iran krav på den vestlige delen av Afghanistan, selv om denne har et massivt persisktalende (iransk) flertall. Om det også finnes kurdere med vage drømmer om et Stor-Kurdistan, er det ingen rimelig grunn til at tro at en selvstendig soranikurdisk stat skulle se det i sin interesse å gjøre krav på de kurmanjikurdiske delene av Tyrkia. Tvert imot kunne de tenkes å se det som en fordel med vennskapelige forbindelser til den store naboen i nord. Det kan vel heller ikke være rimelig å tro at fortsatt undertrykkelse av soranikurderne i Irak på noen måte skulle svekke den kurdiske bevegelsen i Tyrkia. Destabilisering av Iran er enda mer usannsynlig, fordi kurderne språklig står den persisktalende majoriteten meget nær, og separatistbevegelsene i iransk Kurdistan har derfor alltid vært mye svakere. Det hører likevel med til billedet at det en kort periode etter andre verdenskrig fantes en selvstendig kurdisk sovjetrepublikk med hovedstad i Mahabad i iransk Kurdistan. Om den kurdiske litteraturen bør det nevnes at skrevet kurdisk litteratur forekommer sporadisk allerede fra 1500-tallet, men at den først begynner å få større omfang i løpet av 1900-tallet, først i Irak og i de daværende sovjetrepublikkene i Kaukasus i kyrillisk skrift, senere også blant kurmanjikurdiske innvandrere til Vest-Europa fra Tyrkia.

-- Finn Thiesen er magister i sammenliknende indoeuropeisk språkvitenskap og førsteamanuensis i persisk ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet som amanuensis i urdu samme sted og som lektor i hindi ved Københavns Universitet.