Om språkforholdene i Pakistan I – Urdu, Pakistans nasjonalspråk

AV FINN THIESEN

Urdu er Pakistans nasjonalspråk og det dominerende språket i pakistansk presse, radio og TV, men på sett og vis er urdu ikke noe pakistansk språk. Det finnes intet egentlig urdutalende område i Pakistan, og bare en liten minoritet av befolkningen i landet har urdu som morsmål. Hva er da urdu egentlig for et språk? Dersom man slår opp i et leksikon under urdu, vil man få vite at urdu tilhører den indoariske gren av de indoeuropeiske språk, at det ikke bare er Pakistans nasjonalspråk, men også ett av Indias nitten offisielle språk, og at det i 1996 ble talt av 54 584 000 mennesker. Disse tilsynelatende eksakte opplysninger er i virkeligheten temmelig intetsigende og misvisende. På den ene side kan det neppe være tvil om at den urduen som det undervises i på skoler og universiteter i Pakistan og India, er morsmål for langt færre enn 54 millioner mennesker. På den annen side forstås enkel talt urdu sikkert av langt over 500 millioner mennesker.

Hvis man vil gjøre seg et begrep om hva betegnelsen urdu egentlig dekker, blir man nødt til å se litt nærmere på språkets historie. Gjennom hele middelalderen og til engelskmennene erobret India var størsteparten av Nord- India under muslimsk herredømme. De aller fleste av de muslimske herskerne var av tyrkisk eller persisk avstamning, og deres administrasjonsspråk var persisk. Herskerne betegnet under ett de forskjellige indiske språk som undersåttene snakket, som hindi, et persisk ord som rett og slett betyr «indisk».

Persiske og arabiske lånord

Blant de mange muslimske fyrstene var sultanene i Delhi de viktigste, og under stormogulenes dynasti (1526– 1858) ble Delhi hovedstad for hele Sør- India. Den varianten av «hindi» (= indisk) som ble talt i hovedstaden, hadde naturligvis særlig stor prestisje, og etter hvert fikk den status som felles standardspråk for de mer eller mindre nær beslektede dialektene som ble talt fra Panjab i vest til Bihar i øst, samt utenfor dette området i garnisonsbyer som f.eks. Haidarabad (Hyderabad) i Sør-India. På 1700-tallet hadde Delhidialekten blitt handels- og samkvemsspråk (lingua franca) ikke bare i hele Sør-Asia, men også i havnebyene rundt Indiahavet: Aden, Zanzibar m.fl. Samtidig innsnevret ordet hindi sin betydning til bare å betegne det fellesindiske lingua franca, som var basert på Delhidialekten.

Opp gjennom middelalderen hadde den muslimske overklassens språk vært persisk (og delvis også tyrkisk), og det hadde funnet sted en stadig innvandring av persisktalende muslimer fra Iran og Sentral-Asia. Men etter en siste stor innvandringsbølge i første halvdel av 1500-tallet opphørte samkvemmet mellom Iran og den muslimske overklassen i India, som etter hvert gikk over til å bruke hindi som talespråk, mens persisk fortsatt fungerte som skriftspråk. Omkring år 1600 begynte man også å skrive hindi, og til dette formål brukte man, akkurat som på persisk, arabisk skrift. Etter hvert vokste det også frem en rik litteratur (som vi i dag kaller den klassiske urdulitteraturen). Til sist hadde hindi nesten helt fortrengt persisk som kultur- og skriftspråk for den muslimske overklassen i Sør-Asia. Man kan si at den muslimske eliten fortsatte de persiske litterære tradisjonene, men på et indisk språk. En av konsekvensene var at hindi, som i utgangspunktet hadde vært et rent indisk språk, ble stappfullt med persiske og arabiske låneord.

Hinduiseringen av hindi

Omkring år 1800 oppstod det en bevegelse blant hinduene for å hinduisere hindi. Språket skulle skrives med den innfødte devanagariskriften, og de mange persiske og arabiske lånordene skulle erstattes med ord tatt fra sanskrit, Sør-Asias klassiske oldtidsspråk. Godt hjulpet på vei av engelskmennene førte denne bevegelsen til fremveksten av det språket som i dag betegnes med ordet hindi. Den muslimske varianten av språket fikk etter hvert betegnelsen urdu, en forkortelse av zabân-e urdu-e mu‘allâ, som egentlig betydde «språket ved stormogulens hoff». Hindi var på denne måten blitt kløvd i to: hindi skrevet med indisk skrift som bærer av hindukulturen, og urdu skrevet med arabisk skrift som bærer av muslimkulturen.

Urdu og hindi har (bortsett fra helt uvesentlige detaljer) felles grammatikk, felles lydsystem og felles basalt ordforråd. Derimot er den religiøse, litterære og til dels også den tekniske terminologien meget forskjellig. Derfor er urdu og hindi på noen nivåer så like at man vanskelig kan høre forskjell på de to språkene, mens de på andre nivåer er så forskjellige at de må kalles innbyrdes uforståelige. Samtidig snakker de fleste innfødte verken ren urdu eller ren hindi, men heller en mellomform mellom de to språkene. Dette gjelder særlig hinduene i India, som ofte kombinerer et nokså puristisk hindi skriftspråk med et talespråk som står standardurdu nærmere enn standardhindi.

Da Pakistan og India ble selvstendige i 1947, omfattet urdu og hindi hele den nåværende indiske delstaten Uttar Pradesh samt deler av nabodelstatene. Dessuten ble urdu oppfattet som felles kulturspråk for alle Sør-Asias muslimer, mens en enklere variant av urdu under betegnelsen hindustani ble brukt som lingua franca på lavere nivå der engelsk ble brukt på høyere nivå.

Urdu har sitt opphav i India

Selv om det egentlige urdu- (og hindi-) talende området lå i India og ikke i Pakistan, gjorde Pakistan likevel urdu til sitt nasjonalspråk fordi det gikk for å være de sørasiatiske muslimenes felles kulturspråk. Pakistan var nemlig tenkt som alle sørasiatiske muslimers felles hjemland. Frem til 1971 innvandret det ca. 3 000 000 urdutalende muslimer fra India til Pakistan. De kalles muhâjir og bor hovedsakelig i Karachi. Sammen med sine etterkommere utgjør de den lille urdutalende minoriteten i dagens Pakistan. Den best kjente muhâjir er uten tvil landets diktator, Parvez Musharraf, den eneste muhâjir som noen gang har vært stats- eller regjeringssjef i Pakistan. Omtrent to tredjedeler av Pakistans befolkning har panjabi som morsmål. Imidlertid bruker de fleste av dem ikke panjabi, men urdu som sitt skriftspråk, og en del av dem oppfatter faktisk urdu som sitt førstespråk selv om de trolig snakker panjabi seg imellom. Antall personer i Pakistan som enten har urdu som morsmål, eller som oppfatter det som sitt førstespråk, også uten egentlig å ha det til morsmål, må ligge i nærheten av 12 millioner. Det må antas at mer enn 90 % av befolkningen i Pakistan forstår urdu. På grunn av den uklare og flytende grensen mellom urdu og hindi i India blir det heller vilkårlig hvor mange urdutalende man vil regne med totalt. Det som står fast, er at urdu forstås av langt over 500 millioner mennesker.

Panjabi er morsmål for de fleste

I Norge finnes det ca. 25 000 innvandrere fra Pakistan. De aller fleste av dem har panjabi som morsmål. Likevel oppfatter en stor del av dem urdu som sitt førstespråk. Den såkalte morsmålsundervisning som deres barn fikk i norske skoler, var urduundervisning. NRKs programmer for pakistanere er på urdu, og det er urdu deres barn lærer i moskeene (i tillegg til å lære å lese Koranen).

Urdu er som nevnt stappfullt med persiske og arabiske lånord og skrives med arabisk skrift. Derfor tror mange urdutalende at språket ikke er noe indisk språk, men beslektet med persisk og arabisk. I virkeligheten tilhører urdu den indoariske grenen av de indoeuropeiske språkene og er således nær beslektet med nordindiske språk som bengali, marathi, gujarati, panjabi og sindhi m.fl. og stammer akkurat som dem fra talespråksvarianter av det gammelindiske språket sanskrit. Språket er følgelig en fjern slektning av norsk, og slektskapet kan fortsatt fornemmes her og der, f. eks. i tallene fra en til ti, som på urdu lyder: êk, do, tîn, câr, pânc, che, sât, âTh, nau, das.

Lydsystemet i urdu har få vokaler, men mange konsonanter, således hele 8 t-lyder: t, T, th, Th, d, D, dh, Dh. [Store bokstaver betegner her retroflekse konsonanter som vi kjenner fra norske ord som (en) bart og burde.] For å holde alle disse atskilt kreves det en meget nøyaktig artikulasjon av konsonantene, noe som bidrar til å gi språket den metalliske klangen som også kan høres i engelsk uttalt med urduaksent. Ordene er som regel korte, og ofte har urdu et separat ord for hvert enkelt morfem der de fleste andre språk har lengre ord som kombinerer flere morfemer. Formlæren er enkel med få former og nesten ingen uregelmessigheter. Til gjengjeld er syntaksen komplisert. Særlig finnes det en rikdom av sammensatte verbalformer som på den ene siden gjør urdu til et nyanserikt, uttrykksfullt og presist språk, men samtidig gjør det til et vanskelig språk å lære for utlendinger. En annen vanskelighet for den som vil lære språket, er at pronomen og verb skiller mellom høflige, nøytrale og uhøflige (eller familiære) former. I tillegg finnes det en rekke høflige verb som man kan bruke i stedet for det vanlige verbet, når man vil være utsøkt høflig. En rekke urdudyrenavn har gjennom Rudyard Kiplings Jungelboken blitt kjent i Vesten: hâthî «elefant», bhâlû (baloo) «bjørn», bandar log «apefolket», sher-e khan «løve(kongen)» etc.

Urdu – et rikt litteraturspråk

Urdu er et av Sør-Asias rikeste litteraturspråk. Den første litteraturen på urdu (som den gangen ble kalt hindi) oppstod blant nordindiske utvandrere til de muslimske sultanatene i Sør- India, og her utviklet den seg gjennom noen hundre år før man omkring 1600 begynte å skrive litteratur på urdu i de egentlig urdutalende områder i Nord- India. Urdudiktningen opplevde en rik blomstring ved stormogulenes hoff i Delhi og ved de lokale fyrstehoffene i Lucknow og Rampur. 1800-tallets betydeligste sørasiatiske forfatter er uten tvil Asadullah Khan Ghalib (1797– 1869), hvis lyrikk er et lidenskapelig og veltalende opprør imot religionens og konvensjonenes tyranni. Mange av versene hans er blitt ordspråk i India og Pakistan. Gjennom de seneste 100 år har det utviklet seg en omfattende prosalitteratur, og særlig novellekunsten er blitt ivrig dyrket. Mohammed Iqbal (1875–1938) var en tidlig representant for den islamske renessansen. Han er oversatt til mange språk og oppfattes – med rette eller urette – som Pakistans åndelige fader. En mer rabiat representant for den islamske renessansen var Abul Ala Mawdudi (1903– 1979), som er oversatt til alle islamske litteraturspråk og mange europeiske språk, således også til norsk.

Urdu – et truet språk i India og Pakistan

Tross sin store utbredelse må urdu i dag betegnes som et truet språk. Urdu er et av Indias nitten offisielle språk, men oppfattes likevel som «pakistansk » og blir ofte motarbeidet og sjikanert av myndighetene i India. Leseog skriveferdigheten i urdu er sterkt fallende blant muslimene i India. I Pakistan har urdu høystatus, men mangler det folkelige grunnlaget. Dertil kommer at eliten foretrekker engelsk fremfor urdu. Urdu kan således sammenliknes med en praktfull tropisk blomst som sykner i India fordi den ikke får vann nok, mens den i Pakistan står i en fornem vase på hedersplassen, men visner fordi den har fått skåret av røttene sine.

-- Finn Thiesen er magister i sammenliknende indoeuropeisk språkvitenskap og førsteamanuensis i persisk ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet som amanuensis i urdu samme sted og som lektor i hindi ved Københavns Universitet.