«Parallellspråklighet» – viktig nyorientering i norsk og nordisk språkpolitikk

AV DAG F. SIMONSEN

To konferanser i det siste har vist at det er underveis – eller foregår – en betydelig språkpolitisk nyorientering ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter både i Norge og det øvrige Norden. Denne nyorienteringen ser ut til å bestå i to tendenser:

a) en økende bevissthet om behovet for å ha en språkpolitikk for dette feltet, også konkret ved den enkelte institusjonen eller det enkelte lærestedet, og
b) en målbevisst sidestilling av nasjonalspråket (norsk, dansk, svensk osv.) med engelsk.

Særlig det siste kan nok vekke en viss oppsikt blant språkpolitisk interesserte i Norge, hvor det i offentligheten lenge har vært en slags front mellom dem som er bekymret på vegne av norsk språk, og dem som går entusiastisk inn for mest mulig engelsk. Men faktisk kan en si at det er mellomposisjonen som nå styrker seg: I stedet for enten «norsk» eller «engelsk» sier man ved universiteter og høgskoler oftere «både norsk og engelsk», men spør også «når og i hvilke sammenhenger?».

«Elitenes nye latin» i Trondheim

Den første konferansen ble arrangert av Norsk språkråd – som jo lenge har markert en kritisk holdning til engelsk – i samarbeid med Globaliseringsprogrammet ved Det historisk-filosofiske fakultet på NTNU og med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet. Den fant sted i Trondheim i november 2003. Her var forskere, universitetsadministratorer og andre grupper samlet i to dager for å diskutere språk i akademisk virksomhet, med både teoretiske og mer politiske bidrag i tillegg til redegjørelser for empiriske undersøkelser på dette feltet. Etter hovedinnleggene var det forberedte kommentarer, og konferansen ble avrundet med innlegg fra et panel før en plenumsdiskusjon under overskriften «En språkpolitikk for akademia?» avsluttet det hele.

Norsk språkråd har prioritert arbeidet med styrking av norsk i forskning og høyere utdanning, og formålet med konferansen var både å utvikle kunnskap om bruk av engelsk i denne sektoren – så vel omfang som funksjonsmåter – og å stimulere til språkpolitisk debatt om dette. Det har manglet mer detaljerte analytiske perspektiver på hvordan en bør forstå bruken av engelsk på dette delfeltet, men Språkrådet ønsket også å skape blest om språkutviklingen innenfor en sektor som nok er blant de aller mest om- og nyorganiserte, globaliserte og internasjonaliserte i hele samfunnet.

Et viktig perspektiv var en analyse av akademisk virksomhet som et knippe av aktiviteter med spesifikke former for språklig praksis. Ut fra den er skillet mellom publisering av forskning, som kanskje nettopp bør foregå på engelsk, og formidling av forskning, som trolig verken kan eller bør gjøre det, noe av et hovedpoeng. Men også undervisning i høyere utdanning var oppe, med utgangspunkt i språkbadinspirerte forsøksordninger knyttet til studentutveksling. Andre innlegg satte akademisk språk inn i et historisk perspektiv eller undersøkte sosiale sider ved bruken. For dem som er nærmere interessert i innleggene fra Trondheims-konferansen, er de fleste av dem, sammen med debatten, samlet i boka Språk i kunnskapssamfunnet. Engelsk – elitenes nye latin? (red. Dag F. Simonsen) utgitt på Gyldendal Akademisk i 2004.

De nye språkpolitiske signalene kom til uttrykk særlig i plenumsdebatten. Her ble det pekt på at temaet «språk i akademia» var svært aktuelt, og at dialogorienteringen i programmet var verdifull. For en utenforstående kan det se ut til at flere runder med praktisk involvering i omorganisering og globalisering av forskning og høyere utdanning har brakt en rekke språklige problemstillinger på bordet i bredere kretser enn før. Det var få bastante slutninger av språkpolitisk art, men mange temaer kom opp, så vel prinsipielle spørsmål som praktiske behov og språkpolitiske tiltak: språk og fagkulturer, forholdet mellom språk og vitenskapelig kvalitet, forholdet mellom språk, kunnskapsimport og kunnskapseksport, behov for kvalitetssik-ring av både norsk og engelsk, behov for flere fremmedspråk enn engelsk, satsing på et mindre antall høykvalitets norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter, insentiver til å fremme formidlingsvirksomhet, meritteringsordninger knyttet til uunnværlig ekspertarbeid, terminologiarbeid, både innenfor «modne» og «umodne» fag, overvåking av språkbruken ved høgskoler og universiteter, opprettelse av språktjenester ved institusjonene osv.

Det språkpolitisk viktige ved dette er for det første at en større problembevissthet kan være i kjømda ved universitetene, høgskolene og forskningsinstituttene, og omfatte større grupper enn før. Dette kan generelt peke fram mot større språkpolitisk realisme på alle hold, både ved lærestedene, hos myndighetene og blant politikerne, og mot økende dialog med sikte på å løse problemer i praksis. For det andre ser vi en klar dreining mot økt legitimitet for bruk av engelsk ved siden av norsk i den akademiske sektor i Norge.

Parallellspråklighet i Oslo

I denne forbindelse ble også «parallellspråklighet» nevnt av flere i Trondheim. Dette ordet, som er utmyntet av en tidligere språkpolitisk referansegruppe under Nordisk råd, betegner en systematisk sidestilling av to eller flere språk i akademisk sammenheng, som et slags generelt språkpolitisk prinsipp med lange historiske røtter. Tanken er at en vil satse på både engelsk og nasjonalspråket (-språkene) og eventuelt andre språk, slik at begge (alle) brukes parallelt. Dette temaet stod i sentrum på arrangementet «Engelsken og de nordiske språkene på høgskoler og universitet. En konferanse om parallellspråklighet», som ble arrangert av Nordens språkråd og Norsk språkråd i Oslo i juni 2004. Her var det innledere fra alle land i Norden, som representerte de fleste av Nordens åtte gamle språk (norsk, dansk, svensk, finsk, islandsk, grønlandsk, færøysk og samisk). Et meningsreferat av innleggene og debatten kan leses på Norsk språkråds nettsider: http://www.sprakrad.no/parallellspraak04

På flere måter gikk Oslo-konferansen et skritt videre, idet hovedvekten her lå på språkpolitiske strategier og praktiske tiltak i et nordisk, ja tilnærmet alleuropeisk, perspektiv. Konferansen kunne nemlig langt på vei ta for gitt det som Trondheims-konferansen søkte – et grunnlag for en språkpolitikk for universitets- og høgskolesektoren. For her var utgangspunktet den såkalte Bologna-erklæringen, der en rekke europeiske stater går inn for å harmonisere høyere utdanning, med felles gradsstruktur, felles evalueringssystem, økt utveksling av studenter og lærere osv. Dette er alt gjort til praktisk politikk i disse landene, og er noe en må innrette seg etter. Dermed blir det både mulig og nødvendig å tenke målrettet og problemorientert om språkpolitikk i den akademiske sfæren. Det kan faktisk være klarere erkjent i de øvrige land enn i utenforlandet Norge til nå.

Noen av de mest interessante innleggene handlet om situasjonen ved konkrete læresteder i våre nordiske naboland der en har grepet fatt i praktiske utfordringer som utviklingen har ført med seg, om enn kanskje med sprikende løsninger: Mens en arbeidsgruppe ved Den Kgl. Veterinær- og Landbohøjskole i Danmark går langt i å åpne for engelsk overalt der det «er relevant», setter en gruppe ved det teknisk-naturvitenskapelige fakultetet ved Uppsala universitet opp det følgende som ett av målene i sin plan: «Svenskt fackspråk skall skapas och vidmakthållas inom alla fakultetens forsknings- och utbildningsområden.» Ved Svenska Handelshögskolan i Helsingfors kompliseres løsningene av en trespråklighetsproblematikk, særlig når det gjelder rekrutteringen.

Sett fra et norsk synspunkt framstod ellers den nordiske debatten i Oslo som noe mer språkpolitisk radikal enn den norske i Trondheim. Ikke bare var det bred oppslutning om en politikk for parallellspråklighet i den akademiske verden, med målrettet sidestilling av morsmålet og andre språk, men det ble også spurt om man kanskje burde kommunisere mer på engelsk i nordisk sammenheng, og om det kanskje ville være gunstig å innta en mer «postmoderne» holdning til mangfoldet av språk, ved å stille ulike krav til språkkunnskaper på ulikt nivå (det ble hevdet at det er like viktig å kunne stille lavere krav som å kunne stille høyere, og at toleranse for halvgodt språk kan forhindre ensretting eller anglifisering). Det ble dessuten sagt at hovedproblemet er at mange ikke uttrykker seg godt nok på engelsk, at engelsk er uhyre viktig som kvalitetssikring ved små institusjoner, og at forskningsspråket styres, og må styres, av målgruppa – ikke politikerne – ut fra interne fagnormer.

På konferansen i Oslo ble også muligheten for en felles nordisk språkpolitikk for universiteter og høyskoler luftet, samt eventuelle oppgaver for det nordiske språksamarbeidet i den forbindelse. Konferansen uttrykte ønsker og forventninger til det nokså nyetablerte organet Nordens språkråd (opprettet av og underlagt Nordisk ministerråd), ikke minst at det er behov for forskning og for konferanser og annen kunnskapsutveksling. Noe som ble gjort til et språkpolitisk poeng, var for øvrig det alltid bør være et spørsmål hvilket språk som velges. I det nordiske samarbeidet gjør man ofte språket til et problem. I det europeiske samarbeidet er derimot språket ofte et problem, uten at noen snakker om det. Men det bør man gjøre.   

Det ble sagt om konferansen at den førte sammen to internasjonale språkpolitiske tråder: på den ene side den nordiske domenetapsdebatten og spørsmålet om internordisk språkforståelse, på den annen side en europeisk diskusjon om elevers og studenters rett til to fremmedspråk.

Et språkpolitisk skifte – også i Norge?

Når en ved nordiske læresteder nå i stigende grad gir engelsk en legitim plass ved siden av nasjonalspråket, endrer dette de språkpolitiske premissene. Fra nå av blir oppgaven å arbeide konkret og konstruktivt med å utvikle systemer og legge opp rutiner og ordninger som kan ivareta nettopp denne sidestillingen. Det er dette som ligger i «parallellspråklighet»: at nasjonalsspråket og engelsk brukes parallelt, og ikke må stilles opp mot hverandre.

Kanskje er det ikke sikkert at hele den språkpolitiske opinionen i Norge er åpen for at parallellspråklighet skal være et sentralt mål, siden det jo må bety at norsk og engelsk ikke settes opp mot hverandre i akademisk virksomhet. Tiden vil vise hva som skjer. Den dialogiske tonen på Trondheims-konferansen peker imidlertid i retning av en slik omlegging også hos oss. Utdannings- og forskningsmyndighetene har vært pådrivere for å ta i bruk mer engelsk, mens Norsk språkråd tradisjonelt har vært imot. I år blir Språkrådet omorganisert, og statens språkpolitikk blir trolig omdefinert. Men helt siden kampanjene mot «anglonorsk» tidlig i 1990-årene har perspektivet i statens politikk gradvis dreid fra bekymring for engelske lånord til fare for «domenetap» – at norsk språk skulle kunne forsvinne, mer eller mindre, fra universitetet. Økende dialog om språkpolitikk mellom de kultur- og språkpolitiske myndighetene og aktørene i denne sektoren kan godt ses som en ytterligere nyorientering.

Når de premissene «Bologna-prosessen» setter, kan være klarere erkjent i Danmark, Sverige og Finland enn i Norge, kan dette skyldes enten at Norges tre nordiske naboer på grunn av sitt EU-medlemskap kanskje har et generelt mer ukomplisert forhold til EU-relatert samarbeid enn Norge, eller at den språkpolitiske situasjonen i de tre førstnevnte landene letter overgangen til «Bologna-samarbeid». Der nabolandene enten ikke har hatt noen klart erkjent nasjonal språkpolitikk og derfor starter mer med blanke ark (Danmark, Sverige), eller har hatt en politikk som alt i utgangspunktet var en ordning mellom to helt forskjellige nasjonalspråk (Finland), har det i Norge alltid knyttet seg spenninger til definisjonen av det nasjonale, og det har hvilt klare forpliktelser på statens språkpolitikk i den forbindelse.

At nordiske debatter om disse temaene kan bli mer vidtrekkende enn norske debatter, ble demonstrert i Oslo, og springer nok ut av flere forhold. Innenfor det geopolitiske samarbeidsområdet Norden er det jo ikke overalt bare slik at engelsk og nasjonalspråket konkurrerer eller er komplementære språk. Både i Finland (for svensk), på Island, på Færøyene, på Grønland og i de samiske områdene har det lenge vært en trespråksproblematikk, eller parallellspråklighet ved at et minoritetsspråk må leve sammen med både et dominant nasjonalt nabospråk og engelsk. (At de konkrete utfordringene dermed også er annerledes, ble for øvrig illustrert på konferansen i et innlegg om Grønlands universitet, som har måttet renonsere på sine ambisjoner om å utvikle grønlandsk til vitenskapsspråk fordi de opprinnelige språklige opptakskravene vanskelig lot seg praktisere.)

Når dette mer heterogene bildet påpekes i en nordisk debatt, løses bindinger opp, og en kan ofte snakke mer kritisk om språksituasjonen enn en ellers kunne gjort. Da klargjøres også det perspektivet at det nordiske språkfellesskapet strengt tatt er et skandinavisk fellesskap, og at – som det ble sagt på konferansen – ønsket om skandinavisk i Norden ikke først og fremst uttrykker et behov for å bruke morsmålet, men et behov for å oppleve en nordisk identitet.

-- Dag Simonsen er rådgiver i sekretariatet i Norsk språkråd.