Synlig og usynlig kjønnsretorikk – streiftog inn i medielandskapet

AV BERIT VON DER LIPPE

Ethos – logos – pathos

I drøfting om og analyser av språk (bruk) eller tekster generelt utestenges ofte både kjønn, etnisitet og klasseforskjeller. Den retoriske tradisjon er i så måte ikke ulik andre språklige tradisjoner eller disipliner. Som i de fleste språkbrukssammenhenger bør man også i retorikken analysere et retorisk objekt som en helhet av form, innhold og situasjon. Ingen av delene har vært – eller er – kjønnsløse (like lite som de har vært hevet over etnisitet eller klasser). Det er den synlige og ikke-synlige eller mindre synlige kjønnsretorikken jeg her vil gløtte inn i – med fokus hovedsakelig på ord og uttrykk vi møter i massemedier, men som de fleste vil kjenne igjen fra dagliglivet. Det er først og fremst tre begreper fra retorikken jeg knytter an til i denne artikkelen: ethos, logos og pathos.

Den som ønsker å overtale sitt publikum, kan ikke nøye seg med å framby logiske argumenter (logos). Han – i dag også hun – må kunne inngi tillit ved sin måte å framstille saken på; ethos henspiller mer på taleren selv enn på talen. Det hører også med å kunne spille på det følelsesmessige register (pathos) som man må kunne regne med å finne hos publikum.

Mannen som norm

I mange disipliner – og ikke bare i den språklige – synes mannen fremdeles å være normen eller representanten for det allmennmenneskelige vesen. Det betyr at han kan framstå som kjønnsløs eller kjønnsnøytral i så vel språkbruk som i det sosiale liv. Det gjelder også innen akademia i de fleste disipliner, den økonomiske, den samfunns-vitenskapelige og i humaniorafagene. Mon ikke kjønnsforskeren Michael Kimmel har rett når han sier at en bok eller artikkel fortrinnsvis handler om mannen eller menn, hvis det ikke eksplisitt står skrevet kjønn i tittelen eller overskriften. Mer konkret: Handler ikke de fleste historiebøkene fortrinnsvis om menn, menns historier om menn? Har den samme Kimmel rett også når han tilføyer at det derimot ikke handler om menn som fenomen eller analyseobjekt som sådant, fordi mannen fremdeles ses på som norm?

Vi leser eller hører ikke om «mannlige høyesterettsdommere», «mannlige redere» eller «mannlige børsmeglere», siden de fleste ledere på sentrale samfunnsområder tilhører mannekjønnet. Kvinnelige finansanalytikere, kvinnelige investorer, kvinnelige børsspekulanter og kvinnelige finansministre oppleves fremdeles annerledes enn menn i tilsvarende roller. Og hva med mannlig filosof eller mannlig professor? Kjønnete er aktørene uansett. Om disse begrepene hadde sneket seg inn i mediene og dagligtalen, ville de fungert som en påminnelse om at menn er sterkt overrepresentert i maktposisjoner. Vi hører og leser fremdeles om ’kvinnelig leder’ og ’damefotball’, mens det stort sett heter ’fotball’ når det dreier seg om menn, og det reagerer de færreste på.

«Kjeftesmella fra Bygdøy» var karakteristikken enkelte mannlige nyhetsjournalister tildelte Gro Harlem Brundtland tidlig i statsministerkarrieren, på midten av 1980-tallet. Hennes ethos, den tilliten hun hadde blant mange, var relativt liten. Harlem Brundtland gestikulerte, hevet stemmen og viste følelser. Dermed ble hun tillagt mer pathos enn både logos og ethos. Å tenke seg at en mannlig politiker blir kalt «kjeftesmelle», oppleves noe mer fremmed. Snart lærte Harlem Brundtland seg guttas stil og framsto som mer troverdig – med en ethos få statsministre har oppnådd. Under EU-innspurten i 1994 ble Gro en moderne monark i det offentlige rom: «Gro er reflekterende og saklig. Hun er hevet over småkrangling og slagord,» formidler VG. «Nei-plakater tar hun med knusende ro. Knusende,» fortsetter samme avis. «Det er galt å si at Gro var i sitt ess i Måløy. Gro er et ess.» Andre massemedier ga tilsvarende bilder. Pathosdimensjon synes å ha blitt borte, mens det hun uttalte i massemediene, ble framstilt som logos. Kvinnen var blitt slagkraftig – potent som en mann?

I medienes nyhetsrapportering forekommer tekster om «familietragedier» som ender med drap. Men disse er sjelden kjønnsnøytrale. Menneskene det refereres til, er menn, kvinner og barn, og oftest er det menn som dreper kvinner og/eller barn. Andre «kjønnsnøytrale» uttrykk er «menneskesmugling», «sexindustri», «sexslaver» og «hallikdømt», mens handlingene de beskriver, langt fra er kjønnsnøytrale. Kvinner og jenter, til tider også gutter, blir smuglet av noen (i regelen menn) til prostitusjon, smugling av menn handler sjelden om det samme. I mediene velger man ofte, men ikke alltid, bort kjønn nettopp ved å la kjønnsnøytrale uttrykk – og dermed mer abstrakte, kjønnsnøytrale mennesker – komme i fokus.

Privat og offentlig kommunikasjon

En beslektet, men like hyppig usynliggjøring av kjønn dreier seg om de måtene mennesker kommuniserer på via internett eller SMS. Dette kommunikative (og retoriske) rommet er dels offentlig, der politi og etterretning har innsynsrett, dels meget privat. Et pirrende begjærsrom er det uansett. «Farlige nettvennskap. Barn møter ukjente i skjul,» het det på en førsteside i Dagbladet forsommeren 2003. Fortsettelsen av dramaet eller den pirrende kriminalfortellingen fortsetter inne i avisa: «Tusenvis av barn sniker seg ut for å treffe folk de har møtt på nettet. Det kan gå galt.» Under overskriften ser vi en alvorlig Kripos-ansatt og ingen av de skumle, ukjente «folkene» ungene har møtt. Hvem er disse «farlige nettbekjentskapene»? Er disse «ukjente» kvinner? Dessuten: Hvem blir de handlende subjektene, aktørene og skurkene, i denne fortellingen? Det blir barna, barn som aktivt utfører «ulovlige» handlinger – de «sniker seg ut», mens de virkelig aktive blir redusert til «folk de (barna) har møtt på nettet». I store deler av teksten lar man barn bli «skurkene»; de virkelige skurkene, norske menn, usynliggjøres. Reporta-sjen ikles først og fremst logos. Den framstår som saklig og informativ. Dagbladet og reporteren ikles atskillig ethos – man framstår som en beskyttende mor eller far som vil ta vare på barn og avverge farene de møter «der ute».

En tosiders reportasje inne i avisen inneholder eksakte beskrivelser og detaljer, også mange tall. Tall bidrar som regel til å øke mediebudskapenes troverdighet. «10 % av dem som chatter, eller omkring 50 000 barn, har møtt noen de først traff på Internett. Det er fem ganger så mange som foreldrene tror.» De som på forsiden ble kalt folk, ukjente eller fremmede, er her blitt til «noen». «2 av 10 (18 %) av de unge har tatt skrittet ut og møtt den ukjente ansikt til ansikt …» Så langt dreier det seg kontinuerlig om barn og i noen grad om foreldre. Ansvaret så langt rettes mot alle andre enn «de ukjente», «folk på nettet».

Lenger ned står det at «Statsadvokat Olav Helge Thue nylig fikk dømt en 36-åring for voldtekt av to jenter, fem tilfeller av sex med mindreårige […], telefonsamtaler av svært grov seksuell karakter med 25 småjenter.» Dernest følger referat fra fire rettssaker. Samtlige forteller om menn i ulike aldere som har misbrukt og lemlestet jenter. Kjønn er altså ikke helt usynliggjort, men det er skjøvet i bakgrunnen i denne reportasjen. Hvilken kjønnet bakgrunn er det som resulterer i denne type reportasjer om handlinger og vold i den fysiske verden? Er det ikke som bærere av et kjønn at noen begår slike handlinger?

Når mediene likevel velger å framstille kjønnete handlinger som de som er nevnt over, som tilnærmet kjønnsnøytrale, bidrar de først og fremst til tåkelegging av kjønnet handling/agens. På Dagbladets førsteside og midtsider kunne det stått: «Tusenvis av norske menn sporer opp barn på Internett.» «Norske menn oppsøker aktivt, misbruker og ødelegger barn, fortrinnsvis mindreårige jenter.» Et slikt oppslag ville fokusert på dem som er hovedansvarlige for krenkelsene, og det er verken foreldre eller barna selv. Med barn og kjønnsnøytrale aktører i forgrunnen kan avisen hevde å ville opplyse og advare foreldre. Problemet med denne forklaringen er at en slik kjønnsnøytralitet forekommer påfallende ofte når norske menn er aktører. Dermed er det fristende å si at man opprettholder doxa, common sense, fordi man også her utelater noe vesentlig: Hendelser og fenomener fra virkelighetens verden som til de grader handler om kjønn.

Mannlige superbabes?

«Superbabe,» skriker VG på sin førsteside en sommerdag 2004. Superbabes selger ofte godt. Det appellerer utelukkende til følelser, her fortrinnsvis til menns følelser. Ren pathos med andre ord. Hvem er så «superbaben» – denne gangen? Det er en russisk kjempedyktig tennisspiller, på 17 år. Hun har slått alle sine medspillere i viktige turneringer og framstår i skrivende stund som verden beste kvinnelige tennisspiller – ikke verden beste babe. Erotikken eller det VGs sportsjournalist og VGs finner megasexy, er nettopp dette: Hun er ung, modellvakker i enkeltes øyne, og blond. VG forteller sine lesere og kikkere om sitt blikk på kvinnelige idrettshelter. Både førstesida og reportasjen inne i avisa viser et nærbilde av den omtalte babyen. Hun er spenstig og poserer neppe mer enn mange av sportsgutta.

I retorikken anses det å framvise mot og styrke som vesentlig for å kunne bli tatt på alvor. Virtus var benevnelsen for maskulin aktivitet, handlekraft og vågemot. Det er denne virtus ungjenta fratas. Hun framstilles som lekker dukke for fortrinnsvis det sultne maskuline blikk. Kunne man tenkt seg ei førsteside med følgende tekst: «Homoerotisk akrobatikk etter 2–0-målet»? Gutta ligger da vitterlig oppå hverandre når de har fått ballen i mål. Og hva med friidrettens og syklistenes helter, gutta vi kontinuerlig kikker på mens de utfolder seg i sine kondomliknende drakter? Enda har jeg til gode å lese eller høre om mannlige superbabes med superutstyr. De fleste sportsjournalisters blikk ser bare det ene kjønnets kjønn, den mannlige idrettsutøver framstår utelukkende som det han er: sportsmann – med virtus.

Kjønnsstereotypiene lever videre

Lenge var medieforskere først og fremst opptatt av reklamens bilder av jenter og kvinner. Det var her man fortrinnsvis kunne finne «kjønnete» forestillinger eller kvinnediskrimerende bilder eller kjønnet retorikk. Poenget er, slik jeg har prøvd å vise det, at kjønnet retorikk fins overalt, selv om – og nettopp fordi – det usynliggjøres der det burde inngått dersom teksten skulle tillegges logos. Logos er alfa og omega for enhver nyhetsreporter; det er dette som fremdeles gjør at ethos opprettholdes. Og uten ethos blir man neppe sett på som seriøs. Kjønnsretorikken er like ofte synlig som den er usynlig.

Kjønnsstereotypiene er mindre påfallende enn tidligere både i og utenfor mediene. Likevel er det fremdeles slik at en såkalt feminin mann i og utenfor massemediene og i og utenfor reklamen vekker assosiasjoner til homofili. Via massemediene – og slett ikke bare i reklamen – blir vi kontinuerlig stilt følgende spørsmål: Er jeg tilstrekkelig mann eller kvinne? Denne retorikken fungerer best om den ikke ses eller registeres – om den inngår i medienes doxa, i de forestillingene som vi er så vante med at vi bare tar dem for gitt. Bilder eller forestillinger av denne art er som «å helle vann til jord som allerede er sådd og gjødslet». Man aksepterer lett det bestående, her medienes kjønnsstereotypier, uten argumentasjon, men må argumentere for å nå fram med noe nytt og annerledes.

Massemedier ernærer seg av kulturelle bilder på og forestillinger om mennesker som kjønnete individer. Den nordamerikanske kulturforskeren Susan Sontag skriver at bildene og fortellingene som løftes fram i de offentlige rom, forteller oss hvem og hva som er verd og ikke verd å se eller se på. Bilder av et dusin mannlige ministere framstår også i dag først og fremst som tolv ministere – ikke mannlige ministere. Ser vi et tilsvarende bilde av tolv kvinnelige ministere, vil mange antakelig først se kjønnet eller kvinnene, dernest forstå og se at de faktisk er ministere. Fremdeles er det arbeidet som kvinner utfører, også i yrker som krever lang utdanning, for eksempel ulike omsorgsyrker, dårligere betalt enn det arbeidet menn utfører. Dette drøftes bare unntaksvis i massemediene. Er det ikke «sexy» nok?

-- Berit von der Lippe er førsteamanuensis i kommunikasjon, kultur og språk ved Bedriftsøkonomisk Institutt i Oslo.