Ordbokssituasjonen omkring 1905

TOR GUTTU

Vi har et interessant vitnesbyrd om ordbokssituasjonen i Norge i 1890-årene, som med hensyn til dansknorsken godt kan gjelde også for tiåret som fulgte. Det er den 33 år gamle Hans Tambs Lyche (unitarprest, idealist og fremskrittsoptimist), som i 1893 kommer hjem fra utlandet, især USA, for å bli redaktør av det nystartede tidsskriftet «Kringsjaa», den tids «Det Beste». Han synes han er kommet hjem til kaotiske språkforhold, og merker snart at han trenger ordbokshjelp. I en redaksjonell artikkel «Et norsk lexikon» 2. september 1893 klager han sin nød, og ber om at noen går i gang med å lage en ordbok med «alle de ord, som har vundet sproglig hevd, med en grei definition – paa norsk – af deres forskjellige betydninger samt exempler (fra anerkjendte forfattere og sprogmænd) paa deres forskjellige brug. Helst også med hvert ords slægtsregister, oprindelse og afstamning. – Et lexikon i lighed med de engelske, franske og amerikanske.»

Tambs Lyche ønsker seg altså noe i retning av den amerikanske «Webster», en enspråklig definisjonsordbok til bruk for skrivende folk av alle slag. Den skulle kunne brukes både av nordmenn og av utlendinger som ville lære seg norsk, og den burde romme flest mulig ord av alle slag; redaktøren skulle «gjennempløie oldnorsk og hver eneste by- og bygdedialekt for ord. Og lad ham saa tillige skrabe sammen alle de fremmedord, han kan finde i brug iblandt os – og en hel del til –, fornorske dem helt og give dem plads i sproget … Vi savner ofte ord for finere meningsafskygninger. Skaf os dem, ligegyldigt om fra Island eller Kina, – saa vi bare faar tegn og udtryk for de tanker og følelser, der rører sig i os og i tiden. Det er hovedsagen.»

Tambs Lyches synspunkter er verd å merke seg også i dag. Han har øye både for den lov og orden i ordenes verden som er nødvendig i et samfunn med skriftkultur – «vi maa faa bragt lidt orden i dette kaos» – og for den spesielle situasjonen i Norge, med større variasjon i språkbruken enn i land med lengre nasjonal skrifttradisjon. – Hadde vi så ingenting å hjelpe oss med? – Ikke mye, og ingen ordbok av typen Webster. Tambs Lyche måtte ha levd i bortimot 120 år hvis han skulle ha fått oppleve en ettbinds enspråklig norsk ordbok av dictionarytypen (en «håndordbok»). Han døde for øvrig allerede i 1898.

Landsmålet

Den ordboken fra 1800-tallet som i art og anlegg kommer nærmest en moderne håndordbok, er Ivar Aasens «Norsk Ordbog med dansk Forklaring» (1873). Den har vært og vil være et standardverk i norsk leksikografi, uansett hvilken målform man arbeider med og i, men den har neppe vært noe lettbrukt hjelpemiddel for den som skulle skrive landsmål. Tittelen antyder formålet: boken skulle først og fremst gi ordenes betydning. Så gir den god beskjed om deres utbredelse og gammelnorske form, men når det gjelder eksempler på ordbruken, er den forholdsvis knapp. Og boken er tospråklig, som navnet sier. I 1895 kom Hans Ross’ «Norsk Ordbog. Tillæg til «Norsk Ordbog» af Ivar Aasen». Til sammen danner «Aasen og Ross» et solid grunnlag for mange slags vitenskapelig behandling av landsmålet, men hovedsakelig tilbakeskuende, historisk. Det manglet en ordbok som kunne brukes i landsmålsopplæringen og tjene praktiske formål i et moderne samfunn, og flere forhold gjorde at den som omsider påtok seg dette arbeidet, Steinar Schjøtt (1844–1920), ikke kom til veis ende før i 1909 og 1914.

Schjøtt hadde planer om en moderne landsmålsordbok allerede i 1870, men håpet i det lengste at Aasen eller Ross ville utføre arbeidet. Da Aasens ordbok kom i 1873, var dessuten striden allerede begynt om hvordan nor-men for landsmålet skulle være, og Schjøtt var blant dem som hadde et annet syn enn Aasen.

Landsmålet vant en rekke politiske seire i 1890-årene; bl.a. hadde det fremgang som opplæringsmål i skolen, og man trengte ordlister, grammatikker og lærebøker. Nordahl Rolfsens lese-bok (se ndf.) kom i landsmålsutgave i 1894, med enkelte avvik fra Aasennormalen, og heller ikke de som skrev landsmål, praktiserte det likt. På ordlistefronten var Lars Eskeland (1867– 1942) pioneren med en liten «Norsk Ordlista» allerede i 1897; han hadde utgitt en «Hjelpebok i Norsk rettskriving» to år tidligere.

Ved århundreskiftet ble Aasen-nor-malen revidert, og resultatet, den såkalte Hægstad-normalen av 1901, ble ordlistenorm til 1917-rettskrivningen trådte i kraft. Eskeland utvidet sin ordliste kraftig til en «Norsk rettskrivingsordbok» (139 sider), som utkom i 1906 og i 2. ytterligere forøkede utgave i 1912. I tillegg til rettskrivning og bøyning gir boken betydningen av ordene (forklart på landsmål) og ganske mange sammensetninger med oppslagsordet som førsteledd – den slags opplysninger vi kjenner fra våre dagers «Tanums store rettskrivningsordbok». Dessuten bringer Eskeland ikke så få eksempler på bruken av sentrale ord, og eksempler på bruken av oppslagsordet som siste sammensetningsledd. Ved ordet maal i betydningene «språk» og «stemme» ser det slik ut:

maal eit. hava maal og mæle. faa upp maalet. paa vaart maal. kjenna ein på maalet. høgt maal, grant maal. bera upp maalet. spursmaal, festar-, giftar-, o. fl. maal-bera(-ing), -binda, -brigde [osv. ]

Dette er enkelt, men effektivt. – Nevnes må også Matias Skards «Landsmaalsordlista» fra 1901, sterkt forøket og omarbeidet til «Nynorsk ordbok for rettskriving og litteraturlesnad» (1912) med 30 000 ord; begge Skards bøker gir ordbetydninger på riksmål. – Vid-ere utgav Chr. Vidsteen «Dansk-norsk Ordbog» (1907) på hele 539 sider, som riktignok fikk mindre å si. Han hadde i 1900 utgitt en «Ordbog over Bygdemaalene i Søndhordland» på over 200 sider.

Til overmål kom så Steinar Schjøtt med sine to ordbøker «Dansk-norsk Ordbog» (1909) på nærmere 1000 si-der, som han hadde arbeidet sammenhengende med fra 1899, og «Norsk ordbok med ordtyding paa norskdansk. Til skule- og literært bruk» (1914) på vel 600 sider – begge langt større enn Eskelands og Skards ordbøker. Med alle disse verkene stod målfolket godt rustet både i og utenfor skolestuene under den fremgangen de opplevde i årene omkring og særlig etter 1905.

Riksmålet

På riksmålssiden manglet det mye. Knud Knudsens store «Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning» (1881) skulle ifølge forordet «give en så vidt muligt omfattende og righoldig udstilling af det norske folks hele ordforråd for tiden», og den burde for så vidt gi svar på noe av det Tambs Lyche og sikkert mange med ham savnet. Men «Unorsk og norsk» er en spesialordbok, slik tittelen sier – en kombinert fremmedordbok og synonymordbok/ fornorskningsordbok, hvor det fremmede også omfatter det tyske innslaget i norsk. Boken ble en kilde for andre ordboksredaktører, bl.a. Schjøtt, og den ble solgt i et betydelig antall. Men hvilken betydning den har hatt for den jevne mann som hjelp i skrivearbeid, lar seg vanskelig fastslå. Antagelig har den ikke vært stor.

Knudsen stod bak den første offisielle rettskrivningsreformen i dansk-norsken/riksmålet, som kom i 1862. Den var beskjeden sett med våre øyne, og gjaldt fjerning av stum e (faae > faa), fjerning av dobbeltskrevet lang vokal (Huus > Hus), fornorsket skrivemåte for c, ch og q når de betegnet k-lyd (Capitel > Kapitel, Mechanik > Mekanik, Quadrat/ Qvadrat > Kvadrat) og fornorskning av skrivemåten ph for f-lyden (Physik > Fysik). – I 1877 ble det offisielt slutt på å skrive substantivene med stor forbokstav, og i 1885 fikk vi det første departementale rettskrivningsvedtaket av større betydning, med fullstendige rettskrivningsregler, autorisert til skolebruk. I 1892 kom Nordahl Rolfsens lesebok med en del påfallende avvik fra 1885-rettskrivningen, f.eks. flertall på -er av enkelte substantiver (hester for heste), verbalformer som kasted for kastede, talte for talede, trodde for troede, norsk lydform i ord som leke, rope, blaase for lege, raabe, blæse, kortformer som far og mor. En del av dette ble autorisert som valgfrie former i 1894.

Men da som nå var det langt fra at alle fulgte offisielle rettskrivningsregler. Mange fortsatte å skrive som de hadde skrevet, og de toneangivende forfatterne hadde sine særegenheter. Dessuten var språket i skjønnlitteraturen i sterk utvikling stilmessig sett. Alt dette til sammen kunne Tambs Lyche og andre lett oppfatte som kaos. I våre dager revideres ordlistene både etter og mellom rettskrivningsreformene og kommer i nye fullstendige utgaver. Den gang var praksis slik at nyhetene ble presentert i rettskrivningslærer. «Ret-skrivnings-regler til skolebrug» av Jonathan Aars (1837–1908) kom i 1866, og de fikk departementets autorisasjon fra og med sjuende utgave 1885; fra og med ellevte utgave (1894) medvirket Simon Wright Hofgaard (1843– 1908), og «Aars og Hofgaard» ble et begrep i rettskrivningsopplæringen i skolen – systematiske, relativt kortfattede rettskrivningslærer – eventuelt med en kort alfabetisk ordliste som bilag. De kom i 16 utgaver, siste gang i 1903.

Selv den store reformen i 1907, da det avgjørende skrittet ble tatt fra en vesentlig dansk rettskrivning til en vesentlig norsk, avfødte ingen skoleordlister som vi kjenner dem i dag, derimot en ny utgave av Aars og Hofgaards «Norske retskrivnings-regler», med 40 sider rettskrivningslære og som tillegg deler av den kongelige resolusjonen om rettskrivningsreformen sammen med en 30 siders ordliste som stort sett bare viser rettskrivning, ikke bøyning. Denne versjonen av «Aars og Hofgaard» kom i til sammen ni opplag eller utgaver, siste gang i 1918.

Imidlertid hadde det pågått noe på ordboksfronten, og 1910 ble merkeåret. Da kom to viktige ordbøker: «Retskrivningsordbok over det norske riksmaal» av S. Juell Tønnessen og «Norsk uttaleordbok» av Ivar Alnæs. Juell Tønnessens bok er på vel 300 sider, og er ifølge forordet inspirert av en dansk ordbok. Foruten rettskrivningen gir den fyldige opplysninger om bøyning, om ordets bruk i sammensetninger og om betydning. Dessuten får vi noe etymologi og i noen tilfeller ordets form i landsmål og bygdemål. Den rommer altså noe mer enn Eskelands og Skards ordbøker og er betydelig større, men i anlegg er den ikke ulik Eskelands. Juell Tønnessen var klar over at ikke alt kunne «være paa det rene» med hensyn til rettskrivningen, selv etter 1907, og han ber publikum bedømme boken «som et første forsøk paa en kritisk gjennemgaaelse av riksmaalets ordforraad». Sammenfattende omtaler han sitt arbeid slik: «Det har været mit maal at levere en populær ordbok som er billig nok til at komme ind i de tu-sen hjem og vække interessen for vort sprog og sansen for det som er rigtig norsk i former og ordforraad.»

Også arbeidet med «Norsk uttaleordbok» begynte før 1907. Den var opprinnelig tenkt som en kombinert rettskrivnings- og uttaleordbok og som et innlegg i striden om fornorskningen av dansk-norskens ortografi. Rettskrivningsordbok ble den for så vidt også, ettersom oppslagsordene har 1907-rett-skrivning. Det er dessuten hele 14 000 av dem, langt flere enn i noen rettskrivningsordliste; «ikke mindst for fremmedordene er den meget fuldstændig,» sier forordet. Men i praksis ble boken først og fremst uttaleordboken for norsk standardtalespråk, og den kom i nye, sterkt forøkede utgaver i 1925 og 1969.

Tospråklige ordbøker

Med tospråklige ordbøker var det relativt godt bevendt på riksmålssiden ved begynnelsen av 1900-tallet, både fordi ordbøker til og fra dansk kunne gjøre tjenesten, og takket være John Brynildsen (1852–1926). Han var lærer ved Sjøkrigsskolen i Horten fra 1876, do-sent fra 1893, og aktiv som leksikograf allerede i 1880-årene som medarbeider i flere danske ordboksprosjekter. Han hadde ansvaret for tredje utgave (1886) av Geelmuydens «Engelsk-Norsk Ordbog», og selv utgav han «Norsk-Engelsk Ordbog» i 1892, «Engelsk-Dansk-Norsk Ordbog» i 1907 og skoleordboken «Tysk-Norsk (dansk) Ordbog» i 1906. Den norsk-engelske kom i sterkt forøket utgave i 1917, og den norske delen var inntil da den største samling ord fra norsk riksmål. Disse ordbøkene og den norsk-tyske fra 1926 holdt stillingen som ledende tospråklige ordbøker i det større format til en god stund etter siste krig.

Spesialordbøker

Som nevnt tenkte Ivar Alnæs seg at uttaleordboken kunne fungere som en slags fremmedordbok når det gjaldt skrivemåten. Men betydninger oppgir boken ikke, og det gikk lang tid før vi fikk noen brukbar fremmedordbok til avløsning av Maurits Hansens, den med det lange navn «Fremmed-Ord-bog eller Forklaring over de i det norske Skrift- og Omgangs-Sprog almindeligst forekommende fremmede Ord og Talemaader», som kom i «andet betydeligt forøgede og forbedrede Op-lag. Udgivet af A. Autenrieth» i 1851, ni år etter Hansens død. Severin Eskeland utgav en liten «Framandordbok med tyding og rettleiding» i 1919 (75 sider), og få år senere kom første utgave av «Aschehougs fremmedordbok» ved Ernst W. Selmer. Ellers måtte de to store danske gjøre nytten: Ludvig Meyers «Fremmedordbog» (7. utg. 1902) og «Allers Fremmedordbog» (2. forøkede utg. 1910).

Det området hvor det ble ytet mest i tiden omkring århundreskiftet, var uten tvil det historiske. Det dreier seg her om fire klassikere – større verker, ordbøker for forskere og morsmålsstudenter. Eldst av dem er Johan Fritzners «Ordbog over det gamle norske Sprog», som først kom i ett bind 1862–67 og så kraftig utvidet i tre bind 1883–96. Fritzner (1812–93) var teolog, og begynte å gjøre notater til ordboken alt i 1830-årene, men utførte det vesentlige av arbeidet fra 1878, da han tok avskjed som sogneprest. Hans ordbok er fortsatt det viktigste hjelpemiddelet i studiet av den norrøne litteraturen, og vil ikke få noen verdig avløser før den danske (arnamagnæanske) «Ordbog over det norrøne prosasprog» er fullført en gang i fremtiden; den befinner seg nå i bokstaven E.

Et annet storverk er «Etymologisk Ordbog over det norske og danske Sprog» på vel 1000 sider av Hjalmar Falk (1849–1928) og Alf Torp (1853– 1916). Den utkom i årene 1903–06 og kom på tysk i omarbeidet form i 1911. Dermed fikk den stor betydning for studiet av skandinavisk etymologi ikke bare i Norden, men i alle land hvor det ble undervist i germansk filologi. – Sammen med den må nevnes Torps «Nynorsk etymologisk ordbok» (1916) på nærmere 900 sider. Begge har vært uunnværlige hjelpemidler gjennom hele 1900-tallet og ble utgitt i faksimile i 1990-årene. Især den første viste seg da å oppnå et stort salg.

Endelig har vi så «Gamalnorsk ordbok» (1909) av Hægstad og Torp. Det er en ettbindsordbok over det norrøne språket, som gir betydningene på nynorsk. Den kom i ny utgave i 1930, ble videreført i «Norrøn ordbok» (1975) og har hele tiden fylt behovet som man tok sikte på for 100 år siden: «å gjeva deim som hev hug til å gjera seg kjende med den gamle norske bokheimen ei lettvint og billeg ordbok».

-- Tor Guttu er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistikk og nordistikk ved Universitetet i Oslo. Han har redigert flere ordbøker.