Teksting. To linjer som krever oppmerksomhet

AV CHRISTINA VIOLETA THRANE STORSVE

Overalt hvor vi beveger oss idagens samfunn, bombarderes vi av språk i ulike former. Det kan være reklameplakater som prøver å selge oss noe, sidemannen på bussen som snakker spansk i mobiltelefonen, ukeblader i enorme mengder, et vell av aviser, musikk, radio, fjernsyn og Internett. Alle disse mediene er språkkilder som åpner mulighetene slik at vi kan tilegne oss ny kunnskap, ikke bare fra Norge, men også fra resten av verden. En form for språk det blir for lite fokusert på, er det vi møter som to linjer nederst på fjernsynsskjermen eller filmlerretet – nemlig teksting.

Hva er teksting?

Disse to linjene viser oss at teksting er skriftlig oversettelse av muntlig språk. Teksting brukes til å oversette audiovisuelle programmer, dvs. filmer på kino, fjernsyn, VHS og DVD. Videre inngår også andre sjangere som fjernsynsprogrammer, reklame og informasjonsmateriell. Den tekstingen jeg refererer til her, er interlingval, altså oversettelse mellom to språk, og ikke intralingval oversettelse, f.eks. norskspråklige programmer som er tekstet. Denne teksten, ofte kalt undertekst, er synkronisert med lyden i programmet eller filmen. Et muntlig alternativ til teksting vil for eksempel være dubbing, som i dag brukes mest i barnefilmer og barneprogrammer. Grunnen er blant annet at teksting er både mindre tidkrevende og økonomisk sett det beste alternativet. I tillegg har vi i Norge tradisjonelt sett foretrukket teksting framfor dubbing.

En krevende form for oversettelse

Teksting er en krevende form for oversettelse. Teksteren må ha alle generelle kvalifikasjoner som kreves av en oversetter, og i tillegg må han ha spesialkunnskaper innenfor feltet teksting.

Jeg vil nå skissere noen av de utfordringene som er spesielle for teksteprosessen. La oss si at man skal tekste et innslag som skal brukes i en nyhetssending. Det første man må gjøre, er å høre igjennom innslaget og oppfatte hva det handler om. Allerede her melder den første utfordringen seg. Det kan nemlig være slik at lydkvaliteten på opptaket er så dårlig at man får problemer med å dekode den opprinnelige teksten. De som tekster film og programmer, jobber ofte ut fra et manuskript de kan støtte seg til i slike tilfeller. Dernest kan den opprinnelige teksten skrives ned – transkriberes – for så å oversettes og legges på som tekst. I praksis vil man sjelden ha tid til å utføre denne transkriberingen, man vil gå direkte over til oversettelsen og legge på undertekstene. En annen stor utfordring når det gjelder teksting, er det at man må forholde seg til et tidspress så vel som det faktum at man som tekster må produsere rimelig store mengder tekst for å kunne ha en akseptabel inntekt. Når det gjelder teksting av nyhetsinnslag, kan tidspresset til tider vise seg å være så ekstremt at resultatet kan bli simultanteksting, det vil si teksting på direkten. Det kan skje i ekstraordinære situasjoner der nyhetene er så ferske at de ikke kommer inn til fjernsynsstasjonen før kort tid før sending.

Komprimering

En tredje utfordring, som ikke synes så godt i selve teksteprosessen, er det teksteren automatisk gjør når han oversetter, nemlig komprimerer teksten. Teksteren har kun to linjer til disposisjon, og de kan maksimalt bestå av 34–36 anslag per linje. Videre er eksponeringstiden, altså den tiden to fulle linjer kan stå på skjermen, maksimalt 6 sekunder. Ut fra dette er det ikke vanskelig å forstå at en hel del av det som blir sagt, enten forsvinner eller blir omformulert, og altså komprimert. Et eksempel på det kan være:

Opprinnelig tekst:
– How long does it take to make a hammock?
–  Ten days.
– Ten days?
– To make one hammock.
– To make one hammock, exactly.
– All by hand.
– By hand.

Undertekst:
– Hvor lang tid tar det å lage én?
– Ti dager.

Dette eksempelet er hentet fra reiseprogrammet The pilot guide to Yucatán, Belize and Guatemala: La Ruta Maya fra 2002. På dette punktet i programmet er det snakk om hvordan man lager hengekøyer i Mexico. Undertekstens funksjon, slik jeg ser det, er å støtte opp om det visuelle og med teksten legge til rette for forståelse hos seere som ikke forstår utgangsspråket. På bakgrunn av dette kan man forklare det at man velger ordet «én», som her refererer til hengekøyen som vises i bildet, som en erstatning for store deler av dialogen.

Men ingen spør hvorfor

En velkjent utfordring er den som dessverre ofte kommer til uttrykk i mediene i forbindelse med teksting. Publikum kjenner gjerne utgangsspråket og kritiserer titt og ofte teksterens produkt. Til tider kan det resultere i at publikum avdekker oversettelsestabber, men det kan også gi oss et signal om at publikum har for lite kunnskap om hvilke utfordringer man møter som tekster, og derfor ikke forstår hva som ligger bak valgene teksteren til slutt har landet på. Jeg tror nemlig ikke det er mange som virkelig har satt seg inn hvilke valg teksterne må ta, på bakgrunn av de utvalgte utfordringene jeg har presentert her.

Mangel på kvalitetssikring

Teksting er en meget viktig disiplin, og etterspørselen i samfunnet er stor, men på tross av det finnes det svært lite litteratur og lite forskning på området. Som språkstudent tillater jeg meg å undre meg over at det viktigste redskapet vi har for å kunne gjøre oss forstått og for å forstå, nemlig språket, ikke blir høyere prioritert i samfunnet. Et eksempel er at kvalitetssikring av språket i teksting har lav eller ingen prioritering.

Stor tekstmasse

I boken Skrifta på skjermen. Korleis skjer teksting av fjernsynsfilm? skriver Språkrådets direktør Sylfest Lomheim at fjernsynstekstene er våre mest leste tekster – ved siden av aviser. En lignende konklusjon kommer Espen Sleip Blystad og Arnt Maasø fram til i rapporten Den usynlige teksten. Om teksting på norsk fjernsyn fra 2004. Lomheim har tatt utgangspunkt i et tankeeksperiment som går ut på at vi tenker oss at en voksen person ser en time tekstet fjernsynsfilm per uke i ti av årets tolv måneder. Det gir oss en tekstmasse som tilsvarer tre–fire romaner i året. Her er det viktig å legge merke til at dette eksperimentet er tenkt ut fra en voksen person, så hvis man inkluderer barn og unge, kan man nok regne med at tekstinntaket er minst like stort og kanskje også større. Blystad og Maasø jobber ut fra det som er den hittil første brede kvantitative undersøkelse av fjernsynsteksting på de mest sette kanalene i Norge. Deres rapport fokuserer på den daglige eksponeringen for teksting, dvs. hvor mye tekst en seer kan lese på skjermen en vanlig fjernsynsdag. Denne undersøkelsen viser at tekstmassen tilsvarer om lag 17–18 romaner i løpet av et år, men det er viktig å understreke at dette er dersom man faktisk leser alt som vises på fjernsynsskjermen. Det har ikke ligget innenfor rammene av undersøkelsen å gjøre en egen studie av hvor mye en faktisk leser av all den teksten man eksponeres for. Et tredje eksempel på tekstmengden per år kan hjelpe oss til å forstå hvor store kvanta vi snakker om. Johan de Vries, leder for Norsk audiovisuell oversetterforening (NAViO) holdt foredrag om Språkkvaliteten i film- og fjernsynsteksting i mars i år på det første seminaret om teksting, som ble holdt i regi av Norsk språkråd. De Vries presenterte følgende regnestykke: Dersom man anslår konservativt at én time teksting tilsvarer 15 boksider tekst, finner vi at det hvert år publiseres undertekster i de norske audiovisuelle markedene som tilsvarer omkring 700 romaner à 350 sider hver. De audiovisuelle markedene inkluderer her teksting av programmer og filmer på fjernsyn, kinofilmer og VHS- og DVD-filmer.

Behov for kunnskap om teksting

Disse arbeidene og egen fjernsynstittererfaring gjør at vi kan fastslå at tekstmassen i Norge i dag er stor. Derfor vil det være naturlig å tenke at behovet for kunnskap om teksting og utdanning i teksting også vil være stort. Og det er det. Men tydeligvis får ikke dette behovet høy nok prioritering, idet man i dag ikke har et eget utdanningstilbud til tekstere. Det er ikke engang et eget emne innen translatologistudiene, verken ved Universitetet i Oslo eller Høgskolen i Agder. Det var et eget emne i noen år ved Norges handelshøyskole, men den tid er over. Så er det kanskje på tide at studenter og fagpersonale ved høyskolene og universitetene begynner å engasjere seg, blant annet ved å undervise i og forske på teksting. Her kan det for øvrig nevnes at Høgskolen i Agder faktisk har et ønske om å etablere en mastergrad i oversettelse med særlig fokus på teksting. Men det kan bare realiseres hvis samfunnet ser behovet tydelig nok, og det dermed bevilges penger til en slik satsing. I tillegg vil jeg oppfordre tekstebyråene til å støtte opp om det samme, slik at det kan bli levelige kår for den alminnelige tekster, dvs. at man kan ta seg tid til og råd til å lage et kvalitetsprodukt. Det viktige for alle involverte parter er at vi tar faget på alvor og ser på hva vi selv kan bidra med for å fremme teksting som profesjon og fagdisiplin, og styrke teksterne som yrkesgruppe for å bidra til at publikum og samfunnet får servert godt språk.

-- Christina Violeta Thrane Storsve studerer for tiden tolking i offentlig sektor ved Universitetet i Oslo og arbeider med tolking mellom spansk og norsk. Hun har studert oversettelse mellom engelsk og norsk ved Universitetet i Oslo og Norges handelshøyskole i Bergen.