Universitetenes diskriminering av norsk som fagspråk

AV BIRGIT BROCH-UTNE

Min kronikk i Aftenposten 19. november 2005 om avviklingen av norsk fagspråk førte til en mengde debatt både i Aftenpostens spalter, i NRK og på universitetene. Jeg fikk i overkant av tretti e-postbrev, alle med sterk støtte til mitt hovedbudskap. Mange har gitt groteske eksempler fra egne institutt om den nedvurdering av norsk som fagspråk som nå foregår. Kronikken var foranlediget av utredningen Norsk i hundre! Norsk som nasjonalspråk i globaliseringens tidsalder, som var utarbeidet av et utvalg nedsatt av Språkrådet.   

Jeg vil her kommentere utredningen samt noe av den debatt den førte til. Først vil jeg imidlertid peke på to forhold som gikk forut for offentliggjøringen av utredningen.

Belønning for å skrive på engelsk

Allerede i 1997 ga Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo bonus til vitenskapelig ansatte etter disse retningslinjene: 15 000 kroner for bøker på engelsk, 7000 på norsk, 5000 for redigering av en bok på engelsk, 2000 på norsk, 15 000 for doktoravhandlinger på engelsk, 7000 på norsk, 7000 for artikler på engelsk i visse fagtidsskrifter, 1000 på norsk, 1000 for en bokanmeldelse på engelsk i et tilsvarende tidsskrift, 200 på norsk og 500 for et referee-arbeid på engelsk i et tilsvarende tidsskrift, 100 på norsk.

Ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet gis det fra 2003 insentivmidler for internasjonal publisering. Det vil i realiteten si publisering på engelsk. For internasjonale bøker gis 8 poeng, for del av en internasjonal bok eller antologi 2,5 poeng og for en internasjonal tidskriftartikkel 3,5 poeng. Poengene gjøres om til penger som den vitenskapelig ansatte kan benytte som forskningsstøtte. Det gis ingen insentivmidler til dem som har publisert på norsk.

Lovteksten

Lov om universiteter og høgskoler av 12. mai 1995 inneholdt følgende paragraf: Undervisningsspråket er til vanlig norsk. (§ 2.7) I den nyeste loven om universiteter og høgskoler, som trådde i kraft i august 2005, tok man bort denne paragrafen. Det ble gjort på et tidspunkt da paragrafen var mer nødvendig enn på lenge. I min kronikk i Aftenposten 19. november uttrykte jeg beklagelse over at det utvalget som Språkrådet hadde nedsatt, ikke argumenterte for å få denne paragrafen inn igjen. I et svar til meg i en kronikk i Aftenposten for 28. november skrev utvalgets formann, professor Gjert Kristoffersen, at paragrafen ble fjernet «formodentlig fordi den sto i veien for den internasjonaliseringen som høyere utdannelse nå undergår». Slik innrømmet han at dette var en paragraf som forpliktet. En slik paragraf legger for eksempel opp til at utenlandske professorer som vil ha fast ansettelse ved et norsk universitet, må lære seg norsk. Paragrafen var et vern av norsk fagspråk ved universitet og høgskoler. Kristoffersen sier at uttrykket «til vanlig» gjorde paragrafen for vag. Dette forbeholdet åpnet for at noen kurs og forelesningsrekker kunne gis på engelsk eller et annet fremmedspråk, altså en viss internasjonalisering. Samtidig uttrykte paragrafen klart hva som skulle være hovedtendensen. Dette blir ikke gjort gjennom Språkråd-utvalgets formulering: Det må tas inn som egen bestemmelse i lov om universiteter og høyskoler at sektoren har et viktig ansvar for at norsk fagspråk skal utvikles og brukes innenfor alle fagmiljøer, i tillegg til engelsk og eventuelle andre språk. Loven må kreve at institusjonene utarbeider språkstrategier som blant annet spesifiserer hvordan målet skal nås. (s. 81) Her står det intet om hovedtendensen. Norsk skal brukes «i tillegg til» andre språk.

I min kronikk kritiserte jeg utredningen på følgende tre hovedpunkt:

• at man ikke hadde gått inn for et skikkelig vern av norsk språk gjennom lovverket
• at man argumenterte for forskning på engelsk, undervisning og formidling på norsk
• at man argumenterte for begynnerundervisning på norsk, avansert undervisning på engelsk

Det første punktet har jeg alt dekket. Jeg vil nå se på de to andre.

Forskning på engelsk, undervisning og formidling på norsk

I utredningen ser det ut til at man mener at forskning på norsk langt på vei alt er en tapt sak: Vi ser på det vi kaller primærpublisering, som et domene der norsk er i ferd med å bli sterkt marginalisert. Denne svekkelsen må vi kunne godta på de fleste fagområder, så sant norskens stilling sikres innenfor de to andre underdomenene: formidling og undervisning. (s. 73) I min kronikk uttrykte jeg forbauselse over at man i Norsk i hundre! så ut til å godta denne svekkelsen av norsk fagspråk. Jeg nevnte at publisering på engelsk i Norge, ikke minst innen akademia, i de siste årene har grepet så sterkt om seg at vi muligens er i ferd med å oppleve et irreversibelt domenetap. Jeg ser på det som viktig å få snudd denne utviklingen. Sosiolingvisten Robert Phillipson beskriver det som domenetap dersom det språk folk normalt snakker og bruker i vanlig kommunikasjon, ikke blir brukt mer innenfor deler av høyere undervisning og forskning. Dersom det skjer, blir det faglig-vitenskapelige begrepsapparatet som tilhører domenet, ikke utviklet videre i det lokale språket. Phillipson ser domenetap som et symptom på lingvistisk imperialisme. Lingvistisk imperialisme bygger på den forestillingen at ett språk er å foretrekke fremfor andre, og dets dominans blir bygget organisatorisk inn i strukturene ved at dette fremmedspråket blir foretrukket og tildelt mer ressurser. Dette betyr at det må ses på som lingvistisk imperialisme når faglig-vitenskapelig ansatte ved norske universitet blir tildelt mer frie forskningsmidler fra sine institutt om de publiserer på engelsk, enn om de publiserer på norsk. Fremdeles skrives omtrent samtlige hovedoppgaver og flertallet av doktoravhandlinger innen utdanningsvitenskap ved Universitetet i Oslo på norsk. Men reglene for den bonusen for faglig-vitenskapelig produksjon som den enkelte vitenskapelig ansatte kan hente ut fra sitt institutt på slutten av hvert år, underminerer det norske språket. Tendensen er skremmende. Dette er klare eksempler på lingvistisk imperialisme, der ett språks dominans blir bygget organisatorisk inn i strukturene ved at dette fremmedspråket blir foretrukket og tildelt mer ressurser. Utvalget nedsatt av Språkrådet tar i sin utredning intet oppgjør med denne lingvistiske imperialismen. I kronikken Norsk bort fra universitetene i Aftenposten (3. desember 2005) hevdet professorene Kjersti Bale og Erik Bjerck Hagen at det utvalget som Språkrådet hadde nedsatt, opererer med et helt kunstig skille mellom forskning på den ene side og formidling og undervisning på den annen side. Jeg er helt enig i deres kritikk. Noe av universitetenes oppgave er nettopp å gi forskningsbasert undervisning

I sitt tilsvar til meg skrev professor i nordisk språkvitenskap Gjert Kristoffersen at han syntes at det var «en avsporing å snakke om belønningsmidler» for publisering på engelsk i stedet for på norsk. Jeg svarte ham i et debattinnlegg i Aftenposten 23. desember at han her var på kollisjonskurs med alle som har skrevet til meg om kronikken min. Én etter én, i fag etter fag, forteller om den skade diskrimineringen av publisering på norsk gjør på utviklingen av norsk fagspråk, og ofte på faget selv. Et eksempel fra faget historie kan være verdt å ta med her. Historisk Tidsskrift er det største og et av de mest tradisjonsrike vitenskapelige tidsskriftene på norsk, med ubrutte årganger i 135 år siden 1870. Historisk Tidsskrift blir nå truet av universitetenes såkalte tellekantpolitikk, som går ut på at publisering på norsk, uansett vitenskapelig nivå, blir sett på som mindre verd. Tidsskriftene blir vektlagt når de er internasjonale, dvs. skrevet på engelsk. Selv om nasjonale tidsskrift når ut til aldri så store og tradisjonsrike fagmiljø, er aldri så faglig gode og har aldri så grundig redaksjonell behandling med sakkyndige konsulenter og høy refusjonsprosent, blir de plassert i en lavere kategori som medfører lite penger og lav prestisje. Den diskrimineringen av norsk fagspråk som det nye belønningssystemet nå legger opp til, forsterker faren for at det norske språket blir presset ut som fagspråk på universitetene. Å ta opp dette er så visst ikke å avspore debatten. Her er vi tvert imot ved kjernen. Men dette helt sentrale spørsmålet har utvalget ikke tatt opp på noen gjennomgripende måte.

Kristoffersen får seg til å si: «Forskningspublisering på norsk innebærer den holdning at norske forskningsresultater er uinteressante og irrelevante utenfor Norden.» Nei, det gjør det ikke. Forskningspublisering på norsk innebærer respekt for det nordiske språksamfunnet, for den opplyste allmennheten i Norden. Det gjør resultatene lettere tilgjengelig for den. Dette spørsmålet har med demokrati å gjøre. Nordiske forskere og studenter uttrykker seg bedre på nordiske språk. Noen av oss jobber med emner som er svært internasjonale i sin natur, slik at publisering også på et annet språk enn norsk vil være naturlig. Men det er ingen grunn til å belønne dem som jobber med slike emner, mer enn dem som skriver om saker som er av større interesse for et bredt nordisk publikum. Når norske kvinneforskere vesentlig publiserer på engelsk, bryter de kontakten med en folkelig kvinnebevegelse. Når norske fredsforskere ikke publiserer på norsk, bryter de forbindelsen med fredsbevegelsen her i landet. Når norske utdanningsvitere ikke publiserer på norsk, bryter de forbindelsen med lærerorganisasjonene, med den norske skolen, med alle som er opptatt av utdanning og oppdragelse. De vitenskapelig ansatte ved universitetene har et bredere ansvar enn egen meritering eller å bli lagt merke til i den engelskspråklige verden.

Begynnerundervisning på norsk, avansert undervisning på engelsk

Den såkalte internasjonaliseringa på universitet og høgskoler, der man vil tiltrekke seg utenlandske studenter, fører ikke til at disse studentene blir innført i norsk språk og kultur. I stedet blir en mengde undervisning som før ble gitt på norsk, nå gitt på engelsk, også for norske studenter. Jeg ser på det som nokså foruroligende at selv utvalget nedsatt av Språkrådet i sin publikasjon Norsk i hundre! legger seg på det jeg vil kalle en defaitistisk linje. I utredningen heter det: Begynnerundervisning i høyere utdanning skal skje på norsk. Engelsk innføres gradvis når den norske terminologien er etablert. (s. 81)

Det er fint at det presiseres at begynnerundervisningen i høyere utdanning skal skje på norsk. Det er svært viktig for utviklingen av fagterminologi på vårt språk. Det siktes vel her til det såkalte bætsjelår-studiet (et ord vi aldri burde godtatt som betegnelse på en norsk universitetsgrad). Men den siste setningen er foruroligende og kan tolkes som om målet er undervisning på engelsk på aller høyeste nivå, altså for det som nå heter master (før hovedfag). Om engelsk blir innført som normalspråk på masterstudiene, vil dette bety viktige domenetap for norsk fagspråk. Studenter bør kunne lese engelsk fagterminologi på dette stadium og kunne delta i diskusjoner på engelsk og helst også tysk, fransk eller spansk dersom man har en utenlandsk gjesteforeleser som ikke behersker norsk. Noe man imidlertid bør unngå, er å la norske universitetslærere, som er langt bedre i norsk enn i engelsk, forelese på engelsk til vanlige norske studenter. Da begynner det å likne situasjonen i Afrika, der lærerkreftene blander inn flere og flere ord fra kolonispråkene når de skal diskutere fag med kolleger. Siden deres egne språk ikke brukes som undervisningsspråk på de høyeste nivå, er ikke den nødvendige akademiske terminologien utviklet.

Norske studenter er relativt flinke i engelsk, men de færreste er flinke nok til å fungere på et høyt akademisk nivå. Med den utviklingen som nå finner sted, vil de få et faglig tilbud som blir mindre tilgjengelig for dem. Dette er imidlertid ikke et innlegg for isolasjonisme og enspråklighet. Det er viktig at både majoritets- og minoritetselever i Norge får en mulighet til å bli både to- og flerspråklige. Men begge disse gruppene risikerer å bli diskvalifisert om de i hovedsak får utdanningen på et språk de ikke behersker godt nok. Er målet å lære engelsk godt, er det bedre å studere engelsk. Det er grunn til å hevde at det norske språk er truet, og at mange universitets- og høgskolemiljø bidrar til dette.

Etterord

Debatten om avviklingen av norsk som fagspråk har fått selve universitetsledelsen ved Universitetet i Oslo til å rykke ut. Den 30. desember 2005 hadde to av bidragsyterne til innstillingen Vekt på forskning (2004) fra Universitets- og høgskolerådet, prorektor ved Universitetet i Oslo, Anne-Britt Kolstø, og forsker Gunnar Sivertsen, et tilsvar i Aftenposten til min kronikk av 19. november og kronikken av professorene Kjersti Bale og Erik Bjerck Hagen av 3. desember. Kolstø og Sivertsen hadde kalt sin kronikk: Forskning på norsk belønnes. Jeg har vansker med å forstå hvordan Kolstø har kunnet medvirke til en så gjennomført retorisk kamuflasje av hva saken gjelder, som hun gjør sammen med Sivertsen i denne kronikken. Punkt for punkt velger de to vendinger som tilslører at det er det motsatte som skjer med universitetets finansieringssystem for vitenskapelige publikasjoner: Norsk blir diskriminert i forhold til «internasjonale språk».

De to benekter at «publisering på engelsk i seg selv belønnes mer». Tilsløringen blir utført med ordene «i seg selv». Hensikten er nemlig ikke å favorisere engelsk, men å belønne publisering i medier med «årvåken kvalitetsvurdering». Prorektor tar i det hele tatt ikke opp det problemet debatten gjelder, nemlig at dette gir våre forskere bedre betaling om de skriver i engelske medier enn i norske.

Ordet «engelsk» brukes bare ett sted i innstillingen Vekt på forskning, skriver de. Men det har liten interesse hvor mange ganger innstillingen deres bruker ordet, når betalingen stimulerer forskerne til å skrive mest mulig engelsk.

«Hvis man tvinger forskere til å publisere på norsk, kan forskningen være truet,» skriver de faktisk også. Dette er en tanke som neppe andre enn Kolstø og Sivertsen er kommet på. Poenget er at belønningssystemet oppmuntrer forskere til det motsatte, til ikke å skrive på norsk. Det er ingen i debatten som har argumentert for å tvinge forskere til å skrive på norsk.

Tiltaket har «liten innvirkning på valget mellom engelsk og norsk», skriver de likevel beroligende. Men når man har laget et finansieringssystem som prioriterer publikasjoner på internasjonale språk, er det vel i forventningen om at forskerne skal skrive mer på slike språk, og dermed mindre på norsk? Hvis systemet ikke har noen særlig virkning, trengs det vel ikke i det hele tatt?

Språkdebatten «bør ikke blandes sammen» med debatten om å fremme god forskning, skriver de to til slutt. Men sammenblandingen er skapt av dem som ikke har klart å lage et finansieringssystem for god forskning uten å diskriminere norsk. Artikkelen deres vrimler av liknende tilsløringer.

-- Birgit Brock-Utne er professor ved Pedagogisk forskingsinstitutt, Universitetet i Oslo, og fagleg leiar av masterprogrammet i komparativ og internasjonal pedagogikk.