Kvinnelig og mannlig – oversikt over enkelte språkbruksforskjeller

AV ELSE RYEN

Men både i tida før og i tiåra framover stod denne sida i skyggen av ei annen side ved språkstudiet, nemlig studiet av sjølve språksystemet. Først de siste åra har det blitt bedre balanse mellom de to sidene.

Forholdet mellom språk og samfunn har blitt belyst både gjennom analyser av ulike former for skriftspråk (språk i aviser, partiprogram og skolebøker) og ved studier av talespråk. Slik har vi fått økt viten om stilistisk variasjon, om gruppespråk og om forskjeller i språkbruk mellom ulike sosiale lag og mellom kjønn.

Språknormer og normkrav

Undersøkinger på nordisk og engelskspråklig område forteller at kvinner og menn ofte følger ulike språknormer. Som eksempel kan nevnes resultat fra et hjemlig forskingsprosjekt. Blant informantene til Talemålsundersøkelsen i Oslo var den gjennomgående tendensen at menn brukte mer av folkemålsformer. Kvinnene brukte grammatiske former og uttaleformer som ligger nærmere konservativt bokmål og det talespråket som er offisiell bokmålsnorm i radio og fjernsyn. Forskere som har studert disse forskjellene, gir nokså likelydende forklaringer: Kvinner er ofte mer usikre enn menn, ikke minst fordi den stillinga de har i samfunnet, er mer utrygg. Det er derfor en større belastning for dem å stikke seg ut med språktrekk som har lav sosial anseelse. Nokså sjelden møter vi forsøk på å forklare menns valg av språkform, men den engelske språksosiologen Peter Trudgill snakker om et press på menn i retning av å bruke lavprestisje-former, kanskje som signal på gruppesolidaritet. Og ofte er det vel slik at menn får bekrefta et gruppespråk på arbeidsplassen, mens kvinner oftere har «ensomme» arbeidsplasser, f.eks. i hjemmet.

Også blant skoleunger finner en ulik språklig opptreden. Ofte har vi ulike forventninger til jente og gutt. Jenter møter gjerne et sterkere krav om «pen» oppførsel enn gutter, og dette vil prege språkbruken fordi den er en del av måten vi ter oss på.

Samfunnspraksis og ordvalg

På samme måte som ulike yrkesgrupper utvikler spesielle yrkesspråk, vil kvinner og menn på grunn av arbeidsdelinga ha en del forskjeller i ordvalg. Langt på vei har kvinner og menn delt samfunnet mellom seg og har utvikla språkbruk for sine samfunnsområder, f.eks. vil ei rekke ord for redskaper og teknikk være ukjent for eller representere et passivt ordforråd for mange kvinner, mens ord for husstell og håndarbeid kan mangle i mennenes aktive ordforråd.

Oftest er det kvinna som tar seg av omsorgsfunksjonene innafor familien, mannen er mer retta mot ytre og mål bestemte, teknisk-økonomiske oppgaver. Når kvinner går ut i arbeidslivet, har de ofte også der oppgaver som likner på de kvinna har i familien, f.eks. finner vi mange kvinner i helsevesen og serviceyrker. Denne orienteringa i kvinnelig og mannlig retning preger omgivelsene våre, og det er noe vi lærer tidlig. Så forundrer det heller ikke at språkstudier (bl.a. ei undersøking av svenske gymnasiaststiler) viser at jenter har flere ord for følelser enn gutter, og at de er mer personsorientert. Guttenes ordvalg er mer upersonlig og samfunnsretta, og de har sterkere sakorientering.

Ulikheter i setningsbygning

At menn ofte uttrykker seg mer komplisert enn kvinner, er en nokså vanlig iakttagelse. Dette har også vist seg i flere undersøkinger. Data forteller at kvinner gjennomgående har enklere setningsbygning enn menn. Kvinnenes setninger er ofte kortere og mindre sammensatt. Jo mer formell situasjonen er, jo mer kompleks blir språkbruken. I det svenske Talsyntax-materialet som bygger på språkbruk i samtaler, intervjuer, møter og debatter, er denne tendensen klar. Det var særlig menn i høyere sosialgrupper som hadde tendens til å snakke i lange meningsstrukturer. I større grad enn andre informantgrupper unnvek de fragmentariske og ufullstendige setninger. Tendensen til å følge dette stil idealet var mindre hos kvinner, også i debatter hadde de en mindre komplisert setningsbygning. Vi kan gå ut fra at disse ulikhetene har sammenheng med forskjellige språkvaner. Noen talere er mer påvirka av skriftspråkets normerende ideal og mer vant til å bruke språket i formelle sammenhenger. Dette vil i stor grad ha sammenheng med yrkestilhørighet. I skrift har det vist seg at kvinner er mer talespråksnære, bl.a. ved at de bruker mer småord. I den svenske gymnasiastundersøkinga hadde jentene mer rettfram subjekts-predikatskonstruksjoner. Et framtredende trekk i guttenes besvarelser var nominalkonstruksjonene, dvs. at stilen blei prega av subjektet og ledd som var underordna det. Språket blei derfor prega av konsentrasjon og kompleksitet. Ei sammenlikning mellom gymnasiastmaterialet og et materiale med informativ prosa skrevet av voksne viste at guttenes måte å skrive på gjennomgående stod nærmest voksenprosaen. Ei forklaring på forskjellene kan være at gutter og jenter har ulike lesevaner og ulike språklige ideal.

Det vil være nyttig å stille ulike former for språkbruk opp mot hverandre og diskutere styrke og svakheter. Et problem i denne forbindelse er oppgjøret med en krunglete offentlig språkbruk. På dette området kunne språkbrukerne ha en del å lære av «jentestilen» med det mer muntlige preget. Det kunne trolig være med og lette kommunikasjonen for dem som har liten innflytelse i samfunnet.

(Språknytt 2/1977)