Ny språklov i Frankrike

AV FRANCINE GIRARD, CHANTAL LYCHE OG KJELL MELLINGEN

«En av menneskets dyrebareste rettigheter er fritt å kunne meddele andre sine tanker og meninger; enhver borger kan derfor tale, skrive og trykke fritt, med det forbehold at han skal svare for misbruk av denne friheten i de tilfelle som loven fastsetter». Hvorfor kommer en slik anklage, og er den berettiget?

Det er ikke første gang at loven tas i bruk for å styrke stillingen for fransk språk på fransk jord. Det begynte i 1539 med Villers Cotterêt-ediktet, hvor François den første påbød at fransk språk skulle erstatte latin i juridiske tekster. Den ferskeste språkloven ble vedtatt 4. august 1994. Den bærer navnet til sin opphavsmann, kulturminister Toubon, og er uten tvil den strengeste. Den gir uttrykk for vilje til å bevare franskens rolle på fransk jord, der fransk skal være «språk for utdanning, arbeidsliv, handel og offentlige tjenester (...) og for skrevet, talt og audiovisuell reklame.»

Det dreier seg ikke bare om å påby bruk av fransk språk, men også om å rense det, for eksempel ved å bannlyse visse engelske ord når det finnes dekkende franske. Det er selvsagt ikke snakk om å kvitte seg med ord som allerede har glidd inn i hverdagsspråket, og franskmenn vil fortsatt kunne spise «hot-dogs» i «le week-end», og de må stanse bilene sine ved «stop»-skiltene. Men journalistene i Sarajevo vil ikke lenger kunne «faxer» sin siste artikkel om «snipers». Nå må de «télécopier» artiklene sine om «les francs-tireurs».

Toubon-loven gjelder for alle sektorer av offentlig virksomhet, men er spesielt restriktiv på følgende områder:

Paragraf 2 går ut på at «navngiving, markedsføring, bruksanvisninger, utforming av garanti-vilkår for eiendom, varer og tjenester skal være på fransk. Det samme gjelder fakturaer og kvitteringer, så vel som alle former for reklame.»

Paragraf 3 påbyr bruk av fransk språk «på alle oppslag og i alle meddelelser som skal gi informasjon til publikum, enten det er på offentlig ferdselsområde, på steder som er åpne for allmennheten, eller på offentlige transportmidler».

Paragraf 5, 8 og 9 angår arbeidslivet og kontrakter: alle dokumenter skal være skrevet på fransk. I tilfeller hvor det må brukes utenlandske ord som ikke har franske ekvivalenter, må disse ordene forklares på fransk i tillegg.

Paragraf 6 påbyr at ved kongresser, seminarer og alle typer arrangementer på fransk jord kan ingen nektes å snakke fransk hvis vedkommende ønsker det. Alle arbeidsdokumenter må være skrevet på fransk. Det gjelder selvsagt verken utenrikshandel eller kongresser som er organisert kun for utenlandske deltakere.

Paragraf 11 understreker at fransk er undervisningsspråket fra barnehage- til doktorgradsnivå. Det gjøres mange unntak for saker som har å gjøre med Frankrikes åpning mot Europa.

Paragraf 14 forbyr bruk av fremmede språk når det gjelder firmanavn og tjenestebetegnelser. På Pigalle skal vi ikke lenger se verken «sex-shop» eller «sex-boutique», men «boutique de sexe», -med franske ord og fransk syntaks, og man skal ikke lenger markedsføre fransk kosmetikk med navn som »Eternity», – nå blir det »Eternité».

Til gjengjeld er det viktig å påpeke at denne loven ikke er så urimelig som enkelte har påstått. Paragraf 7 tillater f.eks. at man publiserer på et fremmed språk arbeider som er subsidiert helt eller delvis av den franske staten, på den ene betingelse at det blir gitt et resymé på fransk. Paragraf 8 – om arbeidskontrakter – presiserer også at enhver utlending har krav på en arbeidskontrakt oversatt til sitt eget morsmål, og i tilfelle tvil er det kun ordlyden i oversettelsen som juridisk sett blir brukt mot arbeidstakeren.

Det oppsiktsvekkende nye ved Toubon-loven er at ethvert brudd vil føre til sanksjoner, akkurat som i Quebec-modellen. Selv om dette er en radikal endring i forhold til den tidligere loven av 1975, har reaksjonene blant folk flest vært få. Språkproblemer er ikke noe som opptar den alminnelige franskmann. Protestene har vesentlig kommet fra intellektuelle. Politikere, filosofer, lingvister og medlemmer av Det franske akademi tok til motmæle. Noen mistolket loven og påstod at man ikke lenger kunne spise »hot-dogs» i »le week-end». Andre stilte seg tvilende til om det ville bli mulig å håndheve loven, og om den ville få noen virkning.

En rekke artikler i aviser og tidsskrifter viser allikevel at loven ble positivt mottatt. Mange gav uttrykk for uro og maktesløshet overfor invasjonen av engelsk i det franske språket. Noen gikk så langt at de sa at Toubon-loven ikke var radikal nok, og at selv om den var nødvendig, var den ikke tilstrekkelig. Det dreier seg ikke bare om at man tar avstand fra å bruke engelske ord i det franske språket, men også om en redsel for å se engelsk spre seg i arbeidslivet. Dermed oppstår det en dialektisering av fransken: »Man elsker og spiser på fransk, men arbeider på engelsk...», slik lingvisten og forfatteren Claude Duneton forklarer dagens situasjon for en del yrkesgrupper. Med Toubon-loven forsøker ikke staten å regulere dagliglivets ord og uttrykk, men å sette visse krav til språket som brukes i offisielle sammenhenger. Det burde derfor ikke være ensbetydende med å bryte menneskerettighetene når man på fransk jord lar det franske språket ha en privilegert stilling som kommunikasjonsmiddel.

Det er ikke bare Frankrike som setter inn offentlige tiltak for å styrke nasjonalspråkets stilling. Fra slutten av forrige hundreåret har norske politikere brukt Stortinget til å meisle ut en politikk for et selvstendig nasjonalspråk som skilte seg ut fra dansk. I vår tid står det norske språket overfor nøyaktig de samme problemene som fransk (jf. Språknytt 3–94, og Aftenposten 15.10.94), og hva akter Stortinget å gjøre med det?

(Språknytt 4/1994)