Ordet kringkasting

AV FINN-ERIK VINJE

Kringkasting står i en særstilling. Siden vi er inne på radioens jubileumsår, kan det være på sin plass med noen ordhistoriske notiser om kringkasting.

*

Til å begynne med var det broadcasting (dessuten radiotelefoni, radiofoni). «Vi uttalte det brådkaste, bråddkaste, som lett kunne lede tanken hen på brodd, en meningsforvirrende tankeforbindelse,» skriver Sommerfelt (1948:126). Stene (1945:40) oppfører også uttalen broudkasting.

Ordet virket fremmed. Derfor satte avisene det ofte i hermetegn: Ogsaa Norge skal faa «broadcasting» (tittel i Aftenposten 2. januar 1923).

*

Den 9. desember 1922 innbød Aftenposten sine lesere til en konkurranse om et avløserord:

«Det beste norske ord for 'broadcasting', 50 kroner i præmie.
Ogsaa her i Norge vil vi med tiden faa 'broadcasting'-systemet. Naar det kommer, bør vi tage imod det med et norsk navn. Vi har sat op en pengepræmie paa 50 kroner til den, som leverer det bedste forslag til en norsk betegnelse af vidunderet. Tyskerne kalder det 'Rundsprache', danskerne 'rundkastning', svenskerne 'fjernspredning', 'fjernformidling' o.s.v. Men ingen af disse betegnelser er rigtig gode. Forslag kan sendes 'Aftenposten's redaktion under merket 'Den traadløse'.»

Den 13. januar 1923 kunne avisa melde at premiekonkurransen «vinder stadig større og større tilslutning», og 20. januar stod det en innrammet erklæring om at 50-kroners-premien hadde tilfalt ingeniør Karl Holmvang, Blommenholm.

Det ordet han vant med, var rundtelefonering. Dette var «efter de sagkyndiges mening det bedste af de indsendte».

Det skulle etter dette hete Rundtelefoneringsselskab, ikke Broadcastingselskab. Det tilsvarende verbet var rundtelefonere: Iaften kl. 8 rundtelefoneres operaen.

*

Men det var mange andre forslag – «en hel syndflom av umulige ord», skriver avisa, og gjengir en del av dem, bl.a.:

interfon, radiosprede, braadkast, lufttelefon, radiorunde, radiotaler, vidkasting, radiokasting, allemannslyd, rundkraftlyd, flaakjæfte, ordskiftning, sumnmograf, breidalytt, rundprater, kjæftausa, slarva, uroa, bævrøst, frislyng, strålefon, gjallarhorn, elektrospredning, telefjern, breidafon, breidamaal, troldtale, rundkast, æterkontakt, lydkaster, løstale, kastut'r, sirkofon, grafon, univeralstemme, utrop, ætergrip, mirakelhus, lytt, talatrosten, gnisttale, ordflukt, stentor, brølape, tutverk, varderop, hlidskjalf, rundbølging, vidkynder, brottkasting.

*

Neppe alle forslag var alvorlig ment.

Midt inne i denne flom av forslag finner vi også kringkasting – og dessuten en del andre ord med kring- som førsteledd: kringlytt, kringbud,kringrenningsgreidar, kringtut, kringmelding, kringrenning, kringljom.

Aftenposten hadde i notisen 9. desember 1922 opplyst at danskene brukte rundkastning, og da var det jo nærliggende for den som grublet på et norsk navn, å foreslå noe på kring-.

Dermed kan vi altså tid- og stedfeste dette ordets første offentlige framtreden: lørdag 20. januar 1923 i Aftenpostens aftennummer.

Sommerfelt (1949:126) oppgir at kringkasting ble foreslått i 1924. Det er altså feil. Samme feil finner vi i Norsk Riksmålsordbok (1937) bind 1, annet halvbind.

Aftenposten begynte straks å bruke rundtelefonering og rundtelefonere, men iallfall på høstparten 1923 var kringkast(n)ing tatt i bruk. Ordet forekommer f.eks. i tidsskriftet Norsk Radio, som kom med første nummer i oktober 1923. Men tidsskriftet brukte også rundkastning (og rundkaste), rundradio og broadcasting.

Ved kgl.res. av 30. mai 1924 ble det legalisert å lytte på radio, mot en årlig lisens på kr 5,–. Noen kalte denne femmer'n for radiokringkastingsmottagerstationstilladelsesavgift. Inne i denne bendelormen av et ord finner vi kringkasting.

Den 3. oktober 1924 ble det ved kgl.res. gitt konsesjon «for et stiftendes selskap på oprettelse og drift av radiokringkastingstationer innenfor et område av 150 kilometer om Kristiania».

Den 14. februar 1925 står det i Aftenposten at «kringkasting allerede nu (er) almindelig i vort skriftsprog».

*

Hvem er så opphavsmann til ordet kringkasting? Aftenposten opplyser ikke noe om det 20. januar 1923. Det er flere som er blitt tildelt æren.

Aarnes (1957:62) skriver at bladstyrer Albert Joleik (Gula Tidend) kom med forslaget om kringkasting. Det samme sier Dalgard (1973:154).

Holland (1973) utpeker Karl Holmvang. Andre (Rafto 1954:545; Vinje 1972:22) har ment at telegrafdirektør Niels Nickelsen bør få æren.

To dager etter at Kringkastingselskapet A/S var konstituert, skriver nemlig Nickelsen i Aftenposten (14. februar 1925):

«I anledning av uttalelser paa generalforsamlingen iforgaars tillater jeg mig at oplyse, at det er mig, som er far til ordet 'Kringkasting'. Barnet er ektefødt og forøvrig ogsaa døpt og konfirmert. Blandt de mange faddere regner jeg ogsaa indbyderne til Kringkastingselskapet. To statsraader og Regjeringen har konfirmert barnet, som forøvrig allerede har vokset sig noksaa stort og sterkt. Ikke desto mindre vil jeg ikke motsætte mig, at dets hode falder den dag, man er enige om, at et bedre navnerfundet. Ærbødigst Telegrafdirektøren.»

På det konstituerende møte 12. februar 1925 var det nemlig et langvarig ordskifte om navnespørsmålet. Navnet Kringkastingselskapet minner om prim og lefse, hevdet en representant fra Fredrikstad. En annen mente at det iallfall måtte hete kringkastning, altså med -ning. En tredje taler ville ha greie på hvem som hadde foreslått dette ordet.

Ingen kunne svare på det spørsmålet. Møtet gjorde vedtak om at navnet Kringkastingsselskapet skulle være foreløpig: «Det henstilles til styret paa første generalforsamling aa søke fremsatt forslag til nytt navn, saasom Norsk Radioselskap eller lignende.»

Dette var bakgrunnen for at Nickelsen rykket ut med sitt avisinnlegg.

*

Men det er nok likevel ikke Nickelsen som har funnet på kringkasting. Han kan nok ha vært med på å gi det et offisielt stempel, for det var telegrafstyret som foreslo navnet Kringkastingselskapet A/S. Aksjeinnbydelsen ble utlagt 26. november 1924.

Nickelsen var telegrafdirektør og stod sentralt i arbeidet med å forberede regulær radio drift i Norge. En mann i hans posisjon ville neppe delta i en navnekonkurranse som den Aftenposten utlyste.

Dessuten vet vi nå faktisk hvem som sendte inn forslaget om kringkasting. Han heter Svein Eldøy (tidligere Eldøen), er elektroingeniør og lever som pensjonist på Kolbotn ved Oslo.

I kommentaren til konkurransen skriver Aftenposten 20. januar 1923 at det hadde kommet enkelte forslag fra utlandet. Eldøys forslag var blant dem. Han bodde på den tida i Tyskland, der han studerte. Han mener bestemt at han ikke hadde hørt eller sett ordet noe sted før han sendte det inn.

I 1933 – da vi feiret tiårsjubileum for prøvesendingene – kom spørsmålet opp om hvem som hadde ansvaret for det nye ordet kringkasting. På den tid var det helt innarbeidd. Svein Eldøy opplyste da (Aftenposten 17. februar 1933) at det var han som inn forslaget ti år før. Men så vidt jeg vet, er det aldri ellers kommet fram at Svein Eldøy er mannen som komponerte dette særnorske ordet.

*

Dalgard, Olav. 1973. Samtid. Oslo.
Holland, Axel. 1973. Kringkastingens barndom. Aftenposten 30.1.1973.
Rafto, Thorolf. 1954. Telegrafverkets historie 1855–1955. Bergen.
Sommerfelt, Alf. 1948. Språket og menneskene. Oslo.
Stene, Aasta. 1945. English Loan-Words in Modern Norwegian. London.
Vinje, Finn-Erik. 1972. Godt ord igjen. Oslo.
Aarnes, Hans. 1957. Attersyn og framsyn i måldyrkingsarbeidet. Fram daa, Frendar IV.

(Språknytt 1/1975)