Språklig norm i skjønnlitteratur

AV DAG GUNDERSEN

I slutten av 1970-årene begynte derfor Språkrådet å drøfte planer for en gransking av språket hos en del forfattere og formulerte et prosjekt i samråd med de nordiske instituttene ved universitetene, Norsk leksikografisk institutt, NAVFs edb-senter for humanistisk forskning og Prosjekt for datamaskinell språkbehandling. Prosjektet ble satt i gang, og i 1986 lå det ferdig et skjønnlitterært materiale som var overført til maskinleselig form.

Ideelt burde alle typer litteratur, fra annonser til lyrikk, undersøkes, men det er forskjell på den ideale fordring og det muliges kunst. Når Egil Pettersen, mangeårig medlem og fagnemndmedlem i Norsk språkråd, nå tar for seg det skjønnlitterære prosjektmaterialet, vesentlig romaner, fra de tre årene 1937, 1957 og 1977, er det et verdifullt bidrag til kunnskap om hvordan skrivereglene egentlig har gjort seg gjeldende – eller ikke – i den delen av litteraturen som mange oppfatter som viktigst. Det er i tråd med Wergelands råd om at «Folkets bedre Forfattere med Alfolket som Bisiddere skulle dømme» om hva som er gangbart.

Pettersen har tatt for seg alle de ti forfatterne fra hvert av de undersøkte årene. De representerer normen fra 1917, 1938 og 1959 og tre ulike aldersklasser. Om en forfatter var aktiv i hele 40-årsperioden, får han (bare mannlige er tatt med i 1937) være med bare én gang. Videre skal de uttatte ikke være over 40 år og ikke være debutanter; verkene skal være førsteutgaver, og de skal ikke være på dialekt. Merkelig nok hører alle 30 navn, på to nær, til i første halvdel av alfabetet. Det kommer av at verkene er plukket ut fortløpende fra Norsk bokfortegnelse, årskatalog 1977.

Er det så «Folkets bedre Forfattere» vi møter? Pettersen har ikke begitt seg ut på noen kvalitetsvurdering i boka, og det er forståelig. Men det kan se ut som at han har hatt det i tanke. Hvis jeg vurderer alle 30 samlet, ut fra kriterier som opplagt toppnavn (Borgen, Bjørneboe), og omvendt, ikke omtalt i større litteraturoversikter (Allbjart, R. Arntzen, I. Heiberg) og deler dem inn i velkjent, noe kjent og ukjent, blir gruppene sammenlagt noenlunde jamstore.

De fleste av de undersøkte trekkene er med i alle tre år. Dels har noen av dem vært gjengangere i rettskrivningsreformene, så som diftonger (f.eks. ben/bein), hunkjønnsbøyning, ustemt/stemt konsonant (ptk/bdg) og sammenskriving/atskilt skrivemåte. Og dels har de vært gjengangere i språkdebattene, slik at det har interesse å følge dem over lengre tid og se hvordan det går. En kan ikke si at en får se hvordan det ender. Enkelte av dem dukker opp igjen i vår siste reform, 1981, som bl.a. gjorde nesten slutt på obligatorisk hunkjønnsbøyning. Pettersen bør nok gjøre opp ny status i 1997.

Når vi prøver å danne oss et bilde av hva som preger de undersøkte årene, får vi hjelp av en kort oversikt fremst i hvert kapittel. For 1937 har vi egentlig ni representative forfattere; den tiende, Emil Boyson, gikk sine egne veier og egner seg nok bedre for et individuelt studium. Overraskende er det at alle de ni tar opp noen, noe; i uttalen var -g ikke uvanlig. De aksepterte også dobbelt konsonant (gikk), e og ikke æ (glede), og til og med den offisielle fordelingen av ld/ll og nd/nn, inklusive unntak som snild og almindelig. Dette var ikke lett; at de både valgte den offisielle fordelingen og stort sett mestret den, tyder på at de ikke skrev «brystnorsk» som Bjørnson, men faktisk hadde satt seg ganske godt inn i 1917-rettskrivningen, og at synet på den hadde endret seg, fra veldige kontroverser omkring 1917 til en nokså aksepterende holdning 20 år etter.

I 1957-utvalget er Jens Bjørneboe en lignende utsider som Boyson i 1937, mens Ragnhild Magerøy danner en språkradikal motpol. Mellom disse står de andre åtte, som tar opp 1938-rettskrivningen i vekslende grad, men som helhet velger den moderate varianten framfor den radikale. Grafiske endringer (skrivemåten svarer til vanlig uttale) tas lett opp; mer kontroversielle former som efter/etter, sprog/språk er mer likelig fordelt. Det ser ellers ut til at veksling, eller vakling, mellom former hos den enkelte forfatter er et tydeligere trekk nå enn i 1937. At ingen av forfatterne var debutanter, vil i praksis si at utvalget både fra 1937 og 1957 var lært opp i rettskrivningen foran den de bruker, mer eller mindre, i det undersøkte verket. Kan det tenkes at 1917-rettskrivningen satt fastere hos forfatterne fra 1937 enn 1938-rettskrivningen hos dem fra 1957? En kan stille spørsmålet, og hvis en mener at svaret er ja, kan en spekulere over årsakene. Men Pettersens materiale peker ikke mot noe sikkert svar.

Sammenlignet med 1917 og 1938 var 1959-reformen ingen ny rettskrivning, selv om den var litt mer enn dens offisielle tittel, «Ny læreboknormal», skulle tilsi. Det var, med visse endringer, fremdeles l938-rettskrivning. Alle 1977-forfatterne var opplært i den og ikke i noen tidligere, og har, som en kan vente, et fast grep på alt ved den som ikke er nytt, iallfall når det gjelder eneformene. En viss dobbeltbruk av former som enten er valgfrie (svart/sort), eller kanskje oppfattes slik (hard/hård), er naturlig, også fordi det som for leseren ser ut som utilsiktet vakling, av forfatteren kan være tenkt, eller følt, som tilsiktet veksling.

Initiativet til undersøkelsen ble tatt av Norsk språkråd. Hva kan Språkrådet få ut av den? Det som er nevnt ovenfor, er selvsagt bare noen spredte glimt inn i et mangesidig materiale. Hvis en studerer det grundig, tror jeg en kan lære noe om hva som er lett og hva som er vanskelig i den språklige normen og i endringer av den. En får vel også demonstrert at det trengs et langt større materiale for at ikke den enkeltes valg skal slå urimelig sterkt ut når de avviker fra flertallets.

Mitt eget inntrykk, som blir styrket av Pettersens undersøkelse, er at diktere ikke er stort annerledes enn andre skrivende når det gjelder rettskrivning og bøyning. De sliter med de samme problemene og løser dem med det samme vekslende hell. Likevel er det ønskelig å utvide materialet ved å føre undersøkelsen inn på fagspråk og avisspråk, som tross alt er det vi leser mest av. Også Egil Pettersen peker på behovet for dette.

Det som må interessere Språkrådet, er å få et godt grunnlag for avveiningen av hva som er nødvendig, dvs. hvordan normen bør være for at de som bruker den, skal bli forstått i sitt eget språksamfunn, og hva som er mulig, dvs. hvilke skriveregler de greier å lære seg og å håndtere.

(Språknytt 3/1993)