Norskundervisning i Storbritannia

AV JONATHAN DELLAR

Når britene får skandinaviske besøkende, undrer de seg oftest over hvor godt skandinavene kan engelsk. Det kommer jo av at engelsk er obligatorisk i skolen, og av at mange britiske og amerikanske TV-programmer blir sendt i Norden. I løpet av ett år i Norge var det f.eks. mulig å se 'Storm rundt Howard', 'Drepande dose', 'Bergerac' og 'Østkantfolk' (fra britisk TV) og 'Twin Peaks', pluss mange spillefilmer (fra USA) på NRK.

Men britene er ikke så flinke til å lære seg andre språk, og mens fransk, tysk og spansk dominerer i skolen i England, er det noe livsfjernt over de skandinaviske språka. Vi venter at norsk, svensk og dansk skal være minst like vanskelig som finsk, og vet ikke at mange ord i disse språka har de samme eller liknende røtter som engelsk. Fordi vi ikke får sjansen til å komme i kontakt med disse språka før universitetsnivå, er det sjeldent å treffe briter som kan skandinaviske språk.

Men i Norwich er det to muligheter til å lære seg norsk, og den britiske tendensen til å 'la dem fra utlandet snakke engelsk' blir utfordra.

Har man lyst til å bruke norsk i yrket sitt, eller arbeide som oversetter mellom norsk og engelsk, kan man studere norsk i fire år ved UEA (University of East Anglia). Universitetet tilbyr et meget grundig program som omfatter både nynorsk og bokmål.

Men kanskje har man fast jobb, ikke nok tid til å studere til en eksamen, og slekt eller venner i Norge som man ønsker å kommunisere med på norsk. Da er det mulig å lære seg norsk gjennom friundervisning, og det er fra dette miljøet mange av eksemplene i denne artikkelen er tatt. I friundervisningen møter vi folk som vil lære norsk, men bare har et par timer i uka å bruke på det. Problemet er da å få studentene til å begynne å snakke og forstå fort nok til å se at det er verdt arbeidet. Og så møter læreren sitt første problem: uttalen.

Studentene velger i begynnelsen om de vil snakke østnorsk eller vestnorsk. I førstningen har dette bare med uttale å gjøre og ikke med dialektord eller grammatikk. Når studenten velger å si 'r' med vestnorsk uttale, er det ikke vanskelig å få det riktig. Det kan være mer problematisk å få studenter til å si rulle-r. Det er fristende, særlig midt i en lang setning, å gå tilbake til den britiske 'r'; av og til skjer det ubevisst. Dette problemet viser seg mer eller mindre gjennom hele kurset.

Et av de andre problema som framtrer forholdsvis tidlig i klasserommet, er å få riktig uttale av lange eller korte vokaler. Engelsktalende kan glemme at 'i' i 'liker' er lang og sier isteden 'likker' (ofte i kombinasjon med den britiske 'r'!). Man må minne studentene om forskjellen på ordet 'mat' og 'matt', 'tak' og 'takk', 'pen' og 'penn'.

Norsk prosodi er ikke noe som man understreker for mye tidlig i et kurs, men det er viktig å påpeke forskjellig uttale i ord som 'bønder' og 'bønner', 'hender' (fl. av subst.) og 'hender' (pres. av verb) osv. Det viktigste her er å si at konteksten kan være en hjelp til å unngå misforståelser, og å høre på norsk radio er det beste midlet til å tilegne seg riktig prosodi.

Det er mange andre problemer med uttalen; en god del av lærerens tid blir brukt til å rette feil uttale. En fordel for engelsktalende som skal lære norsk, er ordforrådet. Det hjelper enormt at så mange ord i norsk likner de tilsvarende engelske, 'hånd/hand' og 'hand', 'hus', og 'house', 'å sitte' og 'to sit' osv. Men om uttalen er riktig, kommer en mengde andre problemer med endinger, omlyder og ordstilling.

Fordi vi i engelsk bruker en verbform med '-ing' på slutten, etter en eller annen form av 'to be' (f.eks. 'We are going'), er det fristende å gjenta dette når vi prøver å sette sammen setninger i norsk. *'Jeg er sitter her' er typisk når en engelsk nybegynner mener 'I am sitting her'. Norsk har en knapp uttrykksmåte i sammenlikning med engelsk, og det kan ta lang tid før en student trives med tanken på å uttrykke bestemthet bare ved å legge artikkelen til på slutten av ordet.

På samme måte kan det være vanskelig å huske adjektivendingene i norsk fordi engelsk ikke har noen samsvarsbøyning mellom adjektiver og substantiver, eller mellom adjektiver og pronomener. Jeg husker godt første gang jeg var med i en universitetsklasse i norsk. Læreren skulle finne ut hvor mye norsk vi kunne, og jeg ble bedt om å si 'my big house' på norsk. 'Mitt stort hus' sa jeg! Dette var et eksempel på en student som tenkte for hardt på endingene, fordi vi ikke har dem i engelsk.

Med hensyn til ordstillingen i norsk kan en si at britene ofte har problemer med inversjon. Når de har fått tak i at verbet kommer på annen plass i hovedsetningen, kan det være forvirrende å måtte huske en annen regel, for eksempel for en hovedsetning med adverbial som første ledd. Typisk for engelsktalende er setninger som *'I morgen jeg skal reise bort'. Dette blir som regel bedre når en får øvelse!

Den vanskeligste regelen i norsk for britiske studenter er uten tvil hans/sin. Regelen er ikke komplisert i seg sjøl, men det blir vanskelig når en må stoppe og tenke etter om pronomenet viser til subjektet i samme setning eller ikke. Med enkelte setninger er det forholdsvis lett: 'He took his bike' = 'Han tok med seg sykkelen sin'. Men når vi har to setninger og flere personer, blir det vanskelig å huske riktig form. 'She said that she could borrow her bike'. I norsk er dette opplagt etter pronomenet en bruker, men i engelsk er det allerede ei tvetydig setning, og derfor er det vanskelig å akseptere at en kan oversette på to måter i norsk: 'Hun sa at hun kunne få låne sykkelen hennes'/'Hun sa at hun kunne få låne sykkelen sin'.

Når en underviser i norsk for engelsktalende, har en ofte problemer med å lære dem å uttrykke høflighet. Norsk uttrykker tingene som regel med færre ord enn engelsk, men engelsk går ut fra at jo flere ord en bruker, jo høfligere er en. Derfor er det problematisk for briter som må be om noe på norsk. Vi setter inn 'please' overalt, men i norsk er dette på en måte underforstått.

Det er også problematisk for britiske studenter å få seg til å tiltale andre med bare etternavnet. I England er dette (blant personer en ikke kjenner) høyst uhøflig. Å si 'Ah, good morning, Smith!' passer bra hvis Smith jobber for den som snakker, men i dette landet er det høflig å si 'Mr' eller 'Mrs/Miss/Ms' foran etternavnet. Det er vanskelig for oss å måtte si 'God morgen, Jenssen'.

Hvert år kommer mellom åtte og tolv nye studenter til friundervisningsgruppa. Sjøl om dette ikke er så mange, er det oppmuntrende fordi det viser at det er flere som interesserer seg for norsk språk og kultur.

-- Jonathan Dellar underviser i norsk i Norwich i England og oversetter som frilans fra de skandinaviske språka til engelsk. Han organiserer utdaningsferier i England for norske skoleelever.