Latin, kulturarv og fordøyelse

AV VIBEKE ROGGEN

Gjennom mange århundrer har norsk, som andre europeiske språk, lånt inn latinske ord. Noen av disse, som katt, kjeller og vers har føyd seg inn i flokken av hjemlige ord, mens andre motsetter seg de norske klær på det mest bestemte. Jeg tar i det følgende for meg bokmålsvarianten.

Blant de trassige ordene har vi en stor gruppe på -um, med opphav i latinske intetkjønnsord. Hva heter forum, visum, kvantum, punktum, pensum, studium i f.eks. bestemt form flertall? Ja, det beror på ... Oppslag i Tanums store rettskrivningsordbok, Oslo 1989, viser at vi her står overfor et mangfold av bøyningskategorier.

Ordboka har et innledende kapittel kalt Intetkjønn flertall. Her heter det (s. XI): Alle intetkjønnsord har i rettskrivningen valgfritt -a eller -ene i bestemt form flertall, unntatt ord av typen kvantum og tema, som bare skal ha -ene: dyra el. dyrene, lysa el. lysene, men kvantaene, temaene. Innledningen slår her fast at det ikke skal hete *kvantaa (som ville ha representert en kombinasjon av en latinsk og en norsk flertalls-a). Direkte villedende finner jeg den uttrykksmåten som er anvendt: ord av typen kvantum . Jeg oppfatter dette som følger: nøytrumsord på -um, lånt fra latin . ( Tema er lånt fra gresk, og får holdes utenfor i denne sammenheng.) Hvordan kan man operere med én ordtype, når denne typen er en samlesekk for 7 bøyningskategorier?

Jeg henviser til tabellen, og vil dessuten gjennomgå de bøyningsalternativer jeg har funnet, form for form. I bestemt form entall har vi følgende to muligheter: a) -et legges til hele ordet: faktumet . b) -um fjernes og -et legges til stammen: spektret .

I flertall kommer vi lenger framover i alfabetet. I ubestemt form flertall kan en del av ordene, men ikke alle, bøyes latinsk, slik at -um byttes ut med -a – dette er alternativ a), og et eksempel er fakta . b) Ubestemt flertall er lik ubestemt entall: punktum . c) Den norske endingen -er (som i epler ) legges til hele ordet: punktumer . d) Endingen -um fjernes, og -e legges til: spektre . e) Endingen -um fjernes, og -er legges til: nøytrer .

I bestemt form flertall er vareutvalget like stort. Utgangspunktet ser ut til å være ubestemt flertall. Går en ut fra den latinske varianten der ( fakta ), skal -ene legges til, altså alternativ a) faktaene . Hvis en bøyer norsk og sier pensumer i ubestemt form, kan en følge på med b) pensuma eller c) pensumene i bestemt form. Der -um er falt bort, kan d) -a legges til som i sentra , eller e) -ene kan legges til, som i sentrene . Vi kan her legge merke til at det er et visst sammenfall av former: det kan hete sentra og nøytra såvel i bestemt som i ubestemt form flertall. En form som media er i vanlig bruk i ubestemt flertall, men er tillatt bare i bestemt form flertall, og a-en er da norsk, som i husa .

Én ting er at jeg betakker meg for en del av disse tillatte formene: de skriker meg i språkøret (som kan hende er totalt ødelagt – i det minste ikke upåvirket - av mange års latinlesning). Noe annet er systemet jeg her står overfor: er det noe system? Ordene på -ium og -eum ser ut til å gå etter ett og samme mønster, med bortfall av -um i bestemt form og i flertall, og vips! de norske klærne passer: mediet, medier, mediene eller media. Slik bøyes studium, observatorium, museum m.fl. Men så har vi ordene som har en konsonant foran -um, og deres mange bøyningsvarianter. Hva skyldes dette mangfold? Er det vanlig språkbruk som er normen – og/eller avhenger det hele av tidspunktet da ordet er blitt lånt inn, og/eller hvilket/hvilke språk det eventuelt har passert på sin ferd fra latinen til norsken? En klargjøring av problemene med denne typen ord kunne vært på sin plass.

Tabellen viser tillatte bøyningsvarianter for substantiver på -um fra latin. (Ordutvalget er tilfeldig.)

-- Vibeke Roggen er førstekonsulent ved Ressurskontoret for greske, latinske og antikke studier (GLA), Historisk- filosofisk fakultet, Universitetet i Oslo.