Hvordan ser bokmålet ut?

De fleste ord i bokmål er eneformer, det vil si de har bare én skrivemåte. Kikker du i en større ordliste, vil du oppdage at kanskje 90 % av oppslagsordene er eneformer. Resten har to (eller tre) valgfrie skrivemåter.

Annerledes er det for bøyningen av ordene, og mange grupper av substantiv, verb og adjektiv har flere enn én bøyningsform.

Der det er valgfrihet mellom ordformer og bøyningsformer, skjelner vi ofte mellom radikale og moderate varianter. En tekst som inneholder radikale varianter, er dermed utformet på radikalt bokmål; en tekst med moderate varianter er på moderat bokmål.

La oss se på en tekst på moderat bokmål (tekst A):

Endelig øynet vi hytta langt der fremme, bortunder de høye fjellene. En av jentene foreslo at vi skulle unne oss en hvil og ta en røyk. Men de andre mente at vi hardnakket skulle fortsette før uværet brøt løs. Alle gledet seg til å få ild på peisen, pakket ut av sekkene og skiftet på beina.

Samme tekst på radikalt bokmål (tekst B):

Endelig øyna vi hytta langt der framme, bortunder de høge fjella. Ei av jentene foreslo at vi skulle unne oss en kvil og ta en røyk. Men de andre meinte at vi hardnakka skulle fortsette før uværet braut laus. Alle gledde seg til å få eld på peisen, pakka ut av sekkene og skifta på beina.

Tekst A er den varianten av bokmål som ligger nærmest den uoffisielle normen riksmål. Ved å endre til hårdnakket og bena (som også er bokmålsvarianter) ville teksten vært helt i samsvar med riksmålsnormen. – Ellers er hytta/hytten valgfrie varianter både i bokmål og riksmål, mens fremme/framme er valgfritt bare i moderat bokmål.

Karakteristisk for moderat bokmål er -en i hunkjønnsord (men ofte også -a: hytta), -et i svake verb (øynet, pakket), -ene i flertall av substantiv (fjellene), ubestemt artikkel en og bruk av monoftong (brøt, løs). Av ordformer som hører med til moderat bokmål, kan disse variantene nevnes: dukke, fjær, gress, hjem, høy, lav, mel, melk, mene, selv, syk, vann.

Tekst B er den varianten av bokmål som ligger nærmest nynorsk. De prinsipielle krav som stilles til en tekst på radikalt bokmål, er: -a i hunkjønnsord, ei som ubestemt artikkel, -a i intetkjønnssubstantiv (fjella), -a i svake verb (øyna, pakka), -a i adjektiv (hardnakka) og diftongbruk (meinte, braut, laus). Radikale tekster inneholder flest mulig av ordformer som høg, låg, kvil, eld, blaut, dogg, dokke, fjør, gras, hamn, mjøl, mjølk, segle, sjuk, sjøl og vatn – ordformer som oftest samsvarer med nynorskens. At tekst B ikke er en nynorsk-tekst, ser en av øyna (nyno. øygne/augne), artikkelen en (nyno. ein), pronomenet de (nyno. dei), fortsette (nyno. halde fram) og uvær (nyno. uver).

Nedenfor står en liste over en del valgfrie ordformer (den moderate formen til venstre for skråstreken):

avind/avund
bløt/blaut
bløt/bløyt (legge i b.)
bølge/bølgje
friste/freste
følge/følgje
gjemme/gjømme
glemme/glømme
gress/gras
ham/han
havn/hamn
kilde/kjelde
klov/klauv
kull/kol
lyve/ljuge, lyge
løv/lauv
men/mein
ravn/ramn
savne/sakne
skjev/skeiv
stek/steik
stjele/stele
sverge/sverje
trett/trøtt
tyv/tjuv
vugge/vogge

Selv om en i prinsippet har to hovednormer innenfor bokmål, blir skillet mellom dem ikke opprettholdt fullt ut i praksis. En del moderate former slår ofte igjennom i radikale tekster, og (tidligere) radikale varianter har nærmest blitt valgfrie varianter i moderat bokmål, for eksempel bjørk, bleik, bru, feit, ferje, fram, grein, hogge, mage, rein, sein (ved siden av bjerk, blek, bro, fet, ferge, frem, gren, hugge, mave, ren, sen).

Her følger en liste over forskjellige ordtyper – representert ved ett eksempelord – ordtyper som har flere enn én bøyningsform (det skjelnes ikke mellom radikal og moderat form):

En skulle kanskje tro at alle bøyningsformer i talemålet til bokmålsbrukere er representert i rettskrivningen, men det er ikke tilfellet. For eksempel er disse substantiv- og verbformene ikke gyldige former: aldre, seire, vintre; gampa, gutta, kara; bygget, demmet, skyllet, tæret; betød, brød.

-- Arnold Thoresen er forhenværende kontorsjef i Norsk språkråd.