Norsk språkråd i dag og i morgen

AV OLA HAUGEN

Ved Norsk språkråds 25-årsjubileum vil det være mange grunner til å kaste blikket bakover og vurdere det man har oppnådd, og det som er gjort. Viktigere er det allikevel å se fremover på de utfordringene Norsk språkråd står foran i årene som kommer. Mange av de oppgavene som hittil har fylt arbeidsdagen i Språkrådet, vil selvsagt fortsatt være sentrale også i fremtiden. Men særlig en oppgave blir viktig og kan komme til å sette alle andre arbeidsoppgaver i skyggen. Norsk språk trues fra flere kanter og vil kunne risikere å bli presset ut av viktige funksjonsområder dersom man ikke aktivt forsøker å hindre en slik utvikling. Det gjelder blant annet disse problemene: I høyere utdanning brer engelsk seg både gjennom lærebøker og undervisning og skyver norsk til side i mange fag; engelske ord og uttrykk sniker seg inn i både hverdagsspråket og fagspråket; i etermedienes underholdningstilbud blir norsk et sekundærspråk for barn og ungdom i viktige livsperioder når grunnleggende holdninger skapes; informasjonsteknologien styrker engelsk og svekker norsk; internasjonaliseringen i næringslivet fører særlig engelsk inn som et vesentlig arbeidsspråk for mange arbeidstakere; integreringen i Europa gjør norsk tungvint å bruke i mange viktige sammenhenger. I lov om Norsk språkråd fra 1971 listes opp ikke mindre enn tolv forskjellige hovedoppgaver for Språkrådet, men ingen av dem angår direkte trusselen om domenetap for norsk språk. Alle oppgavene fra 1971-loven vil fortsatt være viktige i årene som kommer, men på lang sikt vil de forskjellige språkrøkts- og normeringsoppgavene få mindre og mindre verdi dersom norsk språk ikke holdes oppe som kulturspråk og fullgodt bruksspråk på alle områder, slik det er formulert i Språkrådets virksomhetsidé.

Språkrådets nære historie er ikke uten eksempler på at man har arbeidet med og vært opptatt av disse problemene. I virksomhetsplanen er statusvern for norsk språk en klart formulert overordnet oppgave for Språkrådet, og flere utrednings- og informasjonstiltak fra de siste årene har vært viktige bidrag til å klargjøre problemene og styrke norsk språks posisjon, bl.a. hos ungdommen. Men Språkrådet har vært og er dårlig rustet i forhold til trusselens omfang og konsekvenser, og med dagens budsjettrammer og nødvendige arbeidsoppgaver er det vanskelig å gi statusvernarbeidet så høy prioritet som det burde ha. Skal man i det hele tatt ha noe håp om å sikre norsk språk en posisjon som fullgodt bruksspråk på alle områder også i fremtiden, må arbeidet gripes an på en ganske annen aktiv og resultatorientert måte enn Språkrådets ressurssituasjon gir anledning til i dag. Men kanskje kan det nå bli mulig.

Kulturdepartementet har i budsjettproposisjonen for 1997 varslet at det ønsker å vurdere Språkrådets sammensetning, organisering og arbeidsmåter. Dessuten har departementet gitt uttrykk for at det ønsker å vurdere Språkrådets fremtidige rolle i forhold til forskjellige nye oppgaver som man ser melder seg i det norske språksamfunnet, og sentralt står behovet for å styrke norsk språks posisjon. Språkrådet er invitert til å komme med sine synspunkter i denne forbindelse, og det vil være viktig for Norsk språkråds fremtidige situasjon og posisjon hvordan man møter denne utfordringen fra departementet.

En institusjons selvoppfatning påvirker hvordan man prioriterer og løser sine arbeidsoppgaver, og hvordan man samordner sine forskjellige gjøremål. Norsk språkråd bør oppfatte seg som et nasjonalt brukerorientert kompetansesenter for norsk språk, språkbruk og språkdyrking. En slik definisjon klargjør viktige funksjoner og viktige holdninger til institusjonens oppgaver: Både språkbrukeren og språket settes i sentrum for virksomheten, det vil si at både språket i seg selv og bruken av det blir likestilte oppgaver; Språkrådet plasserer seg som statens sentrale instrument for alle oppgaver som gjelder språket og språkets posisjon og funksjon i samfunnet; det må skaffe til veie og samordne kompetanse i forhold til disse arbeidsoppgavene; arbeidsstilen må i enda sterkere grad bli utadrettet, problemløsende og resultatorientert; informasjonstiltak og holdningsskapende aktiviteter blir viktige virkemidler.

En slik nyorientering skal ikke og behøver ikke å bety nedprioritering av de sentrale oppgavene som Språkrådet har i dag i forhold til for eksempel normering og språkrøkt. Disse oppgavene vil kanskje til og med kunne skjøttes bedre når de sees i sammenheng med statusvern for norsk språk.

Hvilke nye arbeidsoppgaver vil det kunne bli snakk om? Det er for tidlig å være særlig konkret. Det trengs både analyser og utredninger. Sekretariatet, styret, fagnemnda og rådet må få anledning til å gjennomdrøfte spørsmålene, og ikke minst må departementet få anledning til vurdere de forslagene som Språkrådet eventuelt kommer med. Det viktigste er i første omgang å bli enige om at problemet må gripes fatt i med kraftigere virkemidler enn hittil, og at det er Språkrådet som skal gjøre det. Men for at mine fremtidstanker ikke bare skal være luftig snakk, er det rimelig at jeg konkretiserer noe, men med de forbehold som er tatt ovenfor.

Mye arbeid må antakelig dreie seg om informasjonstiltak og holdningsskapende virksomhet rettet mot språkmiljøer og språkbrukere som er særlig utsatt for utenlandsk språkpress, og mot virksomheter som har særlig stor språklig påvirkningskraft. Barn og ungdom vil peke seg ut som viktige målgrupper. Det samme gjelder bedrifter og utdanningsinstitusjoner som arbeider med reklame og informasjonsteknologi, og dessuten alle massemediene. Kartlegging og overvåkning av språksituasjonen må hele tiden danne grunnlaget for planleggingen av de forskjellige tiltakene. Det vil være nødvendig å ta initiativ til og fungere som et koordinerende organ for forskning om språkbruk og språklig påvirkning. Terminologiarbeid bør antakelig prioriteres høyere enn i dag. Tiltak som styrker lesning og annen bruk av skriftspråket, særlig hos barn og unge, vil kunne være viktige virkemidler; bedrifter og organisasjoner generelt blir viktige målgrupper for råd, veiledning og holdningsskapende tiltak. Kanskje bør man vurdere tidsbegrensede samarbeidsprosjekter med enkeltbedrifter eller bransjer for å skape større språklig bevissthet hos de ansatte. Erfaringer fra slike prosjekter kan spres til andre virksomheter og bidra til å øke interessen for språklige forhold og styrke norsk som bruksspråk. Når norsk språk befinner seg i en pressituasjon, blir det med vår tospråklige situasjon enda viktigere å vektlegge arbeidet for språklig toleranse, gjensidig respekt og språklige rettigheter.

Dersom arbeidsoppgavene skal dreies mer mot utadrettet og holdningsskapende virksomhet, og dersom kontaktflaten med norske språkbrukere skal utvides, vil det være nødvendig også å vurdere ledelsesstrukturen og styringsstrukturen i Språkrådet. En ny prioritering av Språkrådets arbeid vil stille nye krav til sekretariatets organisasjon, arbeidsmåter, kapasitet og kompetanse. Språkrådets utfordringer var store for 25 år siden, men de er nok større i dag.

-- Ola Haugen er direktør for Cappelen forlag og formann i Norsk språkråd.