Norsk ordlære belyst fra St. Petersburg

AV VIGLEIK LEIRA

Valerij Berkov er et kjent navn for mange som steller med det norske språket på yrkesmessig basis. En rekke artikler og den store russisk-norske ordboka vitner om solide norskkunnskaper og dyp innsikt i mekanismene bak norsk språkbruk.

Norsk ordlære (Universitetsforlaget 1997, 224 sider, pris kroner 218) er den norske utgaven av Norvezjskaja leksikologija (Norsk leksikologi) fra 1994. Boka bygger på forelesninger ved Universitetet i Leningrad/St. Petersburg.

Den første setningen i det norske forordet sier at «Denne boka er en systematisk fremstilling av de viktigste problemene i norsk ordlære, eller norsk leksikologi». I innledningskapitlet heter det bl.a. at «Oppgaven med denne boka er å gjøre leseren kjent med leksikologiens begrepsapparat ...». Boka er da også i første rekke en gjennomgåing av termer innafor dette fagfeltet, langt mer enn en påpeking av og drøfting av problemer.

De termene som tas opp og forklares, tilhører for en stor del tradisjonell retorikk og stilistikk, det vil si felt i språkvitenskapens utkantområder (iallfall sett fra et norsk ståsted). Jamfør dette utvalget: aposiopese, epimerismos, hyperbol, katakrese, litot, metabolé, oksymoron, ploké, synekdoke.

Enkelte ord for mer kjente ting virker underlige for norske lesere. Noen ganger kaller Berkov forkortinger for abbreviaturer (jamfør engelsk abbreviation), og uttrykkssiden i et ord kaller han eksponent. Vanlig i norsk grammatisk litteratur for det siste er jo ganske enkelt uttrykk, som har innhold som sitt motstykke. Uttrykket er det ved ordet som kan sanses (leses eller høres), mens innholdet er det som kan forstås. Dersom en eventuelt vil bruke fremmedord i stedet, har en paret signifikant (= uttrykk) og signifikat (= innhold/betydning) til rådighet.

Boka har seks hovedkapitler: Ordet som språklig enhet, Det norske ordforrådet, Fraseologi, Leksikalske prosesser, Danning av nye leksikalske enheter og Norsk leksikografi.

Kapitlet om nydanninger er det korteste med sine 13 sider. Underkapitlene er Sammensetting, Affiksal avledning, Ikke- affiksal orddanning, Retrograd («baklengs») orddanning og Sammengroing og reduplikasjon.

Dette er kapitlet der en særlig kunne ha venta en påpeking av og drøfting av problemer. Også innfødte nordmenn har jo ofte vansker med å lage nye ord. Men under f.eks. Sammensetting er ikke sammensetningsfugen nevnt i heile tatt. Der er bare ett eksempel på binde-s (distriktspolitikk) og ingen med binde-e.

Berkovs formulering Affiksal avledning illustrerer i seg sjøl ting som kan være problematiske ved norsk ordlaging. Han overfører russisk affiksalnyj til norsk affiksal ut fra det mønsteret som vi har f.eks. i russisk paradoksalnyj kontra norsk paradoksal.

I norsk opptrer ofte endingene -al og -ell i adjektiv som hører sammen med substantiv fra det romanske ordforrådet, for eksempel nasjon > nasjonal, sensasjon > sensasjonell. Ut fra substantivformene er det ikke gitt å kunne vite når -al eller -ell skal brukes, eventuelt om ingen av dem kan brukes.

Et søk i den elektroniske utgaven av Tanums store rettskrivningsordbok fra 1989 viser ingen forekomster av ord på -iksal eller -iksell. Ordforma affiksal har altså ikke noen støtte i et foreliggende norsk mønster. (I motsatt retning kan en heller ikke automatisk overføre adjektiv på -al i norsk til adjektiv på -alnyj i russisk. Til norsk katastrofal svarer ikke katastrofalnyj, men katastrofitsjeskij.)

Om norsk leilighetsvis ikke kan gjøre substantiv om til adjektiv, vil ikke det si at en dermed er avskåret fra passende ordlaginger. I stedet for betegnelsen affiksal avledning kan en ganske enkelt si affiksavledning, som i seg sjøl er en sammensetning av substantivet affiks + substantivet avledning.

Men siden det følgende kapitlet heter Ikke-affiksal orddanning, kunne en parallellbetegne de to kapitlene som Avledninger med affiks og Avledninger uten affiks.

Berkovs norske språkføring er ellers stort sett upåklagelig. Språket tamil heter det og ikke tamilsk (side 85). Ett sted (side 24) stussa jeg ved en uttrykksmåte: «Når en nordmann tar av røret på en ringende telefon, sier han vanligvis sitt etternavn ...». Mer idiomatisk kunne det sies f.eks. slik: Når det ringer i telefonen, svarer en nordmann vanligvis med etternavnet sitt.

Bortsett fra en del overflødig bindestreksbruk følger Berkov gjeldende norsk rettskriving. Men forma knickers (side 115) blei tatt ut i 1991.

Boka har et vell av eksempler fra aviser, tidsskrift og skjønnlitteratur. Materialet viser at Berkov også følger godt med i faglitteraturen, blant annet med henvisninger til Tone Trytis Norsk slang (Universitetsforlaget 1984) og til artikler i Språknytt.

Alt i alt er denne boka et nyttig supplement til annen litteratur på dette feltet, kanskje spesielt fordi vinklinga er en annen enn den vanlige. - I nye utgaver bør særlig nydanningskapitlet utvides betraktelig. Det må påpekes at det ofte er vanskelig å lage nye ord, også for oss som har norsk som morsmål.

-- Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd.