Fellesspråklige lærebøker i skolen

AV KJELL LARS BERGE

Alle lærebøker som godkjennes for bruk i grunnskolen og den videregående skolen, skal være tilgjengelige på nynorsk og bokmål samtidig. Dette er ordningen med såkalte parallellutgaver. Et unntak fra ordningen har vært fag som har hatt færre enn 300 elever. Vanligvis førte det til at det i slike småfag kun fantes lærebøker på bokmål. Fra 1987 ble det for disse fagene innført en prøveordning med såkalte fellesspråklige lærebøker. I dem var halvparten av tekstene på bokmål og halvparten på nynorsk. Prøveordningen ble utvidet kraftig i 1994. Da ble to fag på andre klasse i den videregående skolen (i skolens hverdagsspråk kalt «VK1») – samfunnslære og sosialfag – plukket ut til en ny prøveordning. Samfunnslære var og er obligatorisk for alle elever i den videregående skolen. I 1995 var det 57 076 elever som tok VK1, og følgelig også kurset i samfunnslære. Det sier seg selv at fellesspråklige lærebøker som ble laget for et slikt marked, var av en helt annen kvalitet enn lærebøker tilrettelagt for bare 300 elever.

Hensiktene med fellesspråklige lærebøker

Det var kirke- og undervisningspolitikerne på Stortinget som tok initiativet til disse prøveordningene. Deler av miljøet mente at ordningen med parallellutgaver var unødvendig dyr. Dessuten fikk elever med nynorsk som hovedmål i småfagene med under 300 elever ikke lærebok på sitt skriftspråk. Ved at lærebøkene ble fellesspråklige, kunne man unngå slike diskriminerende og delvis lovstridige følger av ordningen med parallellutgaver og unntakene fra den – og slå to fluer i én smekk, så å si: Alle ville få tilgang til tekster i alle fag der deres målform ble brukt som skriftspråk. Dessuten ville det bli spart en god del penger. Istedenfor to lærebøker ville det bli publisert kun én.

Noen andre konsekvenser som enkelte språkpolitisk engasjerte mennesker kunne oppleve som oppløftende, kunne være at elever med bokmål som hovedmål (dvs. om lag 90 % av elevene i den videregående skolen) i de fellesspråklige lærebøkene ville møte nynorsk også i andre fag enn norsk. Kanskje ville den kjensgjerning at også nynorsk er et utmerket bruksspråk i alle faglige sammenhenger, etter hvert bli åpenbar også for andre enn dem som hadde nynorsk som hovedmål? På denne måten ville mange elevers forståelse av hva som er nynorskens bruksområde, kunne endres. Ideelt sett kunne en selvsagt også tenke seg at en slik ordning på lengre sikt kunne føre til en mer positiv holdning til nynorsk blant bokmålselevene. En kunne også tenke seg at færre elever med nynorsk som hovedmål i grunnskolen ville velge å skifte hovedmål til bokmål i løpet av livet. Overgangen fra nynorsk til bokmål som hovedmål når elevene går over fra obligatorisk grunnskole til frivillig videregående skole, er dramatisk stor. Noe under halvparten av de elevene som har hatt nynorsk som hovedmål i grunnskolen, velger bokmål som hovedmål i den videregående skolen.

Forskning på fellesspråklige lærebøker

De fleste av prøveordningene med fellesspråklige lærebøker har på en eller annen måte blitt evaluert. Initiativet har igjen kommet fra politikerne. Meget omfattende undersøkelser ble gjennomført i forbindelse med at fellesspråklige lærebøker ble innført som en prøveordning i samfunnslære i VK1. Om lag 8000 elever deltok i undersøkelsene – altså i overkant av 10 % av elevene.

De overordnede problemstillingene for undersøkelsene var dels å beskrive hvordan den fellesspråklige læreboka fungerte, dels å finne ut hvilke faktorer som kunne forklare hvordan læreboka fungerte. Det sier seg selv at å innføre fellesspråklige lærebøker er et djervt og originalt grep. Elevenes opplevelse av hvordan læreboka fungerte, ville lett kunne assosieres med det at de var tospråklige. Sagt litt folkeligere: Dersom en elev syntes faget var gørrkjedelig, kunne det være fristende for eleven å begrunne det med at halvparten av tekstene i boka var skrevet på et språk som han eller hun normalt aldri bruker. Derfor var det viktig for oss å lage undersøkelsene slik at de kunne fange opp holdninger til lærebøkene som kunne skyldes forhold som ikke kunne føres tilbake til det at lærebøkene var tospråklige.

Holdninger til fellesspråklige lærebøker

Elevenes holdninger til lærebøkene ble kartlagt ved hjelp av et omfattende spørreskjema, som 6800 elever svarte på. Svarprosenten var meget høy – 88 %. Holdningene til fellesspråklige lærebøker var temmelig klare: 79 % ønsket ingen videreføring av prøveordningen, bare 14 % var positive. Interessant nok var holdningene blant lærerne ganske annerledes. Nesten halvparten av dem støttet ordningen.

Når vi delte elevene opp i grupper etter hvilket hovedmål de hadde valgt på skolen, kom det fram interessante forskjeller: 85 % av bokmålselevene ønsket ordningen over og ut, mens bare halvparten av elevene med nynorsk som hovedmål gjorde det samme. Hele 37 % av nynorskelevene ønsket faktisk en ordning med fellesspråklige lærebøker. Til sammenlikning var det kun 9 % av bokmålselevene som ønsket det samme. En interessant gruppe var de såkalte konvertittene, dvs. elever som hadde skiftet målform. Så å si uten unntak hadde de hatt nynorsk som opplæringsspråk i grunnskolen. Disse elevene hadde meninger om fellesspråklige lærebøker som liknet litt på nynorskelevenes. Men selv for denne gruppen var det et klart standpunkt mot fellesspråklige lærebøker. Disse tidligere nynorskbrukerne ville ha lærebøker på bokmål rett og slett.

Hva skyldes de negative holdningene til ordningen? Min kollega Berit Skog, som var ansvarlig for den samfunnsvitenskapelige delen av undersøkelsen, konkluderte slik:

«Undersøkelsene viser at elevenes målform og språkholdninger er sentrale forklaringsfaktorer for vurderingene av fellesspråklige lærebøker. Elever som er positive til nynorsk, er mer positive til disse lærebøkene enn elever som er negative til nynorsk. Vi finner også at det er variasjoner mellom elevene etter sosial bakgrunn: Elever med foreldre med høyt utdanningsnivå er mer positive til lærebøkene enn elever med foreldre med lavt utdanningsnivå.»

I det hele tatt synliggjorde undersøkelsen av elevenes holdninger til fellesspråklige lærebøker en sterk motvilje mot nynorsk. Selvsagt er slike holdninger mest utbredt blant bokmålselever, men også blant nynorskelever og konvertitter fant vi dem – hvilket er meget alvorlig sett med nynorskvennlige øyne. Selv om elevene aksepterte at nynorsk eksisterer som skriftspråk og blir brukt av deler av befolkningen, så ønsket det store flertall av dem nynorsk verken som sidemål i skriveopplæringen eller som språk for tekster utenfor norskfagets tradisjonelle område – skjønnlitteraturen. 73 % av elevene hevdet at de var negative til nynorsk, mens bare 5 % av dem var negative til bokmål. Disse svarprosentene må ikke forstås dithen at de var symptomer på aggressive og aktivistiske holdninger. «Likegyldighet» er et ord som er mer dekkende for dem. I det hele tatt hadde de elevene som ikke har eller har hatt nynorsk som opplæringsspråk, svært liten kjennskap til nynorsk som språk, nynorskens kulturelle og historiske bakgrunn og referanseramme og i hvilke deler av landet nynorsk brukes som hverdagsspråk. For det store flertallet i den videregående skolen er nynorsk noe som finnes på skolen og får mening der, men knapt nok noen andre steder.

Leseferdighet

En viktig oppgave i studiet av de fellesspråklige lærebøkene var å undersøke elevenes leseforståelse. Hele 53 % av elevene hevdet at de var usikre på om de forstod tekster på nynorsk. Til sammenlikning var det bare 2 % av dem som hevdet det samme for tekster på bokmål. Det var derfor viktig å undersøke om elevenes selvvurderinger stemte med virkeligheten, dvs. om det var samsvar mellom det vi kalte elevenes rapporterte, og deres faktiske leseforståelse av nynorsk- og bokmålstekster. Den rapporterte leseforståelsen var den de hevdet i spørreskjemaene, den faktiske var resultater de oppnådde på normerte lesetester.

Undersøkelsen viste at det ikke var noen nevneverdig forskjell i elevenes ferdigheter i å lese nynorsk- og bokmålstekster. Følgelig var situasjonen den at elevene systematisk undervurderte sine ferdigheter i å lese nynorsktekster. Derimot overvurderte de – like systematisk – sine ferdigheter i å lese bokmålstekster. Jeg bør nok understreke at elevene som ble testet i denne delundersøkelsen, var svært få. Det bør også understrekes at undersøkelsen pekte i retning av at dyslektikere helt klart får forsterket sine lesevansker når de skal lese tekster på sidemålet.

Stilistiske egenskaper

Flertallet av elevene i den videregående skolen hevder altså at de har problemer med å lære av og forstå tekster på nynorsk. Hva så med språket i lærebøkene? Fra språkrøkterhold – kanskje helst fra nynorskmiljøet - hevdes det av og til noe i nærheten av at nynorsktekster er lettere tilgjengelige enn tekster på bokmål,

rett og slett fordi nynorsken antas å stå nærmere norsk talemål, og fordi den ikke skal lide av de sjukdommene som bokmålet i kraft av sin tradisjon som bøkenes språk dessverre har arvet. I vår leiting etter de reelle årsakene til leseforståelsesproblemene undersøkte vi også om det var noen forskjeller mellom måten nynorsktekstene- og bokmålstekstene var skrevet på. Vi undersøkte om de reflekterte ulike språklige stiltradisjoner og stilidealer. Heller ikke i denne delundersøkelsen fant vi noen forskjeller. Interessant nok var stilen i nynorsk- og bokmålstekstene i påfallende grad lik stilen i moderne svensk sakprosa. Den faktoren som først og fremst kunne forklare variasjon i språket, var emnet, og ikke målformen, forfatterens egentlige målform, hvem forfatteren var og liknende. Skrev forfatterne om f.eks. juridiske emner, hadde språket en tendens til å bli mer komplisert enn når de samme forfatterne skrev om hverdagslige problemer, f.eks. oppdragelse, helt uavhengig av hvilket språk de forfattet det på. Det er for øvrig et resultat som vi kjenner igjen fra mange internasjonale undersøkelser.

Reelle leseforståelsesproblemer

Hva var så de de reelle leseforståelsesproblemene? Holder vi oss innenfor tekstenes fire vegger og ser bort fra mulige årsaker som elevenes evnenivå og deres (ofte manglende) kulturelle kapital, var det særlig to årsaker som pekte seg ut som mer påfallende enn andre. Det var ordforrådet i tekstene, og det var måtene tekstene var bygd opp på, tekststrukturen.

Det er en kjent sak at et fagspesifikt og kanskje litt teknisk preget ordforråd skaper forståelsesvansker for lesere med lite erfaring. Er fagteksten dessuten skrevet på nynorsk, kan vanskene bli større, også for nynorskelever. Det skyldes framfor alt den nynorske purismetradisjonen der hverdagsord som f.eks. kjærlighet eller kjærligheit i offentlig godkjente tekster skal byttes ut med kjærleik. Mange av disse avløserordene er bare kjent fra skolens norsktimer. At mange sentrale fagtermer ikke er de samme i de to språkene, slik som skilsdom, misferd og vilkårsdom, for nå å velge noen nynorske alternativer, hindrer forståelsen. Lærebøkene brukte både ordlister og ordforklaringer i margene for å forebygge problemene.

Et betydelig mer komplekst problem er måten tekstene er bygd opp på. Grunnen til mange leseforståelsesproblemer var at tekstene var fragmentariske og usammenhengende. Elevene hadde ganske enkelt problemer med å se en rød tråd når de leste tekstene, og den røde tråden som forfatterne forsøkte å sy inn, var ofte revet av uten at leseren fikk vite hvorfor. I dette tilfellet var det ingen forskjeller mellom nynorsk- og bokmålstekstene. De var like ille, for å si det sånn. Dette var også forhold som ikke ble eller blir omfattet av noen godkjenningsordning. At lærebokteksten er leselig, er altså først og fremst et ansvar for forlagene. Våre undersøkelser av forlagene viste at noen av dem slurvet med arbeidet med lærebokteksten, mens andre igjen tok det meget alvorlig.

Hva kan vi lære av ordningen?

Ordningen med fellesspråklige lærebøker er nå avsluttet. Det blir ikke flere av dem med det første. At det ble slik, skyldes ikke minst resultatene fra de undersøkelsene jeg har gitt korte glimt fra. Noen av oss synes det kanskje er litt trist, og at eksperimentet burde fått fortsette litt til. Det er er imidlertid erfaringer og innsikter i dette forsøket og i undersøkelsene av det som burde stimulere til debatter både her og der. Først og fremst vil jeg trekke fram det ganske rystende lave kunnskapsnivået flertallet av norske skoleelever har om den norske språksituasjonen. Undersøkelsene viser også med all tydelighet at nynorskens status som allment bruksspråk, selv i nynorskens kjerneområder, kan være alvorlig truet. Og sist, men ikke minst, peker undersøkelsene på at de fleste læreboktekstene er for dårlig komponert. Forfatterne var ofte mer opptatt av å tekkes læreplanen og av å få med seg alt som stod i den, enn å tenke på elevenes situasjon.

-- Kjell Lars Berge er professor ved Institutt for nordistikk og litteratur ved Universitetet i Oslo.