Litt mer om «krigsord»

AV EINAR LUNDEBY

Etter min artikkel i Språknytt nr. 1, 1999, om ord fra okkupasjonstida er det kommet inn en rekke kommentarer og utfyllinger. Ordet bauletton(g) synes å ha vakt særskilt interesse, hele åtte innsendere er opptatt av det. Alle er enige om at opphavet må være Bauleitun(g), og at ordet kan stedfestes til Trøndelag. Dermed er vel mystikken omkring det borte!

P.O. Storlid, Brandbu, har kommentert ordet stormsuppe. Han mener at det vanskelig kan ha noe med stormfyrsten på Grini å gjøre. «Fra tidlig ungdom i utenriksfart husker jeg godt stormsuppen [...] Det må ligge nærmere å tro at det er derfra det stammer ettersom det var et dekkende navn på en rett som særlig på vinterturene over Biskaya var et temmelig fast innslag i menyen, rett og slett fordi det antagelig var det eneste kokken under de rådende forhold kunne frembringe av varm mat.» Det kan neppe være tvil om at Storlid har rett. Ordet kan være tatt med til Grini av sjømenn som var fanger. Storlid mener at heller ikke ordet orge (av organisere) er noe «leirprodukt», altså spesielt for fangeleirene. «Det var i utstrakt bruk også utenfor Grini og lignende etablissementer.» Han mener ordet kom til Norge med de tyske troppene, som brukte ordet flittig. Også en tysk ordbok har ifølge Storlid blant betydningene av organisieren: «beschaffen bes(onders) auf nicht ganz einwandfreie Weise», dvs. «skaffe til veie, særlig på ikke helt uangripelig måte». Det spørs om ikke Storlid har rett her også!

Nils Johan Dahl, Gjettum, har sendt inn en rekke tilføyelser hentet fra boka «Forbuden frukt» av Finn Bø (1946). Kommissariske statsråder (dvs. «midlertidige bestyrere» av embetet) var tittelen for Quislings statsråder. Sveit er et gammelnorsk ord med bl.a. betydningen «mannskapsavdeling, tropp»; nazistene prøvde å blåse liv i det igjen ved å bruke det som betegnelse for en avdeling NS-folk, den som ble ledet av en sveitfører. Fellesnytte gikk inn i mottoet Fellesnytte foran egennytte, oversatt fra Gemeinnutz vor Eigennutz, mye brukt i propagandaen. Front fikk en utstrakt bruk som siste ledd i sammensetninger, f.eks. kirkefronten, skolefronten, idrettsfronten om de ulike områder av motstandskampen.

Finn-Erik Vinje har med vanlig årvåkenhet pekt på at mine opplysninger om ordet quisling som fellesnavn inneholder en feil når det gjelder dato for «førsteopptreden». Bruken er eldre enn krigen. Vinje viser til Norsk riksmålsordbok VI (1995), der vi finner følgende sitat fra Arbeiderbladet 31.12.1932. «Kan disse unggutter i nogen år bli innpodet med det syn som Quislingene hevder ...» (Oscar Torp). Og Aksel Sandemose er ikke mye seinere ute; han skriver i Dagbladet 23.4.1934: «batonger knekker ryggraden på både kommunister og quislinger.» (Her har ordet fått liten forbokstav!) Vinje trekker også fram verbet quisle med betydningen «begå landssvik», ifølge Norsk riksmålsordbok belagt i 1941, men mye brukt var det ikke. Enda sjeldnere var det parallelle verbet hitle, men Vinje refererer det fra D.A. Seip «Hjemme og i fiendeland», han har hørt det i ytringen «Jeg tåler ikke å høre tyskerne hitle og heile» (rope Heil Hitler!).

Svein Nestor har gjort meg oppmerksom på at heller ikke frontkjemper er noe reint «krigsord». Han har funnet det brukt i «Det norske folks liv og historie», bd. VIII, alt i 1929, om grev Herman Wedel Jarlsberg: «Men han var en frontkjemper av de sjeldne. Han gjorde andres ideer til sine [...] og satte all kraft inn på å gjennomføre dem.» Ordet har altså her den allmenne betydningen «(pågående, stridsglad) forkjemper for en sak» (NRO).

Humoristiske ord var bl.a. marihøne om den miniatyrutgaven av «solkorset» (partimerket) som mange NS-medlemmer bar på jakkeslaget. Den røde tokronen av papir (lite populær!) ble kalt en quisling og den grønne enkronen en usling; en forslitt vits var: «Det går to uslinger på en quisling».

-- Einar Lundeby, som nå er pensjonert, har vært professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.