Språklig mangfold og språklig toleranse

AV HELGE OMDAL

Kan det være noen sammenheng mellom språklig mangfold og språklig toleranse? I denne artikkelen skal jeg komme med noen synspunkt som et stykke på veg støtter en slik hypotese. Utgangspunktet er norske språkforhold, og jeg skal i hovedsak bruke språksituasjonen i våre to skandinaviske naboland som sammenlikningsgrunnlag.

Vi synes som regel at det er interessant å få kjennskap til hva slags oppfatninger andre har av oss: Hva er «typisk norsk», og hva meiner utlendingene om Norge og norske forhold?

Mange ganger møter vi hos andre skandinaviske språkfolk påstander om at det norske språksamfunnet er spesielt, eller «noe for seg sjøl». (Underforstått: språksamfunn som det danske og svenske oppfattes som mer «normale».) Synspunkta på norske språkforhold er likevel sterkt varierte: Vi finner både lovprisninger og avstandstaking.

Jørn Lund (1993b) framholder at resultatet av den danske skolens språklæringsarbeid ofte er nedslående, og hevder at

Meget få glæder sig over sprogets rigdom og udtryksmuligheder. Sprogvariation betragtes som et problem. Vi er en nation af sprogskumlere. Det er de ikke i Norge. (S. 73–75. )

Norge framstilles på mange vis som et språklig forbilde. Lund omtaler den norske, ustabile språksituasjonen i positive vendinger, og viser i den forbindelse til sammenhengen med den 400-årige unionen med Danmark, da det norske skriftspråket gikk tapt. Dette har ført til et heilt annet forhold mellom skriftspråk og talespråk enn i Danmark, sier Lund.

Det er et samspill mellem dialekterne i Norge, som sætter sig spor, og som kan bære frugt. Dialekter i dansk skriftsprog er ubrugeligt gods eller noget, der kun optages som en tone i teksten. Afvigelser fra gældende norm er fejl i dansk, dialektnedslag brud på almene og almindeligt anerkendte sprognormer. [. . .] I Norge hænger både tale og skriftsprog tæt sammen med personligheden, på godt og ondt, men mest godt; man står ikke i fare for at udvikle en rigiditet og konformisme på det sproglige felt. Muligvis slår den igennem mange steder bag de høje fjelde i form af puritanisme, streng kristendom og sure uldsokker, det ved jeg ikke. Men som sprogmand kan jeg kun misunde det norske folk dets udtryksfulde sprog. (S. 80. )

Ikke alle dansker er enige i denne beskrivelsen av norske språkforhold. Tore Kristiansen (1996) sier at dersom «vi i Danmark forbinder noget med Norge som sprogsamfund, er det som regel ikke noget godt. 'Norske tilstande' på sprogområdet er et skræmmebillede». Likevel holder han sjøl fram det norske språksamfunnet som «et exempel til efterfølgelse (fx i Danmark)».

Kristiansen viser til Erik Hansen for å underbygge påstanden om at det å framlegge et språkpolitisk program som bl.a. innebærer «en generel anerkendelse af andre normer end rigsmålsnormen, således at dialekter og sociolekter får fulde rigsmålsrettigheder i officielle sammenhenge», ville være umulig i dagens Danmark. Ifølge Hansen (1991: 39) ville en slik plan bli voldsomt motarbeidd og føre til massehysteri: «modstanderne vil optræde som uvidende og aggressive galninge der er ude af stand til at følge en argumentation. Dette vil tvinge politikerne til at tage stilling imod [denne plan], uanset partifarve, for det dumpe raseri vil være 100 % tværpolitisk og forene det danske folk for første gang siden besættelsen.»

Sterkt positive oppfatninger av den norske språksituasjonen er neppe spesielt utbredt i det svenske språkvitenskapelige miljøet heller, f.eks. gir Ulf Teleman tvert imot uttrykk for at den norske språksituasjonen er ganske håplaus. Heller ikke Margareta Westman later til å betrakte det norske språksamfunnet som noe mønster for det svenske.

Det språklige klimaet

Det er viktig å presisere hva en sikter til, når en sammenlikner det språklige eller sosiolingvistiske «klimaet» i skandinaviske land. På samme måte som det i begrepet klima bl.a. inngår temperatur, nedbør, sol og vind, luftfuktighet, veksling mellom sommer- og vintertemperaturer – består et språklig klima av ei rekke faktorer som skriftspråk og talespråk, trange eller vide skriftspråksnormer (grad av valgfrihet), avstand mellom skriftspråk og talespråk, «standardspråk» i forhold til dialekter og annet unormalisert talespråk, bruksområde (domene) for ulike slags talespråksvarieteter, språklig «bevissthetsnivå», toleranse overfor språklige avvik, nært eller fjernt forhold til skriftspråket, oppfatninger av «eiendomsrett» til skriftspråket (mitt eller ditt, eller myndighetenes, byråkratiets, de språkstudertes), «harmoni» mellom språkbrukeren og språket, dvs. minst mulig ubehag, press, sosiale sanksjoner osv. ved bruk av språket. Som vi kan forstå, er det ikke lett å gi en samla tallkarakter for språklig klima i våre skandinaviske land. På samme måte som det er problematisk å vite hva folk egentlig legger mest vekt på når de diskuterer hvor «godt» klimaet egentlig er i Bergen, Kristiansand eller Lillehammer, er det vanskelig å ha ei klar meining om hva slags språkklimatiske faktorer som oppfattes som de viktigste for språkbrukeren. Og det kan godt tenkes at språkviterens oppfatning ikke er representativ for språkbrukerens.  

Skriftspråket

Svensk og dansk skriftspråk har lange tradisjoner, og etter flere hundre års sammmenhengende bruk kan en si at de har «funnet si form». Bare mindre endringer er aktuelle (justeringer av skrivemåter, tilpassing av fremmedord). Skriftspråket har også en udiskutabel autoritet, slik at skriftspråket uten videre tillegges vekt i språkriktighetsspørsmål, jf. uttalelser som denne i tilknytning til det ofte diskuterte spørsmålet om de, dem, dom i svensk (Hallencreutz 1995):

Skriftspråkets former är alltsedan Gustav Vasas tid de och dem, om än man kan finna exempel på andra skrivsätt (di, dom, döm med skiftande stavning). Att bryta en gammal skrifttradition finns ingen anledning till, så länge de allra flesta skriver det allra mesta rätt och riktigt.

I Norge er forholda annerledes, kanskje først og fremst av historiske årsaker. Ettersom det har vært en bevisst språkpolitikk fra myndighetenes side i heile dette århundret (fram til 1981) å nærme de to språkformene til hverandre, har vi hatt hyppige og til dels omfattende rettskrivingsendringer. Dette har gjort sitt til at nordmenn har mange ulike skriftspråksformer i sin språklige bevissthet. Språket oppfattes som alt annet enn fast. Et (eller rettere sagt to) skriftspråk som ennå ikke har «satt seg», har ikke samme autoritet og normative kraft som skriftspråket i våre naboland.

I tillegg har vi hos oss systemet med «hovedformer» og «sideformer», noe som er spesielt for den norske språknormeringa. Hovedformer inngår i den såkalte «læreboknormalen», og den er ei trangere norm enn «rettskrivinga», som også inneholder sideformer («klammeformer»). Læreboknormalen skal i dag brukes i lærebøker som godkjennes språklig til bruk i skolen, og i statlig tjeneste. Rettskrivinga kan brukes av elever i skolen, slik at de står fritt i sitt valg av former som fins i ordlister.

På denne måten blir skriftspråket som norm temmelig flytende, og ustabiliteten og variasjonen forsterkes mer enn ved bare rettskrivingsendringene. Norsk er ikke ett eller to språk, men mange skriftspråklige varieteter, fra sterkt konservativt bokmål (til dels utafor offisiell rettskriving) via bokmål med tilnærmingsformer og nynorsk med tilnærmingsformer og til konservativt nynorsk (til dels utafor offisiell rettskriving).

Talespråket

Sjøl om skriftspråksnormeringa har vært viktig for dagens språklige klima i våre skandinaviske naboland, rekner jeg likevel med at talespråksnormeringa har hatt større betydning i en slik sammenheng. Her har Sverige og Danmark vist seg som mer «normale» språksamfunn ved at elevene samtidig med skriftspråksopplæringa også fikk gjort seg kjent med et mer riksspråklig eller standardspråklig talespråk. I Sverige får skolemyndighetene i seinere tid en stor del av skylda for at dialektene i visse områder av landet har fått hard medfart, jf. Hultgren (1979, 1984). I Danmark er talemålsnormering i skolen ikke eksplisitt uttrykt i noe regelverk for skolens undervisning, men blir sett på som noe naturlig og nærmest sjølsagt av både lærere og foreldre, jf. Kristiansen (1990).

Etter hvert har standardtalespråket eller mer regionale varieteter av standardtalespråket erstatta dialektene både i Danmark og Sverige, slik at de mange steder er borte. Lund (1993a: 32) hevder at det i Danmark nå er slik at de fleste «taler rigsmål (udviklet på grundlag af københavnsk talesprog i højere sociallag) eller regionalsprog, den egnsbestemte variant af rigsmålet. [...] Ved århundredets slutning bor langt de fleste danskere i byområder, kun et mindretal (4–5 procent) kan tale dialekt, og heraf er de fleste tosprogede, idet dialekten fortrinsvis er hjemmesprog». Også Kristensen (1986: 68) viser til at dialektene «nu kun tales af en meget lille del af befolkningen (5 % eller færre)». Vi skal likevel være forsiktige med å overføre begrepet «dialekt» fra dansk eller svensk til norsk – eller omvendt, ettersom innholdet varierer sterkt fra språk til språk, og heller ikke brukes på en enhetlig måte blant norske dialektologer. De talla en opererer med innafor det ene skandinaviske språksamfunnet, er derfor ikke direkte overførbare til det andre eller tredje.

Likevel er det ikke tvil om at de tradisjonelle danske og svenske dialektene har vært i sterk tilbakegang, og at de danske nå faktisk anses for tapt (jf. f.eks. Brun 1990, Klemmensen 1995), og på noe lengre sikt kanskje også de svenske (Dahlstedt 1978: 67). Dialektbruk i dansk assosieres ofte med periferi («på landet») og låg sosial status. Bare i de vestlige og sørlige deler av Jylland og på Bornholm er dialekten i bruk hos yngre og middelaldrende personer – i tillegg til hos den eldste generasjonen (Vikør 1993: 46). I Sverige har ikke tilbakegangen for dialektene vært like sterk som i Danmark. Men ofte har dialektene blitt oppfatta som uforståelige for utenforstående. (Vikør 1993: 191).

Også i Norge har det vært vanlig at folk har opplevd et sosialt press i retning av å erstatte dialektbruk med normalisert talespråk i bestemte situasjoner, f.eks. i mer formelle sammenhenger og når en har flytta til et nytt sted. I en undersøkelse om språkbruk hos utflyttere fra Setesdal til Kristiansand kom det fram at flere av informantene opplevde setesdalsmålet som ei stor personlig belastning da de som svært unge flytta ut (Omdal 1994: 217). For disse personene var den norske dialektsituasjonen den gang slett ikke noe eventyr.

I Norge har myndighetene verken gått inn for eller gitt sin velsignelse til normering av talespråket gjennom skolen. I så måte utmerker Norge seg som et språksamfunn med sterk grad av politisk styrt språknormering av skriftspråket, men med uttalt negativ innstilling til normering av talespråket. Uansett årsakene til denne skjerminga av barnas talemål har det nok spilt en viktig rolle at lesespråket bare blei et lesespråk – og ikke en talespråksvarietet. Seinere diskusjoner om talespråksnormering i skolen har heller ikke ført til flertall for et annet syn (jf. diskusjonen i Wiggen 1973). Det er enighet om at et slikt eventuelt norsk standardtalespråk er lite enhetlig, og det er uklart hvor mange personer som bruker det, og i hvor stor utstrekning. Vinje (1993: 211) viser til to anslag, det ene på 10–15 %, det andre går ut på at «minst en tredel er standardspråkstalende», mens Venås (1992: 348) anslår andelen av folket som taler standard bokmål til 20 %, og dialektbrukerne til 80 %. 

Dagens tilstand

Det å bruke sitt eget talemål – sin egen dialekt – også i mer formelle sammenhenger og i møte med folk fra andre steder, har blitt mye vanligere enn før. Dette gjelder i dag nær sagt alle slags norske dialekter og talespråksvarianter. Aller mest merkbare har forandringene kanskje vært for nordnorsk, men trøndsk, bymål som bergensk og stavangersk og mange andre talespråksvarianter har blitt vanligere og vanligere å høre f.eks. i radio. Toleransen er i dag klart større for ikke-normalisert talespråk enn for et par-tre tiår tilbake. Mens det før var sett på som «korrekt» å normalisere talespråket sitt i mer formelle situasjoner, f.eks. når en skulle uttale seg på radio, holde tale, forelese på universitetet osv., blir det i dag brukt et mer naturlig talemål i slike sammenhenger.

Mange meiner at særlig 1970-tallet var ei viktig tid med endringer i språktoleranse og språkholdninger i Norge, og endringene fortsatte utover i 1980-åra, slik at vi har grunnlag for å karakterisere 70-tallet og 80-tallet som ei tid med språklige klimaendringer. Denne utviklinga er ikke fullt og heilt et særnorsk fenomen; i flere land har det blitt større toleranse for regionale språkvarianter og språkvarianter som er forskjellige fra den etablerte «standardspråkuttalen», og like ens for en del tidligere undertrykte språk. Likevel er denne tendensen til å aksepter mer og mer bruk av dialekt og av språkvarianter som avviker fra det såkalte standardspråket, langt sterkere i Norge enn i land vi vanligvis sammenlikner oss med. Vi merker det òg på at dialektal eller regional uttale – og vi kan i denne sammenhengen ta med mer eller mindre normalisert uttale av nynorsk – har blitt tatt i bruk i stadig flere sammenhenger.

Jeg skal gi et par eksempler som illustrerer den endringa som har skjedd de siste to-tre tiåra, og nevne språkbruk som er gangbar nå i slutten av 90-tallet, men som ville ha vært nærmest utenkelig for – la oss si 20–30 år siden. Vi er nå vant til at folk uten blygsel står fram og bruker sitt naturlige talemål i radio og på TV, og vi venter ikke lenger at de skal bruke et normalisert språk bare fordi de har en mikrofon i nærheten . I TV 2, som er privatfinansiert, ser de ut til å ha valgt å bruke dialekt både til annonsering av programmer og til værmeldinger. Slik var det ikke for 30 år siden. I Gro Harlem Brundtlands regjering i de første åra av 90-tallet la finansministeren åpenbart vekt på å tale Mjøsbygd-mål i alle situasjoner. Det gjorde han også i slike formelle sammenhenger som i økonomiske utgreiinger fra Stortingets talerstol, sjøl om han kunne ha et manuskript framfor seg. Dette er et eksempel på at unormalisert talespråk kan bli brukt heilt til topps i byråkrati og styringsverk. For 30 år siden trur jeg denne statsråden hadde vakt betydelig oppsikt, kanskje ikke minst på grunn av at nettopp Mjøsbygd-mål har vært spesielt stigmatisert og nedvurdert.

Vi har vel også vent oss til at forskjellige yrker har forskjellig status, og reagerer ikke nevneverdig på at f.eks. direktører ofte står fram ikledd ei språkform som har hatt den rette status i slike kretser, og det har som regel betydd et urbant, riksmålsorientert og skriftspråksnært talemål. For noen år siden fikk Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) en ny direktør. Han stod fram i media med et nynorskorientert, vestlandsk talemål. Det må være et klart eksempel både på at en ny og viktig språkbarriere er brutt, og at toleransen for det som har vært sett på som språklige avvik, har hatt gode vekstvilkår i seinere tid.

Apropos dette med statusyrker: I flybransjen har vi òg eksempler på yrker med høg prestisje, ofte kombinert med et konservativt, normalisert talespråk, f.eks. det som møter oss når flykapteinen snakker til passasjerene på flyturen. For noen få år siden opplevde jeg en flykaptein som brukte Mjøsbygd-mål med former som kjem og itte. For 30 år siden hadde dette sikkert vakt oppsikt, ja kanskje hadde det ført til klager til flyselskapet og oppslag i Aftenposten. Noe tilsvarende har situasjonen vært for flyvertinner (og i seinere tid flyverter), som folk har oppfatta som representanter for et statusyrke. Språket i f.eks. annonsering til flypassasjerene har vanligvis vært nokså «velfrisert» og har helst hatt konservativt bokmål som rettesnor – enten det skyldtes påbud fra flyselskapet eller hadde andre årsaker. I de siste åra har det likevel vært ei rein oppblomstring av regionale og dialektale innslag i annonseringene om bord i flyet, og på flyturene i dag er det neppe noen som overraskes over at informasjonen over høgtaleren gis på dialektprega norsk.

Etter mitt syn er det framfor alt lokalradioene med sine «pludresendinger» og innringingsprogram som har gjort at vi nå er blitt vant med å møte alle slags talemålsvarianter i eteren, noe som igjen har medvirka til større toleranse for unormalisert talespråk og «avvikende» talemålsvarianter og allehånde språkblandinger. I tillegg har det ført til at det er færre nå som våger å påstå at ikke-normalisert talespråk er vanskelig å forstå. Folk opplevde at deres eget språk var brukbart til og med i radioen, og dermed kan vi også hevde at «radiospråket» har gjennomgått ei sjangerendring. Det er ikke lenger «slipstvang» for språket i radioen.

Bare idyll?

Det ville være feil å framstille den norske språkklimatiske situasjonen i dag som bare idyll. Den språklige toleransen rår ikke grunnen aleine. For talespråkets del er nok toleranse langt mer utbredt enn for skriftspråket. Og når vi sammenlikner den språklige toleransen (eller intoleransen) mot nynorsk og radikalt skriftspråk for to-tre tiår tilbake med situasjonen i dag, er det lett å oppdage forskjeller. Vi legger f.eks. merke til at reaksjonene og protestene mot bruk av nynorsk i forskjellige sammenhenger for en stor del har stilna av. Det er ikke mange leserbrev i avisene lenger når telefonkatalogen hvert år kommer på nynorsk i visse distrikter. Det er ikke mange som i etterkant av dagsnyttsendingene kan si om dagsnyttinnslaga har vært på bokmål eller nynorsk. Heller ikke er det mange leserbrev og protestaksjoner lenger mot nynorsk tekst på pengesedler eller frimerker, og jeg har ikke registrert noen som har protestert mot at teksten «kulturmjølk» ser ut til å ha blitt vanlig på pappkartongen i et av meieriets «bokmålsdistrikter» som jeg ferdes i.

Men trass i at vi i prinsippet har stor valgfrihet i læreboknormal og rettskriving, er det ofte så som så med språkbrukerens reelle valgfrihet til å benytte de skrivemåter og valgfrie former som han eller ho ønsker. Dersom den offisielle språknormeringa og den valgfriheten som doseres i skolen, viser seg ikke å gjelde i samfunnet utafor skolen, kan Språkrådets og myndighetenes språknormering til dels få noe begrensa gjennomslagskraft med tanke på språkbruken i samfunnet. Helge Sandøy uttrykker det slik:

Dei som mest styrer språkvanane, er dei store tekstprodusentane. I presseverda står NTB og Aftenposten sterkt, og redaksjonane der kontrollerer språkforma strengare enn nokon annan redaksjon. Styringa i Aftenposten er ideologisk bestemt, og ho går meir imot norvagisering enn hos nokon annan skriftspråksprodusent. Den konkrete normeringspolitikken i avisa er utforma av ein intern språkkomité, og avisnorma føyer seg prinsipielt ikke etter den offisiell norma og har heller ingen valfrie former når det gjeld engelsk eller norvagisert skrivemåte [..] (Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte av importord. Utgreiing for Kulturdepartementet og Norsk språkråd, 1997: 10.)

Mange kan ellers fortelle om at de har møtt manglende respekt for sin egen skriftnorm når de skriver innlegg i aviser eller skal skrive artikler i bøker eller tidsskrift, uansett om skrivemåten er aldri så mye offisiell og i samsvar med gjeldende rettskriving. I tillegg veit vi at aviser – også slike som gjerne kaller seg riksdekkende – i praksis holder nynorsken borte fra spaltene. Folk som skriver avisinnlegg, risikerer i noen aviser å få skrivemåten verken (obligatorisk siden 1959) endra til hverken når leserinnlegget kommer på trykk, eller å møte igjen sin egen skrivemåte sju som syv. Etter mitt syn er det et paradoks at en del av media og forlaga sjøl demonsterer så lite språklig toleranse, når en tenker på at de ellers alltid er blant de første til å forsvare full ytringsfrihet, og at noen av dem til og med åpent går inn for det de kaller «fri språkutvikling».

Jeg kjenner ikke til at Språkrådet eller departementet har tatt noe krafttak for å få tekstprodusentene med på å følge gjeldende offisielle språknormer. Heller ikke er jeg kjent med at de har prøvd å få aviser, forlag og andre til å respektere språkbrukernes rett til å bruke utvalget av godkjente former. Dermed er det en viss fare for at Språkrådets autoritet kan bli underminert i tida som kommer, og at tiltrua til språknormeringsorgana blir merkbart redusert når det går opp for språkbrukerne at mange valgfrie former som i prinsippet skal være likeverdige, likevel ikke aksepteres av de store tekstprodusentene i samfunnet. Misforholdet mellom offisielle språknormer og språkbruk i praksis må Språkrådet ta alvorlig i åra som kommer.

Norge i særstilling?

I skandinavisk sammenheng oppfattes gjerne nordmenn som «best» i den interskandinaviske kommunikasjonen. Svensker og dansker har vanligvis større problemer med å forstå hverandre. Noen forklarer dette med å vise til at vi i Norge er mer vant til å høre og å forstå mange forskjellige språklige varieteter og derfor har utvikla evner som hjelper oss til å forstå også svensk og dansk. Ulla Börestam Uhlmann har undersøkt språklig kommunikasjon mellom skandinaver, og sier bl.a.:

Generellt gäller för norrmännen att interskandinavisk kommunikation i interaktionellt avseende inte förefaller skilja sig nämnvärt från nationell kommunikation, något som är fallet för danskar och svenskar. (Uhlmann 1994: 182)

Dersom dette er riktig, har den «unormale» norske språksituasjonen gitt oss visse fordeler i tillegg til å ha ført til større språklig toleranse.

Det fins ellers mange forsøk på forklaringer på de norske språkklimatiske endringene de siste tiåra, men ofte overser en at «den norske bølga» ikke er heilt uten sammenheng med andre større bølger i Norden og internasjonalt. Lars S. Vikør peker bl.a. på den stadig større toleransen i Sverige, Danmark og Finland i retning av regional farging av standardtalespråket (Vikør 1993: 180).

For egen del trur jeg at mange faktorer og forhold må trekkes inn for å forklare utviklinga, bl.a. utjamninga mellom ulike samfunnsgrupper (også likestillinga), sosial og økonomisk sikkerhet som har medvirka til større personlig trygghet, et bare moderat sentralisert samfunn, lite «faste» språknormer både skriftlig og muntlig, «avformalisering» av etermediespråket og formidling av lokalt talemål og stor språklig variasjonsbredde i etermedia. Men disse faktorene er ikke entydig «norske», og endringene er dessuten for en stor del samtidige i de skandinaviske landa, slik at det blir problematisk å snakke om årsak og virkning, eller å peke ut én eller to faktorer som kan gi oss nøkkelen.

Situasjonen hos oss kan trulig beskrives slik: På grunn av vår labile skriftspråkssituasjon, manglende opplæring i et enhetlig talespråk og det at et normalisert standardtalespråk ikke hadde ei landsgyldig norm eller noen fast skriftspråksnorm å støtte seg til, fikk det normaliserte språket bare et delvis feste i språksamfunnet. Dermed kom heller ikke «nedbrytinga» av dialektene så langt som i våre naboland, og normaliseringstendensene kunne trenges tilbake.

Å benytte sitt eget, naturlige talemål i alle situasjoner er framfor alt blant yngre i dag sett på som nokså naturlig. Det som skjedde i våre naboland Sverige og Danmark, var på mange vis parallelt med utviklinga hos oss. Den viktigste årsaka til de ulike følgene det fikk for den sosiolingvistiske situasjonen, kan ha vært at det etablerte skriftspråket i Sverige og Danmark var fast og enhetlig, det standardspråklige talemålet var relativt fast etablert og udiskutabelt. Dessuten hadde regionale talemål fått prestisje, og nedbrytinga av dialektene var mange steder kommet langt, slik at situasjonen var irreversibel – trass i den grønne bølga og andre forhold som i et annet språksamfunn muligens kunne ha gitt et annet resultat.

Dermed er det nærliggende å oppfatte den norske språkpolitikken som det kanskje viktigste elementet når vi skal prøve å forklare de nyere endringene i skandinaviske språknormer, språklig atferd, språkholdninger og språklig toleranse. Dette er ei annen side ved språkpolitikken enn den vi normalt har vært opptatt av, men den bør kanskje tillegges større vekt enn det som hittil har vært vanlig.

Litteratur

• Bruun, Thyge 1990: Tilbage til dialekterne! [Melding av Grethe Rostbøll (red).: Sprog og kvalitet, Modersmål-Selskabets årbog 1990.] Berlingske Tidende 19.12.90.
• Dahlstedt, Karl-Hampus 1978: Dialekt och högspråk i nutidens Sverige, särskilt i Norrland. I: Rudolt Zeitler (red.): Det moderna Skandinaviens framväxt (= Symposia Universitatis Upsaliensis Annum Quingentesimum Celebrantis 10): 49–69. Uppsala. (= Københavnstudier i tosprogethed 14): 31–42
• Hallencreutz, Katharina 1995: De, dem, dom i dag. Språkvårdssamfundets meddelanden Nr 32:9 (= Språklådan, Upsala Nya Tidning 13.12.94).
• Hansen, Erik 1991: Sprogpolitik. I: J. Normann Jørgensen (red.): Det danske sprogs status år 2001 – er dansk et truet sprog? (= Københavnerstudier i tosprogethed 14): 31–42. København: Danmarks Lærerhøjskole, Institut for Dansk Sprog og Litteratur.
• Hultgren, Sven O. 1979: Dialekterna i dagens Sverige – förekomst, attityder och avgränsning gentemot riksspråket. I: Kjell Venås (red.): Dialekt og riksspråk i skulen. Rapport frå eit nordisk symposium på Lysebu 2.–5. april 1979: 35–50. Oslo: Universitet i Oslo.
• Hultgren, Sven O. 1983: Skola i dialektal miljö. Språkanvändning och språkliga attityder i övre Dalarna (= Acta Universitatis Upsaliensis. Studia Philologiae Scandinavicae Upsaliensia 18). Uppsala: Uppsala universitet.
• Klemmensen, Karen Marie Gjørup 1995: Hvor er det dog synd, at dialekterne forsvinder! Mål & Mæle 18/2:6–10.
• Kristensen, Kjeld 1986: Dansk for svenskere. Stockholm: Liber.
• Kristiansen, Tore 1990: Udtalenormering i skolen. Skitse af en ideologisk bastion. København: Gyldendal.
• Kristiansen, Tore 1996: Det gode sprogsamfund: Det norske eksempel. Nydanske Studier 21: 9–22.
• Lund, Jørn 1993a: Omformning, udvikling – afvikling? Det danske sprogsamfund i sociolingvistisk fugleperspektiv. I: Standardspråk og dialekt. Seminarer i Oslo 1991 og 1992:29–40. [Bergen–Oslo:] Bergens Riksmålsforening og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
• Lund, Jørn 1993b: Med sproget som indsats. København: Gyldendal.
• Omdal, Helge 1994: Med språket på flyttefot. Språkvariasjon og språkstrategier blant setesdøler i Kristiansand (= Skrifter utgivna av Institutionen för nordiska språk vid Uppsala universitet 35). Uppsala: Institutionen för nordiska språk vid Uppsala universitet.
• Teleman, Ulf, 1992: Norsk språknormering i fågelperspektiv. Några kommentarer österifrån. Maal og Minne:161–172.
• Uhlmann, Ulla Börestam 1994: Skandinaver samtalar. Språkliga och interaktionella strategier i samtal mellan danskar, norrmän och svenskar. Uppsala: Institutionen för nordiska språk vid Uppsala universitet.
• <Vikør, Lars S. 1993: The Nordic Languages. Their Status and Interrelations (= Nordic Language Secretariat. Publication No. 14). Oslo: Novus.
• Venås, Kjell 1992: Dialects and standards in Norway. I: J.A. van Leuvensteijn & J.B. Berns (eds.): Dialekt and Standard Language in the English, Dutch, German and Norwegian Language Areas:337–350. Amsterdam/Oxford/New York/Tokyo: North-Holland.
• Vinje, Finn-Erik (1993): Talemålsnormering – prinsipielle synspunkter og personlige erfaringer. I: Standardspråk og dialekt. Seminarer i Oslo 1991 og 1992: 203–240. [Bergen–Oslo:] Bergens Riksmålsforening og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
• Wiggen, Geirr (red.) 1973: Ny målstrid. Oslo.

-- Helge Omdal er professor i nordisk språkvitenskap ved Høgskolen i Kristiansand.