Tid og årsak

AV KJELL IVAR VANNEBO

Innlederord i leddsetninger kan ofte opptre i forskjellige funksjoner både i norsk og i mange andre språk. For eksempel kan om være innlederord både i avhengige spørresetninger (Jeg vet ikke om hun kommer), som hører til de substantiviske leddsetningene, og i innrømmelsessetninger (Vi må fullføre om du vil eller ikke), som hører til de adverbiale leddsetningene. Dessuten kan om også være innlederord i betingelsessetninger, som er en annen undergruppe blant de adverbiale leddsetningene (Jeg kommer om jeg får tid). I denne artikkelen skal vi imidlertid se på noen andre ord, som har det til felles at de kan stå som innlederord i leddsetninger som uttrykker tid og årsak.

Slike innlederord i norsk er først og fremst da, når, siden og etter som / ettersom. De kan enten innlede tidssetninger, som i A, eller årsakssetninger, som i B:

A) Da ho kom heim, var alt i orden

Vi skal besøke henne når vi får tid

Vi har vært sammen siden vi traff hverandre i Paris

Det ble verre og verre etter som årene gikk

B) Da jeg er sjuk, kan jeg ikke komme

Når vi har sagt A, må vi si B

Siden skaden er så stor, lønner det seg ikke å reparere bilen

Du skal få være med ettersom du er så flink

På tilsvarende måte kan også idet (nynorsk også: i det) innlede både tids- og årsakssetninger: Hun gikk idet jeg kom (tid), Vi måtte ta en omvei idet hovedveien var sperret (årsak). En parallell til denne bruken har vi f.eks. også ved as i engelsk: She smiled as she danced (tid), As he had no income, he could not go (årsak).

Syntaktisk sett er det en forskjell mellom leddsetningene under A og B. Leddsetningene under A omtales gjerne som implikative, mens leddsetningene under B omtales som eksplikative (slik f.eks. i Faarlund, Lie og Vannebo: Norsk referansegrammatikk s. 975 ff.). Det vil si at en i den første typen forutsetter et «fellesledd» som har funksjon både i oversetningen og i leddsetningen, mens en i den andre typen ikke har noe slikt fellesledd. Og det vil videre si at i setninger av type A, som alle har et temporalt fellesledd, vil handlinga i leddsetningen fungere deiktisk (påpekende) som en tidfesting for handlinga i oversetningen, mens leddsetningene i type B utelukkende fungerer som en årsak for handlinga i oversetningen. Den eneste tidsrelasjonen som eventuelt kan sies å foreligge mellom oversetningen og leddsetningen i B, gjelder ikke tidfestinga av handlingene, men det generelle forholdet at den årsaken som uttrykkes i leddsetningen, nødvendigvis må foreligge før den handlinga som uttrykkes i oversetningen.

I eksemplene ovenfor er det et klart skille mellom tidsbetydningen til leddsetningene i A og årsaksbetydningen til leddsetningene i B. Og som regel vil det gå klart fram av setningsinnholdet eller av den mer omfattende konteksten om leddsetningen er temporal eller kausal. Men i ganske mange tilfeller kan én og samme setning isolert sett tolkes både temporalt og kausalt:

Han hadde ikke vært på skolen siden han var syk (siden = 1. etter at 2. fordi)
Hun var hjemme da hun var syk ( da = 1. den gangen da 2. fordi)

I den siste setningen er det samtidighet mellom 'det å være hjemme' og 'det å være syk'. Og en slik samtidighet kan lett oppfattes som et årsaksforhold: hun var hjemme fordi hun var syk. Vi omtolker altså tidsrelasjonen til en årsaksrelasjon. På liknende måte argumenterer også August Western i Norsk riksmaals-grammatikk (s. 280 f.), der han hevder at årsaksbetydningen ved når «må være utgått fra setninger som meddeler en fortidig kjensgjerning», og illustrerer dette med eksempler som: Naar Tyskland ikke vilde nøies hermed, ligger det spørsmaal nær ... «En sådan kjensgjerning kan lett komme til å opfattes som årsaken til det som meddeles i oversetningen, således som i det siste eksempel, hvor det likeså godt kunde stå da som når. Herfra er skrittet til virkelig årsak ikke langt, således som i det følgende:

Garborg, Gaaden 17: Han skulde saavist aldrig gjøre det mere, naar jeg blev saa bedrøvet (= siden jeg blev saa bedrøvet)
Lie, Knut 1: Ja, naar du selv saa energisk forsikrer mig om det, faar jeg vel tro dig (= siden eller eftersom du forsikrer mig –).»

I et historisk perspektiv er det altså grunn til å regne med at tidsbetydningen er den opphavlige ved disse innlederorda, og at årsaksbetydningen er kommet til som resultat av en seinere omtolkning eller av en såkalt reanalyse. Men vi behøver ikke nødvendigvis – som Western – å forutsette at dette har sitt opphav i setninger som «meddeler en fortidig kjensgjerning». Den samme omtolkningen kan også finne sted mellom to setninger som refererer til en situasjon i nåtida, jf. følgende eksempel: Nå da (når, ettersom, siden) vi er blitt vant til det, tenker vi ikke over det.

Jeg har så langt bare brukt termen innlederord om da, når, etter som, siden og idet. Det kan nemlig diskuteres om alle disse innlederorda har samme status ordklassemessig sett, og om eventuelt alle bør klassifiseres som subjunksjoner (= underordnende konjunksjoner). I Norsk referansegrammatikk regner en f.eks. med at av innlederne i de implikative tidssetningene ovenfor er da et adverb, mens når er et spørreord. Disse innlederorda etterfølges normalt ikke av en subjunksjon, selv om forbindelsen da når kan forekomme – særlig i talespråk: Da når ho kom heim, vart ho glad. Det argumenteres i referansegrammatikken videre for at idet kan klassifiseres som en subjunksjon (på linje med andre «ekte» subjunksjoner i tidssetninger som f.eks. som og mens). Når det gjelder siden og etter (som), kan disse analyseres alternativt som preposisjoner eller subjunksjoner, og det antydes at siden er en mer typisk subjunksjon enn etter, som er en mer typisk preposisjon (jf. Norsk referansegrammatikk, s. 1070).

Vi skal imidlertid ikke drøfte innlederordas status nærmere her, men bare nøye oss med å fastslå at ulike typer innlederord kan stå i leddsetninger med både tids- og årsaksbetydning. Også opphavlige substantivfraser som all den tid og all den stund kan stå som innledere i slike setninger. Her er kjerneleddet i utgangspunktet et substantiv som nettopp uttrykker tid, men som innledere i leddsetninger har også disse frasene fått årsaksbetydning i setninger som: All den tid hun ikke kommer, må hun ha glemt det; Vi kan ikke godta hans påstander all den stund (= da, ettersom) han ikke kan underbygge dem. Et tilsvarende eksempel har vi ved innlederordet weil i tysk, som opphavlig er akkusativ entall av substantivet Weile = «tid, stund». Den substantiviske karakteren til kjerneleddet er fortsatt bevart i middelhøytysk ((al) die wile (dass) = (all) den stund (at)), men fra det 15. hundreåret opptrer også årsaksbetydningen, som etter hvert kom til å bli dominerende samtidig som artikkelen falt bort. Gjennom en grammatikaliseringsprosess, der et opphavlig innholdsord får status som et grammatisk funksjonsord, utvikler dermed weil seg til å bli en ren årsakssubjunksjon i moderne tysk. I engelsk derimot har den tilsvarende substantivfrasen i gammelengelsk (Þa hwile Þe ) utviklet seg til tidssubjunksjonen while. I svensk har vi fått en differensiering mellom subjunksjonene medan og emedan slik at medan har tidsbetydning (ved siden av at det har adversativ betydning, dvs. uttrykker en motsetning), mens emedan har årsaksbetydning: Jag vilar medan du är borta; Försöket misslyckades, emedan det var illa förberedt. Men i utgangspunktet hadde også emedan temporal (og adversativ) betydning. Det allminneliggjørende prefikset e- i emedan, som for øvrig svarer til i- i norsk imens, går opphavlig tilbake på et substantiv for tid, som var beslektet med norrønt ævi (jf. nynorsk i all æve) og latin aevum = «evighet, levetid».

Det vi har sett av disse eksemplene, er altså at det er en nær sammenheng mellom tids- og årsakssetninger. Ut fra en diakron betraktning er tidsbetydningen ved innlederorda primær, mens årsaksbetydningen synes å være utviklet gjennom en reanalyse av de opphavlige temporale innlederne. Men ut fra et synkront perspektiv kan de samme innlederne til dels ha både tids- og årsaksbetydning – og noen ganger også andre betydninger. Dette har sammenheng med at det mellom to etterfølgende språklige enheter ofte kan tenkes flere ulike betydningsrelasjoner. Disse relasjonene kan tydeliggjøres gjennom innledere som binder enhetene sammen, men i mange tilfeller kan også innholdet i innlederorda variere – avhengig av både semantiske og pragmatiske faktorer.

-- Kjell Ivar Vannebo er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo.