Utviklinga i bokmål 1950–2000

AV KJELL IVAR VANNEBO

Vi vet at språk forandrer seg, men er det mulig å snakke om forandringer i løpet av en periode på bare femti år? Svaret er avhengig av hva slags forandringer vi snakker om. Det skjer neppe gjennomgående strukturelle forandringer på så kort tid, men både når det gjelder ordforråd, rettskriving og språkbruk, kan språket forandre seg slik at vi med en gang kan merke at en tekst fra begynnelsen eller midten av 1900-tallet er annerledes enn en tekst fra omkring år 2000. Brukes f.eks. ordet aeroplan i en tekst, vil teksten med stor sannsynlighet skrive seg fra tidlig på 1900-tallet da de første flyene kom til Norge. Ganske snart ble den norske oversettelsen flyve- eller flygemaskin tatt i bruk, og den var ennå brukt omkring 1950, men allerede i første halvdelen av hundreåret var også kortformen fly i bruk, og den ble etter hvert helt dominerende. Og med endringer i familiestrukturen har vi også fått endringer i ordforrådet. Ord som en sambo, et partnerskap, en helgepappa, en samværsrett er kommet inn i språket i de siste tiåra av 1900-tallet (jf. Ruth Vatvedt Fjelds artikkel i Språknytt 2–97). Stilidealene har også endret seg og da gjerne slik at skriftspråket er blitt mer talemålsnært og mer preget av privatsfærens språk. Det er i dag fullt mulig å skrive like talemålsnært på bokmål som på nynorsk. Men både i bokmål og nynorsk har nok uttrykksmåten ofte endret seg. Einar Lundeby sier at utviklinga av språkbruken i siste halvdel av det forrige århundret har vært preget av to ulike tendenser: «en tendens i retning av mer humanitet, skånsomhet, nærhet og intimitet og en motsatt tendens til brutalitet og hensynsløshet. Det har vært tett sammenheng mellom samfunnsutvikling og språkutvikling; vi har hatt samme polarisering i samfunnet generelt» (Lundeby 1995: 44).

Endringer i den fastsatte normen

Innenfor den offisielle rettskrivinga har det skjedd en rekke forandringer fra midten til slutten av 1900-tallet. Disse forandringene er det gjort greie for i detalj i en artikkel i Språknytt   1–97 av Boye Wangensteen, så jeg skal her bare nevne noen hovedtrekk ved utviklinga. Den offisielle rettskrivinga som gjaldt i 1950, var fastsatt gjennom rettskrivingsreformen fra 1938. Denne reformen var basert på en videre tilnærming mellom bokmål og nynorsk samtidig som en ifølge mandatet også skulle skjære ned på antallet valgfrie former. 1938-reformen var et radikalt forsøk på å skape større samsvar mellom bokmål og nynorsk samtidig som grunnlaget for normeringa av bokmålet ble endret fra å bygge på språkbruken til de toneangivende klassene i samfunnet til i større utstrekning å bygge på talemålet til folk flest. Reduksjonen av antallet valgfrie former ble det lite av. Ved den neste reformen – Læreboknormalen av 1959 – ble imidlertid tallet på valgfrie bokmålsformer i lærebøkene noe redusert. Men gjennom hele 50-, 60- og til dels 70-tallet var det stor strid om bokmålsnormen og om selve grunnlaget for normeringa av bokmålet. Det som først og fremst kjennetegnet situasjonen, var motsetningen mellom en offisiell bokmålsnormal og en konkurrerende, ikke-offisiell riksmålsnormal. Den siste har hatt sin vesentlige styrke i at den er blitt brukt av flere av de større avisene, av den kulørte pressa, av en rekke bedrifter og av enkeltpersoner. Dette har ført til at vi har fått en kløft mellom en fastsatt offisiell norm på den ene siden og en utbredt bruksnorm på den andre siden. Norsk språkråd, som utarbeidde den neste reformen i 1981, forsøkte å bygge bru over denne kløfta ved å gi grønt lys for en rekke riksmålsformer i den offisielle bokmålsnormalen. En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, bl.a. flere som ikke hadde vært tillatt etter 1938. I rettskrivinga ble det gjennomgående valgfrihet mellom -a og -en i bestemt form entall i hunkjønn, mens antallet hunkjønnsord med obligatorisk -a ble redusert i læreboknormalen. Videre ble -ene (med enkelte unntak) valgfri ending ved siden av -a i bestemt form flertall av intetkjønnsord både i rettskrivinga og i læreboknormalen. Prinsipielt sett innebar 1981-reformen, som gjerne omtales som «liberaliseringsvedtaket», en klar reversering av tilnærmingspolitikken.

Reformen fra 1981 er fortsatt gjeldende rettskriving, men etter 1981 er flere lite brukte sideformer, som gjerne samsvarer med nynorsk, tatt ut av bokmålsnormalen, mens flere tradisjonelle (riksmåls)former er tatt inn. Etter årsmøtet i Språkrådet i 2000 ble ei omfattende liste med rettskrivingssaker for perioden 1996–99 sendt over til Kulturdepartementet. Her ble det for bokmålets vedkommende foreslått å oppheve systemet med sideformer, noe som innebærer at skillet mellom en trang og en vid norm, eller mellom «læreboknormalen» og «rettskrivinga» (i alle fall inntil videre) blir opphevet. Det innebærerer bl.a. full likestilling av endingene -a/-en i bestemt form entall av hunkjønnsord og av -a/-ene i bestemt form flertall av intetkjønnsord. Videre går Språkrådet inn for å fjerne enkelte tidligere sideformer fra rettskrivinga, både ordformer som dauv, haust, korfor, åffer, lauk osv. og systemet med «kløyvd infinitiv», som var innført som en tilnærming til nynorsk i 1938. Flere av vedtakene kan altså ses som en videreføring av den påbegynte reverseringa i 1981. At tilnærminga mellom bokmål og nynorsk ikke lenger er aktuell språkpolitikk, blir for øvrig klart fastslått både i St.meld. nr. 13 (fra regjeringa Bondevik I, 1997–98) og i St.meld. nr. 9 (fra regjeringa Bondevik II, 2001–02). Et endelig vedtak om en ny rettskrivingsreform i bokmålet vil imidlertid først foreligge etter Språkrådets årsmøte i 2003. (For en mer utførlig framstilling jf. Vannebo 2002a og 2002b.)

Endringer i den operative (faktiske) normen

Endringer i rettskrivinga er resultat av bevisst språkplanlegging enten dette skjer i offentlig eller i privat regi. I begge tilfeller dreier det seg om at en eller annen normeringsinstans fastsetter regler eller normer for hvordan språket skal skrives. Det samla settet av normer som bestemmer hvordan en språkvarietet skal skrives, omtales som en normal. Således kan vi snakke om en bokmålsnormal og en nynorsknormal, som begge er offisielle skriftspråksnormaler gjennom at de er fastsatte av Stortinget, og om riksmålsnormalen, som er autorisert av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Det er fullt mulig å snakke om ei utvikling eller – kanskje bedre – ei endring av disse normalene slik vi har gjort når det gjelder bokmålsnormalen ovenfor. Likevel tenker vi med språkutvikling eller språkendring kanskje ikke først og fremst på fastsatte endringer, men derimot på endringer som har sitt opphav i at språket ganske enkelt forandrer seg uten noe påviselig inngrep fra en eller annen normeringsinstans. Språket omkring år 2000 kan være forskjellig fra språket omkring 1950 fordi det har utviklet seg delvis andre normer i språksamfunnet enn de som gjaldt for bare femti år siden. Slike normer kan vi – i samsvar med Dyvik 2002 – omtale som operative normer, og disse skiller seg da fra de fastsatte rettskrivingsnormene som vi omtalte ovenfor.

Under arbeidet med Norsk referansegrammatikk på 1990-tallet registrerte vi en del slike endringer i bokmålet selv om målet med grammatikken ikke var å gi en diakron beskrivelse. Som materiale for beskrivelsen hadde vi bl.a. autentiske tekster fra 1945 til 1995, og i dette materialet observerte vi bl.a. følgende endringer:

• Omskrivinger med sin for å uttrykke eieforhold eller tilhørighet (= possessivomskrivinger) har i løpet av de siste tiåra kommet inn i bokmålet for fullt. Eksempler: folk sitt ve og vel (Aftenposten 1979), Khomeiny sin tale (Aftenposten 1980). Denne uttrykksmåten med såkalt «garpegenitiv» var for noen generasjoner siden først og fremst vanlig i kystdistriktene i Vest- og Nord-Norge, men den er nå også blitt vanlig i talemålet på Østlandet, og dermed er den også kommet inn i skriftspråket.

• Preteritumsformer som brøyt, frøys, føyk, skøyt forekommer i seinere tid ofte i skrift, selv om de til nå ikke har vært tillatt i den offisielle bokmålsnormalen. Disse formene er vanlige i mange bymål, og språkbrukere som har disse formene som del av sitt naturlige talemål (operative norm), vil gjerne også bruke dem i skrift. Hos Dag Solstad forekommer bl.a. følgende eksempler: De diskuterte så fillene føyk, Jorun reiste straks krigen brøyt ut, Faren skøyv på han. I Språkrådets framlegg til rettskrivingsendringer for perioden 1996–99 blir det for øvrig foreslått at -øy- skal tillates i slike verb slik at vi får brøt/brøyt, frøs/frøys, skjøt/skøyt osv. i preteritum, mens de tidligere formene med -au- (braut, fraus, fauk, skaut) faller ut. En ønsker altså å få et best mulig samsvar mellom den operative og den fastsatte normen.

• Perfektum partisipp på -i av sterke verb som drekki, finni, frysi, gripi osv. Disse formene inngår ikke i den gjeldende bokmålsnormalen, men de dukker opp ikke så rent sjelden i det nyere skriftspråksmaterialet. Tove Nilsen skriver f.eks.: at hun hørte fryktelige skrik inne fra leiligheten som om noen blei stikki med kniv. Tilsvarende former finner vi bl.a. også hos Dag Solstad, og vi har til og med registrert enkelte eksempler i Aftenposten: Det er godt jugi hele veien (Aftenposten 1995). Og i Karin Fossums siste kriminalroman, Svarte sekunder (2002), er det i-former hos en av de yngre personene (Men de har visst finni sykkelen hennes), mens den offisielle formen (funnet) blir brukt i replikkene til de eldre personene i romanen og i den autorale framstillinga.

I alle disse tilfellene dreier det seg om former som står sterkt eller sprer seg i talemålet på Østlandet. Og med bakgrunn i den befolkningsmessige konsentrasjon og områdets sentrale stilling for øvrig er det grunn til å vente at vi her står overfor former som vil vinne mer og mer innpass i norsk skriftspråk.

En annen utvikling av semantisk-syntaktisk art har vi i bruken av verb som krympe, lekke, ryke; knuse. I de siste tiåra av 1900-tallet var det en økende tendens til å bruke de tre første verba også transitivt: Begge jobbet ved siden av for å krympe studiegjelda (Glåmdalen 1989), Nå skal alle lekke ut opplysninger (Dagbladet 1994), Lunde Hansen røk korsbåndet i kneet for et knapt ett år siden (Dagbladet 1992, sic) og det siste også intransitivt: – jeg hørte noe som knuste rett ved siden av meg (Harald Rosenløw Eeg 2000). Vi har jo hatt andre verb som kunne brukes både transitivt og intransitivt tidligere (f.eks. begynne, drukne, tørke, velte), men det nye er altså at denne bruken nå forekommer ved flere verb der dette tidligere ikke var mulig. Særlig synes det å være en tendens til at en del intransitive verb får kausativ (av lat. causa= ‘årsak’) – og dermed transitiv – betydning. Dette er neppe bare ei særutvikling innenfor bokmålet, men av de eksemplene vi registrerte under arbeidet med referansegrammatikken, var ingen på nynorsk. Ved de såkalte «parverba» i norsk, der vi opphavlig har et system med sterk bøyning i intransitiv bruk og svak bøyning i transitiv bruk (f.eks. henge, knekke, skvette, slenge osv.), har det også vært en økende tendens til at verba blir brukt om hverandre både med svak og sterk bøyning: Hun hengte/hang bildet på veggen, Stormen knekte/knakk trærne. Han slengte/slang boka på bordet. Særlig synes sterk bøyning i transitiv bruk å bli mer og mer vanlig.

Flere nyutviklinger synes i dag å ha utspring i ungdomsspråket. Det gjelder f.eks. bruken av ord som bare og liksom, som har fått nye funksjoner som diskursmarkører (markører av emnemessige grenser i en tekst), bl.a. som markører av overgang til direkte tale: Hu´ bare: – dansa du med Petter!? De nye bruksmåtene utvikles først i uformelt samtalespråk, men derfra kommer de også lett inn i skriftspråket. Dette er imidlertid en utvikling som ikke bare er begrenset til bokmålet, vi finner den også i andre nordiske språk. Og både i vårt land og i mange andre land fins det, som Ulla-Britt Kotsinas sier, «många tecken på att ungdomars nyskapelser spelar en inte obetydlig roll i språkförändringsprocessen» (Kotsinas 1994: 169).

Den framtidige utviklinga

Som andre språk utvikler altså bokmålet seg i samsvar med de operative normene som til enhver tid eksisterer i språksamfunnet. Den framtidige utviklinga vil sikkert også skje i et samspill mellom nye operative og fastsatte normer. I talemålet synes det gradvis å foregå ei utvikling i retning av et mer østlandsprega folkemål. Enkelte trekk ved dette folkemålet har, som vi har sett, kommet inn i bokmålet – dels gjennom nye fastsatte normer og dels som resultat av utbredte operative normer. Men samtidig har det i løpet av de to siste decenniene skjedd en konsolidering av en mer moderat eller konservativ skriftspråksnorm. Spørsmålet om bokmålets framtidige utvikling vil være avhengig av om det kommer til å skje en fortsatt konsolidering med grunnlag i den etablerte skriftspråksnormen, eller om en velger en skriftspråksnorm som er mer åpen i den forstand at den også tillater flere såkalte «radikale» eller «folkelige» talemålsformer. Hvordan utviklinga endelig blir, avhenger i høy grad av språkbrukerne selv og av at det eksisterer skrivemiljøer der både de «folkelige» formene og andre nyutviklete former blir akseptert, og at de ikke blir stemplet som avvikende eller stigmatiserte former.

Litteratur:

• Dyvik, Helge 2002: Offisiell og ikke-offisiell språknormering – nyttig eller skadelig motsetning? Kommer i Rapport fra Nordisk språkkonferanse. Krefter og motkrefter i språknormeringa, Kristiansand 21.–23. februar 2002.
• Kotsinas, Ulla-Britt 1994: Ungdomsspråk. Ord och Stil. Språkvårdssamfundets skrifter 25. Uppsala: Hallgren & Fallgren Studieförlag AB.
• Lundeby, Einar 1995: Intimisering og brutalisering. I Maal og Minne, hefte 1–2, s. 35–44.
• Vannebo, Kjell Ivar 2002a: Om endring av rettskrivinga i bokmål. I Språknytt 2.
• Vannebo, Kjell Ivar 2002b: Om rettskrivinga i bokmål – en rapport fra normeringsfronten. Kommer i Rapport fra Nordisk språkkonferanse. Krefter og motkrefter i språknormeringa, Kristiansand 21.– 23. februar 2002.
• Vatvedt Fjeld, Ruth 1997: Utviklingstendenser i norsk språkbruk 1972–1997. I Språknytt 2.Wangensteen, Boye 1997: Utviklingen av bokmålet fra 1938 til i dag. I Språknytt 1.

-- Kjell Ivar Vannebo er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.