Foreldreaksjonen 1949–1954

AV TOR GUTTU

I det såkalte Oslo-vedtaket av 2. mars 1939 bestemte Oslo skolestyre at «Ved overgangen til ny rettskrivning [dvs. den av 1938] skal en så langt råd er legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemål og er ens for bokmål og nynorsk. – Når det gjelder bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolestyret gjøre hva det kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformer». Dette ble retningsgivende også for andre skolestyrer, og ikke minst for lærebokforlagene, og i de første etterkrigsårene holdt da disse «fellesformene» sitt inntog i lære- og lesebøkene.

Den gang språkpolitikken gikk ut på å føre bokmål og nynorsk nærmere hverandre med sikte på å smelte dem sammen til et samnorsk på norsk folkemåls grunn,oppstod en fellesform gjerne ved at man innførte en nynorsk form i bokmålet til valgfri bruk. Man vedtok f.eks. at verbet og substantivet bo også skulle kunne hete bu. I ordlistene med 1938-rettskrivning stod det da: bo el. bu(som enkeltord og i alle sammensetninger), men i lære- og lesebøker med fellesformer skulle det stå bu – så langt råd var. Og det viste seg å være ganske langt. I tillegg kom så de mange tilnærmingsformene (nynorskformer og nynorsklignende former) som var blitt eneformer i bokmål i 1938.

Mengdevis av ord- og bøyningsformer som før ikke hadde vært å se i bokmålets sakprosa, kom nå til å sette sitt preg på lærebokspråket: allmennord som aleine, botn, djup, eld, framleis, gjømme, golv, heil, hol, høg, låg, kvin, veg, inst, nedst, ytst, øvst, korga, veka, verda, slikte, stirte, ønskte osv. og mer faglige ord som beinmerg, eggekvite, mjøl, mjølk, magesafta, meltinga, hamna, seglleia, vassføringa, vasskrafta, løva, trua, kjerka, gras, graut, kleppfisk, vatn.

Begynnelsen – «Foreldrebevegelsen»

Høsten 1949 kom så den første reaksjonen. En vennekrets av foreldre i Oslo og Bærum innkalte til et møte, som samlet 400. Man konstaterte at hovedmengden av formene langtfra var slike som «ligger nærmest barnas talemål», og at Oslo skolestyre i 1939 hadde oversett § 60 i byskoleloven. Den bestemte at når det gjaldt den enkelte skoles valg av abc og leseverk, skulle skolestyret innkalle «de skolesøkende barns foreldre» til møte. Et flertallsvedtak var da bindende for skolestyret. Disse fakta ble utgangspunktet for det som ble «Foreldrebevegelsen i sprogsaken» – et rettmessig krav om abc og lesebøker på moderat bokmål. Bevegelsen ble ledet av en aksjonskomité.

Det viste seg snart hva foreldreflertallet mente. Ved en prøveavstemning ved 21 skoler i Oslo tidlig i 1950 stemte 6000 for de moderate formene og 80 for de radikale. Bevegelsen bredte seg raskt, og protester innløp fra mange deler av landet. Med den økende tilslutningen økte også antall henvendelser fra Foreldrebevegelsen og andre til departementet, som var godkjennende instans for alle lesebøker og lærebøker. Der var det imidlertid ingen velvilje.

Høsten 1950 bad Foreldrebevegelsen Oslo skolestyre ta initiativ til å utarbeide lærebøker med moderate former. Heller ikke der var det gehør. Hovedinnvendingen mot å foreta seg noe var den samme som departementet anførte blant sine mange betenkeligheter: at det skulle utarbeides en læreboknormal som ville endre situasjonen, og at man fikk vente på den. Dette argumentet ble møtt med forståelig skepsis. En læreboknormal som skulle være en syntese av de moderate og radikale 1938-formene, ville nødvendigvis bli mer radikal enn de moderate.

Riksmålsforbundet kommer med

Riksmålsforbundet hadde fulgt Foreldrebevegelsens arbeid med stigende interesse, og på landsmøtet 2. og 3. juni 1951 ble det, foruten en resolusjon til departementet med krav om moderate skolebøker, vedtatt å oppnevne et tremannsutvalg som skulle koordinere Riksmålsforbundets arbeid med Foreldrebevegelsens. De tre ble redaktør Ernst Sørensen, agent Rolf Medbøe og fru Sofie Helene Wigert. Koordineringen ble vanskelig. De tre stod for en langt mer uredd og aktivistisk linje enn komiteen som ledet Foreldrebevegelsen (bl.a. kaptein Rolf Guttormsenog advokatene Jonas Myhre og Nils Aall Lyche), og 7. desember 1951 stod de frem som tre av syv under navnet «Landskomiteen for Foreldreaksjonen mot samnorsken». Det begynte med et opprop i avisene og fortsatte med folkemøter, protestmarsjer og høyttalerbiler. Dette var i de dagene da Stortinget skulle behandle forslaget om å opprette Norsk språknemnd, og klimaet var gunstig for lynaksjon og for å utvide perspektivet fra en protest mot påtvungne ord- og bøyningsformer i skolebøker til en protest mot hele tilnærmingspolitikken; Språknemnda skulle jo nettopp videreføre denne politikken fra 1938 og gi den uttrykk i en læreboknormal. Allerede da Stortinget begynte forhandlingene 13. desember, var det blitt innsamlet mer enn 92 000 protester. Men tinget lot seg ikke påvirke. 19. desember holdt Sofie Helene Wigert en flammende tale på et stort folkemøte foran Stortinget og lovte å fortsette for full kraft.

Økende oppslutning, økende misnøye

Det forsatte da med aksjoner over det meste av landet, både lynaksjoner med kraftige virkemidler som den i Oslo og arbeid mer i det stille i form av telefonhenvendelser, brev, annonser o.a. Da listeaksjonene ble avsluttet i 1953, var det blitt samlet 407 119 protester mot samnorsk. Den drivende kraft var stadig fru Wigert, og med seg i landskomiteen hadde hun nå også ektemannen, skuespilleren Knut Wigert, høyesterettsadvokat Wilhelm Münter Rolfsen m.fl.

Imidlertid lot resultatene vente på seg. Arbeidet for en moderat abc hadde pågått hele tiden, men hos myndighetene var det ingen interesse. Derimot var forlagene inne i omvurdering av situasjonen. I februar 1952 søkte Gyldendal departementet om å få godkjent Hans Bergersens abc og Nordahl Rolfsens lesebok i moderat språkform. Dette ble nå en sak for Norsk språknemnd som departementets sakkyndige organ, og etter en voldsom debatt 7. juni vedtok nemnda med formannens (professor Seips) dobbeltstemme å godkjenne de moderate utgavene. Stemmelikheten oppstod ved at hele bokmålsseksjonen stemte for godkjennelse og hele nynorskseksjonen imot. Sistnevnte seksjon var ikke den minst engasjerte i denne bokmålssaken.

Men det som kunne se ut som en seier, ble en skuffelse. For det første var, som sagt, en rekke moderate former forbudt i 1938-rettskrivningen, og dem måtte man se bort fra under enhver omstendighet. For det annet eksisterte det regler, eller tilløp til regler, som forbød visse ord og former i skolebøker, til tross for at de var fullt tillatt i rettskrivningen (ben, foran, hjemme, selv o.fl.), og for det tredje var det kommet kvotebestemmelser som sikret radikale tekster plass i ellers moderate bøker; i abc-enes og lesebøkenes eventyr og regler var radikale former fortsatt påbudt.

Foreldrebevegelsen fastslo at den var blitt møtt «med makt og diktatorisk intoleranse», og meddelte at den ville gå til rettssak mot departementet, men at den for øvrig innstilte sin virksomhet inntil videre og stilte medlemmene fritt til «ved andre midler og efter andre retningslinjer å fremme sine lovlige interesser i sprogsaken». Dette betydde at initiativet til videre fremstøt nå lå hos Foreldreaksjonen. – På Riksmålsforbundets landsmøte 2. og 3. mai 1953 diskuterte man skolestreik.

Retteaksjonen

I november 1953 antok aksjonen en ny og oppsiktsvekkende form: Foreldre rettet radikale former i bøkene til moderate, dels ved å stryke dem ut og skrive over med blekk, dels ved å klebe inn hele sider med rettede former. Initiativet kom fra en gruppe foreldre i Oslo, som forlangte mer drastiske virkemidler av Foreldreaksjonen, og landskomiteen gav sin tilslutning og var med på å bære ansvaret. I denne saken gikk tingene litt for fort. Aksjonen «fikk et spontant og mere kaotisk forløp enn den ville ha fått om vi hadde fått tid til å organisere den ordentlig», skriver Ernst Sørensen. Men virkningen var som ønsket: sterk oppslutning, stort oppstyr i pressen og blant lærere, skoleledere og politikere, samt et Oslo skolestyre som betraktet aksjonen som et lovbrudd og forsøkte å stanse den, noe som gav anledning til et fyndig svar, hvor det fortsatt ble henvist til at skolestyret brøt loven først.

Slutten

Før rettssaken mot departementet skulle opp i april 1954, kom det i stand forlik. Departementet gav seg, og Oslo-vedtaket var de facto avskaffet; bøker i den språkform som ifølge 1938-rettskrivningen var moderat, skulle tillates. Men mange steder var de radikale i bruk til de ble utslitt i begynnelsen av 1960-årene.

En reaksjon dels i kjølvannet av Foreldreaksjonen, dels som reaksjon på læreboknormalen da den endelig kom i 1959, var brenningen av «samnorskbøker».

Oppsummering

De viktigste virkningene av Foreldreaksjonen var:

• den beviste at riksmålskravene hadde tverrpolitisk og bred oppslutning,
• den gav riksmålsbevegelsen et enormt oppsving, en økning i antall lokalforeninger og medlemmer som sannsynligvis var langt større enn den ellers ville ha fått.

Foreldreaksjonen kunne gjennomføres takket være en dyktig ledelse og et stort antall frivillige. Kontortiden var fra kl. 9 til midnatt. Man var meget påpasselig med å ha orden i økonomien og å unngå feiltrinn, både når det gjaldt straffbare handlinger og med hensyn til forholdene innad – forholdet til Riksmålsforbundet, som aksjonen ble en del av i 1951. Samtlige proteststemmer ble manntallskontrollert og dobbeltstemmer forkastet. En statsautorisert revisor overvåket fintellingen. Det ble opprettet et Foreldreaksjonens råd med solide folk (forfatterne Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Helge Ingstad, Finn Bø, André Bjerke og Carl Keilhau samt forfatter og redaktør Øistein Parmann).

Aksjonistene tok i bruk effektive virkemidler: offentlige protestmøter, gatemarsjer, foredragsturneer med kjente navn, flyveblader (som også ble sluppet fra fly). Ikke minst ble dagspressen brukt; riksmålsbevegelsen manglet ikke skriveføre folk. Og Foreldreaksjonen startet dessuten sin egen 14-daglige avis Frisprog (mai 1953), som raskt ble et presseorgan for hele riksmålsbevegelsen.

-- Tor Guttu har vært førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og arbeider nå i Kunnskapsforlaget med videreføringen av Norsk Riksmålsordbok. Han har vært medlem av Norsk språkråd og er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og viseformann i Riksmålsforbundet.