Maurits Hansen og det norske språk

AV ARVE FRETHEIM

Maurits Christopher Hansen (1794–1842) ble i sin samtid ansett for å være den største, og var utvilsomt den mest leste forfatteren i Norge. Han var inspirasjonskilde for Henrik Wergeland, Jørgen Moe, Peter Christen Asbjørnsen, Camilla Collett, Jonas Lie, Henrik Ibsen, Arne Garborg og Sigrid Undset. En meget allsidig forfatter, som foruten å være Norges første romanforfatter og novellist også skrev dikt og skuespill, han skrev fortellinger for barn og begikk verdens første detektivroman, Mordet på maskinbygger Roolfsen fra 1840.I tillegg var han den første betalte journalisten i Norge og en flittig bidragsyter til tidsskrifter og magasiner.

Maurits Hansen har etter hvert inntatt en sikker plass i den norske litteraturhistorien, hvor han fremheves som en fortroligskildrer av miljøer og livsforhold i datidens Norge, og som en vesentlig bidragsyter til norsk kulturhistorie.

Allsidig lærebokforfatter

Likevel er det én side ved Maurits Hansens virksomhet som er viet liten, for ikke å si ingen interesse, nemlig hans store produksjon av lærebøker. Dette til tross for at han skrev et dusin lærebøker i en rekke skolefag, blant annet i geografi, historie, latin og fransk. Men først og fremst konsentrerte han lærebokproduksjonen om norskfaget. Han gav ut en Praktisk Vejledning til Brevstiil for unge Fruentimmer, en Fremmed-Ordbog og en Læsebog for Borger-Almueskoler.Og han arbeidet utrettelig på sin Epideixis, som var et forsøk på å framstille både den norske og den latinske grammatikken ved hjelp av enkle figurerfor å gjøre den anskuelig for elevene.

Ved siden av den epideiktiske metoden var det arbeidet med Forsøg til en Grammatik i Modersmaalet som tok hans tid. Den ble første gang utgitt i 1822 og kom til sammen i fem opplag, det siste i 1837. Kanskje tiden nå er inne til å vurdere Maurits Hansens innsats som grammatiker og skolemann?

I forbindelse med arbeidet med den første utgaven av grammatikken hadde han henvendt seg til sin gamle morsmålslærer på Christiania Katedralskole, rektor Jakob Rosted (1750–1833), som mente at det var svært viktig at elevene fikk skikkelig opplæring i morsmålet, især da de senere skulle bli «nasjonens skribenter, talere og diktere».

Det var også ved denne skolen Maurits Hansen hadde avlagt eksamen artium i 1814, ogoppgaven i dansk stil hadde denne ordlyden: «Hvorved kan en ung Videnskabsmand i Kampen for Frihed og Selvstændighed gavne sit Fædreland?»Og det var nettopp dette som skulle bli hans livskall, å arbeide for et norsk kulturlivhvor både litteratur og skolebøker skulle få sin naturlige plass.

Året etter eksamen artium reiste den unge prestesønnen til København for å besøke sine danske slektninger. Han kommenterte seinere at hans norske talespråk var et hyppig diskusjonstema under oppholdet. Men noe inntrykk gjorde det ikke på han, fordi han anså den dannede Christiania-dialekten for det vakreste dansk-norske talespråk. Derfor gjorde han heller ikke noe forsøk på å tillempe språket sitt etter «den danske tunge».

«Savnet av en Lærebog i vort Sprog»

Etter det seks måneders oppholdet i København vendte han tilbake til Christiania. I 1816 gav han ut Digtninger 1, giftet seg og startet sin karriere som skolemann. Men få år seinere flyttet familien til Trondheim, hvor han overtok en stilling ved Trondhjem Realskole. Og det var her han begynte sin karriere som skolebokforfatter. I et brev til sin venn Conrad Nicolai Schwach (1793–1860) skriver han at han er overbevist om at det ikke ville vare lenge før «vi have vort deilige Modersmaal saaledes paa det Rene, som Franskmanden har sit». I den forbindelse ønsker han at det blir nedsatt en kommisjon som innen en viss tid skulle forfatte en «altomfattende, Lexiconet gjennemgaaende Grammatik».I et slikt arbeid ville han også selv være med.Noen kommisjon ble ikke nedsatt, men selv kastet han seg over arbeidet med grammatikken, som han kalte Forsøg til en Grammatik i Modersmaalet.

Grunnen til at nettopp han skulle driste seg til å gjøre det, var at ingen «kyndigere» søkte å skrive en enklere grammatikk enn de grammatikkene som til da hadde vært i bruk i skolen. Som morsmålslærer hadde han følt «Savnet af en saadan Lærebog i vort Sprog, der, lettere og kortere end Nissens, inneholde fuldstændigen Sprogets Love».Utvilsomt dekket boken et behov. Opplaget forsvant raskt, og mottakelsen var svært positiv.

Modersmaalet og det danske og norske Sprog

Noen år senere, i 1825, forelå en revisjon av Grammatiken. Med synlig stolthet kunne han denne gangen skrive i forordet: «Anden Gang forelægger jeg Ungdommens Lærere mit Forsøg til «Grammatik i Modersmaalet». (…) Den hurtige Afsætning af det betydelige Oplag giver mig Ret til at haabe, at den med sine betydelige Mangler dog er bleven anset for brugbar.» Også i denne utgaven beholdt han benevnelsen Modersmaalet.

I det neste opplaget, fra 1828, byttet han ut betegnelsen Modersmaaletmed det danske og norske Sprog. Men i forordet skriver han at han er klar over at det finnes to stridende partier i spørsmålet om navn. Derfor ber han om at «Enhver vil benytte det Navn paa Titelbladet, der behager ham».Og så fortsetter han: «Jeg holder for at, da vi ere Nordmænd, maae vi kunne sige at tale Nordmænds Sprog eller Norsk – og bør bruge denne Benævnelse i Almindelighed for Begrebet : vort Modersmaal.» Så konkluderer han med vissheten om at «vort Sprog inden nogle faa Decennier vil komme til at antage ikke blot en Mængde det danske Sprog fremmede Ord (…)».

Mer moderne rettskrivning

Maurits Hansen deltok ikke i den offentlige språkdebatten på 1830-tallet med sine synspunkter. Men det må likevel understrekes at Henrik Wergeland var en stor beundrer og god venn av Maurits Hansen. Det er derfor høyst sannsynlig at de to har diskutert språkspørsmål og sikkert også hva man skulle kalle språket. Den fjerde og femte utgaven av grammatikken, fra henholdsvis 1833 og 1837, heter da også Norsk Grammatik.

I den femte utgaven bringer Maurits Hansen inn et nytt moment, nemlig rettskrivningen. Etter lang tids overveielse hadde han i den femte utgaven av grammatikken tatt i bruk den ortofoniske stavemåten, dvs. å skrive bokstavrett etter uttalen. I forordet hevder han med styrke at det ortofoniske prinsippet etter hvert vil fortrenge det etymologiske. Rettskrivningen i grammatikken hans var da også helt i overensstemmelse med «den ortofoniske Bogstavering». Samme året brukte syv artianere denne rettskrivningen til eksamen artium, men de måtte likevel ved en særskilt prøve vise at de behersket den «sædvanlige».

Departementet oppfattet dette som så radikalt at de påla skolene å bruke den sedvanlige rettskrivningen, noe som førte til at Maurits Hansen måtte la neste opplag av grammatikken komme ut «på ny aftrykt med Forf. Samtykke». Først i 1862 gav departementet, etter forslag fra språkreformatoren Knud Knudsen (1812–1895) og etter uttalelser fra en rekke skolefolk, skolene tillatelse til å bruke den rettskrivningen Maurits Hansen hadde brukt og ville ha innført i 1837. Blant eksemplene kan nevnes: vokalforenkling (Ris og Hus i stedet for Riis og Huus), bortfall av stum h (Te og Ur i stedet for The og Uhr), bortfall av stum d (Dans og Glans i stedet for Dands og Glands), bortfall avstum e (tro og Træ i stedet for troe og Træe) ognystaving av ord (Filosofi og Salme i stedet for Philosophie og Psalme).

Egne teorier

I forbindelse med Maurits Hansens grammatiske arbeider er det på sin plass å nevne hans «Practisk Vejledning i Modersmaalet» fra 1825. Om han i grammatikken stort sett hadde fulgt sine læremesteres teorier, dristet han seg nå til å lansere sine egne. Han ville gi elevene en eksempelsamling på hva som var godt språk, og samtidig sette dem i stand til å analysere prosa og vers. Det han selv anså som mest epokegjørende, var kapitlet «Anviisning til at gjøre Stiil».Selv sier han det slik: «Maatte jeg i dette Afsnit have været saa heldig paa nogen Maade at have afhjulpet en sand Trang i vor Skolelitteratur.»

«Anviisningen» er bygget opp i syv avdelinger med en klar progresjon i oppgavenes vanskegrad. Under hver oppgave følger et forslag til hvordan oppgaven kan løses.Øvelsene innledes med oppfordringer til elevene om å skrive ned små fortellinger som de har lest.Så følger oppgaver der deskal skrive fortellinger med utgangspunkt i oppgitte ord og dikt. Brevskrivning er også viet stor plass, og elevene får dessuten prøve seg på skildringer og resonnerende stiloppgaver.

Anviisningen avsluttes med oppgaver som konsentrerer seg om karakterskildringer og dialoger. Elevene oppfordres til å passe på at de fiktive personene uttrykker seg «i samsvar med sin karakter og sin stand».

Analyse og pedagogikk-kritikk

Avslutningsvis foreslår Maurits Hansen at læreren kan ta for seg skuespill for å analysere fabelen, karakterene, temaet, miljøet og de formelle virkemidlene nærmere. Selv anser han denne litterære analysen for å være såpass avansert at han tilrår at oppgaver av denne typen bare blir gitt de flinkeste elevene og dem som er spesielt interessert i skjønnlitteratur.

Læreboken gjennomstrømmes av Maurits Hansens pedagogiske ideer. I forordet uttrykker han det slik: «Intet er jeg mer bange for, end at Barnet skal læsse paa den arme Hukommelse, hva der ikke først er gaaet gjennem Forstanden.», tanker som lå milevidt fra den lærde skoles pugg. En generasjon seinere skulle jo også den lærde skole kritiseres på det giftigste av en annen forfatter – Alexander Kielland.

Lydtegnene og Retskrivningen

I Grammatiken fra 1837 har han for øvrig også tatt med et tillegg om Stil og Deklamasjon. Begge disse bøkene ble flittig brukt i hans egen gjerning som skolemann ved Trondhjem Realskole og senere ved Kongsberg Middelskole, hvor han virket som skolebestyrer fra 1826 til sin død i 1842.

Maurits Hansen formulerte ikke noe konkret språkprogram, men som lærer gjennom tjueseks år og som forfatter og skribent i et like langt tidsrom var han opptatt av å formidle språk. Men han kom altså ikke lenger enn til Lydtegnene og Retskrivningen i det norske språket. Men det forhindret selvsagt ikke at han i sine noveller og romaner brukte norske ord og vendinger.

Maurits Hansen fortjener ikke bare en plass i norsk litteraturhistorie; han hører også hjemme i norsk språkhistorie. For ikke å forglemme norsk skolehistorie.

Kilder:

• Didrik Arup Seip: Norskhet i sproget hos Wergeland og hans samtid, Aschehoug, Kristiania, 1914.
• Arve Fretheim: Livets kolde prosa. Maurits Hansen og hans samtid, Aschehoug, 2006.

-- Arve Fretheim er lektor og har skrevet åtte bøker for engelskfaget i den videregående skolen. Han har også skrevet Livets kolde prosa. Maurits Hansen og hans samtid (2006).