Krasj! Ptom! Klask! Noen ord om en bråkete verden

AV OLIWIA SZYMANSKA

Det lar seg ikke nekte at vi er omgitt av lyder samme hvor vi oppholder oss. Bråk utsettes vi for fra alle mulige kilder, og det fins ingen måte å unngå det helt på. Lyder utgjør en vesentlig del av vårt daglige liv. Selv språket som vi bruker til daglig, og hvert et sukk vi trekker, er jo ikke noe annet enn nettopp lyder. Også når vi tilsynelatende sitter helt stille, er det aldri helt stille. Lyder lager vi også når vi sover. Vi puster, vi snorker, vi skjærer tenner eller smatter av og til. Hvis vi ikke sover, men sitter helt stille, er det magen vår som rumler og på den måten minner oss om at den bør få påfyll. Lydene er vi altså ikke i stand til å ta knekken på eller rømme fra. De er en naturlig del av vår tilværelse.

Knapt noen tenker over slike uvesentlige ting som de lydene som omgir oss, men for dem som gjør sitt beste for å lære et fremmed språk og bruke det på en så naturlig måte som mulig, er lyder veldig viktige. Hvert språk har nemlig sine egne ord for å beskrive eller gjengi lyder. Selv om onomatopoetika, det vil si «lydmalende ord», ofte ligner på den lyden som de betegner, varierer de litt fra språk til språk. Likevel fins det noen generelle regler, en kan kalle det pekepinner, som retter oppmerksomheten mot entydige assosiasjoner. Konsonanter eller konsonantkombinasjoner bringer tankene våre hen på bestemte lydområder. når vi hører ord som rasle, ser vi sammenkrøllet papir for oss. Ved knas og knus tenker vi på noe som går i stykker, mens dundre og tordne varsler noe skremmende. Likevel bestemmes lyder nærmere ved hjelp av litt mindre enheter. Det jeg her har i tankene, er vokaler som avgjør om lyden vi hører, er høy eller lav, om gjenstandene som lager lyden, er små eller store, tunge eller lette. Selv om dette kan høres rart, har jeg til hensikt å bevise at påstanden er riktig.

I denne artikkelen støtter jeg meg til et lite korpus som består av lyder (NB ikke lydmalende eller lydsymbolske ord) hentet fra noen tegneserier.

Tegneserier prøver å gjenskape virkelighetens verden, det vil si at de innfører bevegelser og lyder som enten gir en bakgrunn for hele historien, som uttrykker seriefigurenes emosjoner eller rett og slett lyder som de lager. Ved å bla igjennom tegneseriene støtte jeg på en utrolig mengde ord (219 lyder i så få som 9 tegneserier) som gjengir nettopp lyder. Siden lydene er veldig ulike og tallet på dem er så høyt, klarte jeg å inndele dem i 12 klasser. Hver klasse omfatter lyder av en bestemt type, dvs. lyder som er karakteristiske for visse aktiviteter. På den måten fikk jeg en gruppe knyttet til mat og drikke, altså lyder som vi lager når vi sitter og spiser, gjenstander som befinner seg i lufta (til og med flygende hunder og drager), «våte» lyder, altså lyder som har noe med væske å gjøre, menneskelyder som gir uttrykk for fysiske og psykiske tilstander, lyder vi hører under skyting, maskinbråk, krasjer og andre ulykker, knirkende gjenstander og skyving av gjenstander, slåsskamper, bankende lyder, til og med musikk og dyrelyder og til sjuende og sist en gruppe ulike lyder som ikke lot seg klassifisere.

Den påstanden som jeg til en viss grad har smuglet inn mellom linjene, er at ved å se på selve ord-lydene, er vi i stand til å vurdere om gjenstanden som f.eks. kommer til å treffe oss i hodet, er stor eller liten, osv. For å bevise at det er mulig å bedømme slike forhold, skal jeg først henvise til vokalsystemet i norsk. Denne særegenheten stemmer for alle germanske og slaviske språk, men siden jeg undersøker fenomenet i norsk, er det nettopp det norske systemet jeg skal beskjeftige meg med.

De tradisjonelle fonetiske skjemaene gjør det lettere å dele de norske vokalene inn i ni grupper, nemlig åpne, halvåpne, halvlukkede og lukkede, dersom graden av munnåpning tas i betraktning, og fremre, middels og bakre når vi fokuserer på stedet i munnen der lyden lages. Etter denne inndelingen kan vi skille mellom høye, og på en måte lette, lyse, lyder og lave og derfor tunge og mørke lyder. Den første gruppen består av vokalene æ, e, y og i, som i svipp, svælg; bjeff; skvirt, sniff, snifs, ding, knirk, whip, spytt, og den andre inneholder o, u, ø, å, som i gomle; dundre, rumle, plutt, ørp. Mens vi blant de første lydene ikke fornemmer noe skremmende, siden ord-lyden betegner noe lite eller lett, noe som ikke truer oss, vekker de andre lydene en slags uro, betegner noe uhyggelig. Det fins også en tredje gruppe, som omfatter de vokalene som ligger i midten, dvs. a, u, og e, som slam, krakk, budda budda og knekk. Styrke- og skremmegraden utgjøres av de fonetiske omgivelsene, altså konsonanter. Dersom omgivelsene f.eks. er frikativer (som f, s, z), oppfattes lyden ikke som skremmende, men i kombinasjon med plosive konsonanter (f.eks. p, t, k, b) er skremmeeffekten der. Det er i hovedsak vokalene som avgjør om vi oppfatter f.eks. det som flyr eller faller, som en stor eller liten gjenstand. Denne effekten oppnår vi ved ganske enkelt å bytte ut en vokal mot en annen. Jeg har laget et sett av ord for å vise hvordan dette virker (lydene er ordnet etter styrkegrad).

svisj svusj
pling plang plong
snifs snafs snufs
piff poff puff
skvirt skvort
knas knus
ding dang dong dung
wham whom

Både svisj og svusj viser til noe i luften som flyr eller faller med stor hastighet. Det inntrykket vi får når vi hører svisj, er at gjenstanden er liten, f.eks. en fjærball, mens svusj betegner noe tyngre eller større (f.eks. en planke eller en pose med varer i). Lydene snifs, snafs og snufs høres når vi gråter eller når nesen renner. Også her er det vokalen i som gjør sniffingen lettere og mer diskret enn vokalen a i snafs og u i snufs, som gir oss et bilde av en stor og hoven nese med masse snørr i.

Skvirt og skvort betegner sprutende vann. Men mens skvirt bare gjengir et par dråper, er skvort en skikkelig sprut.

Ding, dong og dung kan oppfattes som nesten det samme. Alle tre er dørklokkelyder. Likevel opptrer de også når noe faller ned, og da er forskjellene store. Ding – f.eks. en teskje, dong – en plastskål og dung – en tung ordbok.

Akkurat de samme forskjellene gjelder pling, plang og plong, men her har vi å gjøre med musikklyder. For å legge merke til forskjellene er det nok å forestille seg tangentene på et piano: Lyse lyder (kling) ligger litt til høyre, litt mørkere lyder (plang) ligger i midten, og helt mørke lyder (plong) ligger til venstre.

Lydene piff og poff opptrer når noe kastes opp i luften, men piff er liten og lett, mens poff har litt større vekt. Piff hører vi også når det lekker ut luft fra et dekk, mens poff kommer på banen når noen tar et bilde med blits.

Knas og knus er to ubehagelige lyder som hører med når noe knuses. Knas hører vi når en porselenskopp går i stykker, mens knus passer bedre for en leirkrukke, altså for noe tyngre og mindre skjørt.

Til slutt kommer wham og whom. Begge opptrer når noen blir slått eller gjør en sving. Må vi velge mellom to onder, la oss da ta wham, for da risikerer vi bare et slag med hånden og ikke f.eks. et spark, som vi risikerer hvis vi velger whom.

Det fins også en annen måte å frembringe eller modulere ord-lydene på, og det er intensiteten de ytres med. Støygraden kan oppnås ved å bruke den samme vokalen flere ganger etter hverandre, som i raap! woof, woooschh, kaploosch, kraak! gaaah, broooum, rhaaa!, wooo, diing! skreeeech, piip! Da blir lydene betraktelig høyere, de varer lenger, og de klirrer i øret. Dersom noe gir en vedvarende, monoton eller rett og slett kjedelig lyd, tyr en til repetisjon. Jo mer irriterende lyden er, desto flere ganger gjentas den, som i f.eks. knas! knas! knask! tygg! tygg! tygg! glubb! glubb! glubb! flap flap flap, blam! chcika!, blam, chicka! blam! budda, budda budda budda, whip whip whip whip whip, osv.

Disse eksemplene viser at det fins et bestemt mønster å lage ord-lydene etter. Oftest ligner de på virkelige lyder, og da er det konsonanter som spiller en viktig rolle. Fremre vokal tas i bruk for å gjengi høye eller lyse lyder, mens bakre vokaler uttrykker tunge og mørke lyder. Dramatikken, og med den slutteffekten, kan forsterkes ved å forlenge lyden. Irriterende og ensformige lyder kan gjengis ved at de blir brukt flere ganger. Trolig passer denne regelmessigheten ikke bare for germanske og slaviske språk, men også for de øvrige. Det kan godt tenkes at effekten oppnås på akkurat den samme måten dersom vi blar igjennom en tegneserie på arabisk eller swahili. Jeg ville tro at de omtalte grepene er intuitive og like i alle verdensdeler, men det kan en bare finne ut ved å studere tegneserier på flere språk.

-- Oliwia Szymańska har studert norsk i fem år ved Universitetet i Poznan og har etter det arbeidd som norsklærar for polakkar som ønskjer å arbeida i Noreg.