Korrekt språk i pressen – ja takk!

AV MONA HANSEN

Journalistene i de store avisene arbeider under stramme tidsfrister, mens ukebladene har bedre tid før tekstene trykkes. Det kan være en medvirkende årsak til at feil av ulike typer sniker seg inn i avistekstene. Ukebladene er dessuten lettere å lese enn avisene.

Språk i aviser og magasin

I en undersøkelse Høgskulen i Volda utarbeidet for Magasin- og Ukepresseforeningen (MUF) i år, sammenliknet vi magasiner og aviser med henblikk på tekstenes lesbarhet. Samtidig vurderte vi forekomsten av språkfeil. Materialet omfattet papirutgavene av tre magasiner (Hjemmet, Se og Hør, Tara) og tre aviser (Aftenposten, Dagbladet, VG). De seks publikasjonene i materialet er, med unntak av Tara, blant de aller største i Norge innenfor  sine markeder. Ett nummer av hver publikasjon ble undersøkt.

Den leservennlige tekst

For å måle tekstenes lesbarhet brukte vi et dataprogram som er tilgjengelig på internett (Lix räknare). Programmet er laget ut fra en antakelse om at korte ytringer (setninger) og korte ord er lettere for leseren å oppfatte enn lange ytringer med lange ord. For hver tekst gis en lesbarhetsindeks (liks).

Mens tekstene i ukebladene gjennomsnittlig var lette å forstå (med en lesbarhetsindeks på 30–34), var avistekstene gjennomsnittlig middels vanskelige (med et normalnivå på 40). Det er som forventet for begge typer medietekster. Ledere og kommentarer i avisene hadde noe høyere lesbarhetsindeks enn nyheter og reportasje. Leserne skrev ofte enklere enn journalistene. En del av tekstene i avisene var like tilgjengelige som dem vi finner i ukebladene. Omvendt stilte noen tekster i ukebladene litt større krav til lesernes forståelse.

Enkelte ytringer i tekster med høy lesbarhetsindeks var spesielt lange. En leservennlig ytring har sjelden mer enn 22–25 ord. Hvis antall ord i ytringen nærmer seg det dobbelte av dette, er det grunn til å vurdere om den kan deles opp. Noen ytringer med vanlig lengde hadde en opphopning av lange ord.

Verdien av korrekt språk

I vårt materiale var det stor overvekt av riktig språkføring i alle publikasjonene. Språket var mest korrekt i magasinene, der var det vanskelig å finne feil i det hele tatt. Kommafeil gikk mest igjen i materialet sett under ett. I lange ytringer med flere leddsetninger vil feil bruk av komma kunne forvanske lesningen.

Det var lett å få øye på flere typer språkfeil i avisene, men noen avistekster var feilfrie. Det gjaldt tekster i alle avisene og innen alle sjangre. Typiske elementære feil knyttet til ortografi og bruk av og/å, da/når etc. var det ikke mange av. De sammensatte ordene var nesten alltid skrevet korrekt. Bøyningsformen ordene hadde fått, var ikke alltid riktig ut fra sammenhengen. I noen setninger var ord falt ut, kommet i tillegg eller stokket om. Leseren måtte altså selv i enkelte tilfeller redigere språket for å få meningen på plass. Et substantiv kunne mangle, som her: «Selskapet gjør seg klar til en allianse med et annet flyselskap for å overleve i flyindustriens knallharde [konkurranse], melder selskapets ledelse.» Dette er et eksempel på manglende samsvar mellom ledd: «Tv-sjef Arne Helsingen i NRK vil ikke ta stillingen til forslaget fra KrF, men sier følgende: ...» [stilling].

Sviktende presisjon og klossete ordsammenstilling forekom, som i svaret til et intervjuobjekt: «Utfordringen for nordmenn vil derfor være å ikke ta for gitt at det alltid ’er norsk å være best’, i en tidligere statsministers ord» [med, ikke i]. Siktes det til statsminister Brundtlands nyttårstale i 1992, der hun sa at det er «typisk norsk å være god»?

Den vedvarende språkrøkt

Det er grunn til å tro at de nye kraftige dataverktøyene de store avisene har skaffet seg (Tansa), bidrar til å minimalisere skrivefeil. Tar vi andre undersøkelser i betraktning, ser det ut som rettskrivningen i avisene er blitt bedre. Om avisene spanderer litt korrektur i tillegg før publisering, kunne de fleste tekstene bli gode eksempler på korrekt og forståelig språk.

-- Mona Hansen er cand.philol. med nordisk hovedfag.