Norsk på norsk på nytt

AV LARS AARØNÆS

En tanke slo ned i Elin Aamodt på forsommeren 2008: «Kanskje det går an å ringe Språkrådet?»

Lederen i Gramart satt på kontoret og grublet. Hvordan kunne hun få flere låtskrivere og artister til å lage norske tekster? Aamodt så at norskspråklige artister sjelden toppet norske festivaler. De var etter hennes mening for lite å høre i radio.

Så hun ringte Språkrådet. Direktør Sylfest Lomheim var tilsnakkendes. Slik startet samarbeidet. Så langt har det ledet til en spørreundersøkelse, et låtskriverseminar, et debattmøte og en uttalt vilje til å skru opp norskvolumet framover.

Vil inspirere

– Det er ikke noe mål å omvende alle, slik at samtlige skal skrive 100 prosent norske tekster. Men jeg vil løfte statusen til dem som gjør det. Vi ønsker å motivere flere til å skrive og synge på norsk. De skal bli inspirert, sier Aamodt, og fortsetter:

– Jeg ønsker å berømme ellers engelsksyngende Ingrid Olava når hun gjør «Her kommer vinteren». Unni Wilhelmsen er også et eksempel. Det er flott å høre henne synge på norsk.

Tre av fire hører gjerne mer

Gramart og Språkrådets undersøkelse viste at tre av fire nordmenn gjerne vil høre norsk populærmusikk – på norsk. Ola og Kari er kanskje mindre redde for den helnorske musikken enn mange utøvere muligens er.

Under debatten på Kafé Internasjonalen i Oslo i juni sa Hanne Hukkelberg at hun var prisgitt et internasjonalt marked. Derfor synger hun på engelsk. En låt per Hukkelberg-album har norsk tekst. Hun mente at hun ville miste kontakten med publikum om hun gikk over til å synge bare norsk. Samtidig var hun overbevist om at nykommere bør motiveres til å bruke norsk.

Artist og låtskriver Unni Wilhelmsen syntes det var hyggelig at folk liker norsk musikk. Men: Bare én av hennes plater har hittil vært på norsk. Den solgte dårligst av alle.

Mariann Thomassen, frontfigur i Surferosa og kjent som Idol-dommer, sa at hun synger på engelsk fordi det er rockens språk.

Kulturjournalist Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen var for sin del sikker på at han kunne skrive side opp og side ned om de norske artistene som skriver tekster på dårlig engelsk, med klisjéfylte og lettvinte formuleringer. Han sa at for den som har noe på hjertet, ligger morsmålet nærmest: 99 prosent av de norske artistene gjør uansett ikke karriere i utlandet. Dessuten er det vanskelig å slå gjennom utenlands uansett syngespråk. Da hjelper det ikke å synge på engelsk, mente Pedersen.

Vamp-syndromet

Geir Kaizer i Kaizers Orchestra sa at folk skriver på engelsk fordi de ikke kan skrive godt på norsk: «At Vamp bruker en lyriker, Kolbein Falkeid, sier mye om hvor vanskelig det er å lage gode tekster.»

Elin Aamodt er glad for at debattmøtet ble arrangert og for alle synspunktene som kom fram. Da er det også lettere å møte dem. Hun er for eksempel usikker på om «Vamp-syndromet» er noe egentlig problem.

– Du må ikke ha en dikter til å skrive. Vi ønsker med hele dette prosjektet å si til musikerne at norsk er morsmålet ditt. Det er enklest å formidle følelser via ditt eget språk.

Kommersielle stabeiser

– Så hvorfor er det så vanskelig å få høre en norsk sangtekst?

– Store kommersielle aktører står i veien. Vi mener at de store radiostasjonene, spesielt P4 og Radio Norge, i mye større grad bør spille norsk. Svaret jeg får fra dem, er ofte at «det vil ikke folk ha, de vil ha ’Hotel California’ fjorten ganger om dagen». Jeg sier at det er feil. Radiofrekvenser er et knapphetsgode. Myndighetene setter betingelser for å gi konsesjon. Stasjonene har krav på seg til å spille 35 prosent norsk musikk.

NRK får stjerne i Elin Aamodts bok. Det samme gjør små lokalradioer.

– De aller fleste lokalradioene spiller ekstremt mye norsk musikk på norsk. De sender også mye norsk musikk med dialekt. Mange synes dialekt er mer gøy å høre på enn vanlig bokmål. Tenk på låtene til Odd Nordstoga, sier hun.

Selveste norskprogrammet

Her skal vi ta en ørliten digresjon, til NRK og et av de programmene som Aamodt setter aller størst pris på. Programposten har gitt inspirasjon til tittelen på dette intervjuet: Norsk på norsk. Ideen kom fra den kjente NRK-medarbeideren Vidar Lønn-Arnesen. Han var også den første programlederen, i 1986. Han mislikte at Norsktoppen ble åpnet for norsk musikk med engelskspråklige tekster. Derfor fikk han gjennomslag for et nytt program, kun viet til norsk musikk framført på morsmålet. Norsk på norsk lever i beste velgående, i motsetning til Norsktoppen (1977–2008). Ifølge NRK sjøl er programmet Norsk på norsk så bra at programlederne til og med har fått tilbakemelding fra artister som har blitt slaktet. De har satt pris på at programmet tross alt har tatt for seg musikken deres så grundig.

Alle er her

Elin Aamodt og Grammofonartistenes Forening, som er Gramarts fulle navn, var på flyttefot fra sitt musikalske rede i Kirkegata i Oslo da vi kom på besøk. Foreningen skal bare flytte noen hus bortover. Aamodt satser på at de fortsatt får plass til sin snasne Wurlitzer-jukeboks og bunkene med materiale fra de ymseste artister. Gramart rommer alle sjangre: pop, rock, hiphop, danseband, jazz, country, blues og klassisk. I kartoteket står Lillebjørn Nilsen jamsides med Gothminister, Ole Ivars og Karpe Diem.

Gramart representerer 3800 artister. Så å si alle kjente (og ukjente) norske populærmusikere er medlemmer her. Samtlige av dem er sjølstendig næringsdrivende. De lever av å selge platene sine og spille konserter. Knappe tusen lever utelukkende av musikken sin.

Den som sitter og hører en norsk låt på radioen, tenker neppe over at artisten har hatt en lang vei dit. Ikke bare en platekontrakt. Det kan dreie seg om små, men helt avgjørende ting. Låtskriver og artist Espen Lind står fram med lovord i Gramarts materiale.«Etter min mening er Gramarts instrumentforsikring det beste og suverent rimeligste alternativet for norske musikere.» Så han har forsikret alle instrumentene sine her.

En annen finurlighet er at Gramart gir artistene det internasjonale tollpapiret de trenger for å dokumentere hva slags utstyr de har med på turneer. Organisasjonen stiller til og med økonomisk garanti på 30 prosent av utstyrets verdi.

Arne Bendiksens hjertebarn

Gramart var et av nå avdøde Arne Bendiksens hjertebarn. Den folkekjære artisten ville ha mer enn sin blå ballong. I årevis arbeidet han for å gi norske populærmusikere bedre vilkår. Elin Aamodt sier at det fortsatt trengs.

– Vi kjenner godt til hvor mye arbeid som ligger bak ei plate. Slik kan vi være med og gi medlemmene våre en enklere hverdag som artister. Musikerne har et så utrolig nært forhold til musikken sin. Samtidig vet mange av dem lite om hvilke rettigheter de har.

Av slike grunner har Gramart etablert advokatvirksomhet.

– Vi er glade for den hjelpen vi hver dag kan gi dem. Det er viktig for artistene å ha gode støttespillere, spesielt med de mange nye utfordringene i dagens Musikk-Norge.

Det skal utkjempes slag på mange fronter, ikke bare på den språklige. I slutten av juni stilte Elin Aamodt seg først i jubelkoret da finansminister Kristin Halvorsen og kultur- og kirkeminister Trond Giske kunngjorde at det ikke vil bli moms på konsertbilletter.

– Vi har kjempet en lang politisk kamp mot Finansdepartementet. Vi er utrolig glade for at vi til slutt ble hørt og forstått av statsrådene. Det var en gledens dag for publikum og for Kunst-Norge, mener hun.

– Det var to vinnere i momssaka. Publikum slapp å se at billettprisene økte. Kunstnerne slapp unna et enda større skjemavelde.

Lirke, lokke, lakrisbåter

34-åringen Aamodt er jurist fra Universitetet i Oslo. Opphavsrett er spesialområdet. Hun er dessuten frankofil. Etter gymnaset tilbrakte Tønsberg-jenta flere år i Frankrike. Opptil 60 prosent av musikken som spilles i eteren der, er franskspråklig.

– Jeg ser hvor stolte franskmennene er av sitt eget språk. 60-prosentkravet er en direkte følge av den stoltheten. Men vi må ikke bli paranoide. I Norge tror jeg at veien å gå er å gi norske låtskrivere gode vilkår, oppmerksomhet og kanskje noen premier.

Lirke og lokke litt, altså. Gramarts norskinnsats handler blant annet om å arrangere låtskriverseminarer. Et eget seminar for jenter er allerede avviklet.

Aamodt vil nødig røpe egne favoritter. Til det er det for mange dyktige musikere å velge mellom. De eneste låtskriverne hun tør innrømme at hun setter høyt, er Mozart og Chopin. Fra hun var lita jente til hun nærmet seg de 30, spilte hun piano nesten daglig. Leiligheten på Bislet og travlere dager har ført til noen begrensinger på spilleaktiviteten. For de fleste Gramart-artistene, selv de hun har hatt mest å gjøre med, er det en hemmelighet at deres daglige leder er svært musikalsk. Hobbypianistens iPod er uansett smekkfull av norsk musikk.

– Den aller første kassetten jeg sleit ut, var norsk: «Fiskepudding! Lakrisbåter!» Den var med Knutsen & Ludvigsen og kom i 1980. Var den ikke svart og rosa, med lakrisbåter på?