Offentlighet og innsyn

AV KJETIL AASEN

Et prinsipp i arbeidet for klarere språk i staten er å bruke ord og uttrykksmåter som flest mulig forstår. I lovtekstene finner vi to ord med samme rot, offentlig og offentlighet, som likevel kan ha ganske ulike betydninger. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner (2. utgave, Kunnskapsforlaget, 2005) finner vi disse oppføringene:

offentlig: 1 som alle har adgang til; […] 3 som angår, eies av stat el. kommune
offentlighet: 1 det å være el. det at noe er offentlig […] offentlighet i forvaltningen […] 2 publikum […] det er ikke i offentlighetens interesse

Offentlighetsloven dreier seg om offentlige (dvs. statlige og kommunale) dokumenter som skal være offentlige (dvs. tilgjengelige for publikum/allmennheten). Videre er det offentligheten (dvs. publikum) som skal nyte godt av offentlighet (dvs. det at dokumenter er tilgjengelige for alle) i offentlig virksomhet. Her har vi like ord med ganske ulike betydninger i forskjellige sammenhenger. Samtidig er alle betydningene relevante i denne sammenhengen. Dette er nok til å forvirre en lekmann, og veldig klar språkbruk er det heller ikke.

Klarere lovspråk

Problemet er faktisk langt på vei løst i den nye loven. I den gamle loven fant vi formuleringer som denne, bl.a. i § 5: «Dokument som et forvaltningsorgan har utarbeidet for sin interne saksforberedelse kan unntas fra offentlighet.» I den nye loven har lovmakerne valgt et enklere og mer lettforståelig ord enn offentlighet, nemlig innsyn. I § 14 i den nye loven står denne formuleringen: «Eit organ kan gjere unntak frå innsyn for dokument som organet har utarbeidd for si eiga interne saksførebuing.» Et offentlig dokument er et dokument «som alle har adgang til», jf. ordbokdefinisjonen ovenfor. Det er med andre ord et dokument som alle har innsyn i. Og innsyn er et klart, enkelt og informativt ord som passer like godt enten vi skriver bokmål eller nynorsk.

Det ser ut til at bruken av innsyn for offentlighet er ganske ny i norsk juridisk fagspråk. I Karl Arne Utgårds Juridisk og administrativ ordliste. Bokmål-nynorsk (Samlaget, 2002) finnes disse forklaringene til meroffentlighet: «meroffentlighet vere/gjere meiroffentleg, meiroffentlegheit, av og til: meirinnsyn». I den nye loven er altså innsyn, det Utgård ser på som den minst grunnleggende nynorske avløseren til offentlighet, tatt inn som selve hovedbegrepet. Og i § 11 i den nye loven finner vi nettopp meirinnsyn. (Begrepene merinnsyn og meroffentlighet brukes om den adgangen forvaltningen har til å gi allmennheten innsyn i dokumenter som den i utgangspunktet ikke har rett til innsyn i, men der forvaltningen likevel ikke har plikt til å nekte allmennheten innsyn.) Google-søk viser at merinnsyn nå er i ferd med å komme i bruk også i bokmål, på bekostning av meroffentlighet. Dette gleder vi oss over i Språkrådets språktjeneste for statsorganer, som har som én av sine hovedoppgaver å arbeide for bedre og klarere språk i staten.

Om vi skulle ha noen innvendinger mot begrepsbruken i den nye lovteksten, måtte det være mot korttittelen. I lovvedtaket har loven fått den offisielle korttittelen offentleglova. Det er enkelt å argumentere praktisk for å videreføre korttittelen som ble brukt om den gamle loven. En mer dekkende korttittel for den nye loven kunne likevel ha vært innsynsloven eller innsynsrettsloven.

Offentlighet og innsyn på andre språk

Andre land som det er naturlig å sammenlikne seg med, bruker også begreper som ligger nærmere det klare innsyn enn det mer diffuse offentlighet. I Ronald L. Craigs Stor norsk-engelsk juridisk ordbok (3. utgave, Universitetsforlaget, 1999) finner vi tre oppføringer under oppslagsordet offentlighet: «(1) public access (to documents) (2) freedom of information (3) public disclosure (of documents)». Offentlighetsprinsipp er oversatt med «principle of freedom of information». På tysk har en like ens Informationsfreiheit.

-- Kjetil Aasen er rådgiver i Språkrådet, språktjenesten for statsorganer.