Har du hørt om Karius og Baktus?

AV HILDE FIVA OG VALÉRY BUZUNGU

«Nyrebekkenbetennelse er en slags alvorlig urinveisinfeksjon», sier legen tidlig en mandag morgen. Noen timer senere sier barnevernspedagogen: «Nå tenker jeg at det er viktig å ha fokus på tilknytning», og så begynner far å gråte. «Han sa dere trodde det var strølag», sier politibetjenten i politiavhøret om ettermiddagen. «Erfaringslæring er vi opptatt av her», sier førskolelæreren på foreldremøtet i barnehagen litt utpå kvelden. Når du er tolk i offentlig sektor, kan dette være hverdagen din, og du må gjengi alt dette på et annet språk, slik at det gir den samme meningen som på norsk.

Som tolker får vi være der, midt i møtet mellom mennesker som ikke snakker samme språk. For mennesker med et hjerte for språk er tolking drømmejobben. Hver eneste dag består av nye utfordringer, ytringer vi ikke har møtt før, konsepter vi ikke har tenkt på. Dette skal vi gjengi på et annet språk. Utfordringen er å formidle det samme til lytteren på det andre språket som denne personen ville ha hørt hvis hun behersket originalspråket.

Til stadighet får vi høre om alt det som ikke kan oversettes. Som tolk kan man aldri tenke slik. Alt kan oversettes. Det er slett ikke sikkert vi klarer det alltid, og da må vi tørre å innrømme det. Ingen har sagt at det er lett. Men alt kan gjengis. Vi må lytte, vi må forstå, vi må gjengi, noen ganger på en annen måte eller med andre ord, men slik at det samme kommer til uttrykk. Det er en enorm utfordring.

I avisen Utrop kunne vi lese følgende: «– Har du hørt om Karius og Baktus? 7 år gamle Zahra Aiyad fra Irak rister ivrig på hodet og smiler. Zahra legger seg i tannlegestolen. Faren Abdulkazim Jabar ser litt nervøs ut, men sier ikke mye, der han sitter noen skritt unna sin datter. Mannen snakker lite norsk, og Zahra er hans tolk. Og nå gaper jenta for tannlegen og får en sprøyte i tannkjøttet» (Utrop 25.10.07).

Zahra er ikke pappas tolk. Zahra er pappas datter. Og tannlegen behandler henne uten å kunne snakke med pappaen til Zahra. Hvis en liten jente blir satt til å pleie sin syke far på et sykehus fordi det mangler sykepleiere, er hun da sykepleier? Eller har sykehuset da gitt barnet en byrde som hun ikke burde ha? Krever ikke tolking en helt spesifikk kompetanse, er det ikke et stort ansvar? Men hvorfor er det da så lett å tenke at enhver som kan to språk, kan være tolk, slik journalisten gjør i artikkelen i Utrop? Tenk på det neste gang du leser skandaleoppslag i avisene om dårlig tolking. Hvilke kvalifikasjoner hadde den som tolket, for å kunne gjøre tolkejobben, hvilke forutsetninger for å bære dette ansvaret?

-- Hilde Fiva og Valéry Buzungu er tolker i offentlig sektor.