Klipp

– Eg talar betre fransk enn engelsk. Men eg føretrekkjer å skrive på engelsk framfor fransk. I fransk er det grufulle problem med aksentar og rettskriving. Og skriv du ikkje korrekt fransk, vert du ikkje akseptert. Men skriv du dårleg engelsk, tykkjer alle det er heilt i orden.

Umberto Eco, italiensk forfatter og semiotiker, intervjuet i Le Monde / Dag og Tid

***

– Jeg synes vi skal forholde oss til det norske språket, og der skrives konsertsalen i ett ord. For meg blir denne saken verre og verre. Hva er så feil med å ha det på én linje? Skal vi dele opp ordet bare fordi det ser fancy ut, spurte Urfjell. […] Offentlige bygg bør ha som prinsipp å gjøre det riktig, og det knyter seg innvendig når jeg ser at ting er feilskrevet. Det blir sikkert lekkert, men jeg mener det går an å gjøre ting både lekkert og riktig.

Torbjørn Urfjell, medlem i styret for teater- og konserthuset Kilden, som bygges i Kristiansand, sitert i Fædrelandsvennen. På skiltene i huset skal navnene på salene deles opp uten bindestreker, skriver avisa. Ifølge artikkelen blir ett av skiltene slik:

TEATER
&OPERA
SALEN

***

Jeg registrerer med glede at kommunens informasjonssjef Knut Western nå driver språkrøkt. Han vil det byråkratiske språket til livs og sørger for at Fredrikstad blir den første kommunen med egen språkprofil. Det ligger nemlig mye makt i språket, og folk flest føler seg mange ganger overkjørt i møtet med det politiske og byråkratiske maktspråket. Her gjør Western en viktig jobb selv om materien han tar tak i, kan være like ugjennomtrengelig som jungelen i det indre av Borneo.

Redaktør Helge Solheim i en kommentarartikkel i Demokraten

***

Nye befolkningsgrupper har tilegnet seg norsk, og plutselig har språket jeg er født inn i og har brukt et liv på å utforske, fått en ny vri. Med ett er det jeg som må anstrenge meg for å forstå den unge mannen fra pakkebyrået når han prater i vei på det som for ham er godt norsk, og som – ganske riktig – fungerer som det skal. For han får jo frembrakt ærendet sitt, vi får gjort en avtale, pakken er avlevert, og alt er fint.

Når den unge mannen står på døra, ser jeg at han er fra et afrikansk land. Og hjertet svulmer. Tenk at han har kommet hit, skapt seg en ny tilværelse og lært seg språket mitt! Det lille, norske språket fra ytterst i verden er blitt hans nye tungemål. Det rører meg. Når jeg tenker på hvor vanskelig det er å lære seg språk i voksen alder, hvor kronglete det er å vri tunga i nye stillinger, få grammatikken på plass og flytte tankene inn i nytt vokabular, og i tillegg vet at folk som Abdullah kommer fra deler av verden der språket ikke engang minner om norsk, ja, da sier jeg som i sangen; da røres, ja, røres mitt bryst.

Liv Riiser, journalist, i spalten Damenes i Vårt Land