Kjært barn har mange navn

AV IRINA WINDHABER

Vi bruker mange navn på venner og fam­ilie, som regel døpenavnet, men mange ganger også helt nye navn. Ofte kjenner vi bare det offisielle fornavnet og/eller etternavnet til de menneskene vi omgås. Vi bruker kjælenavn på dem som står oss nær, og vi skaper nye navn til vennene våre for å erte dem, for å minnes felles gode opplevelser eller rett og slett for å skille mellom den ene og den andre Kari i gjengen. Slike navn kan kalles uformelle personnavn. De er utmerkede eksempler på levende språkbruk og gir innsyn i språkbrukernes kreativitet og tankegang.

Johannes Adamski og jeg har sammenlignet navnepraksisen i Norge og Østerrike for å finne ut mer om denne typen navn. Ved hjelp av spørreskjemaer har vi samlet 564 navn som blir brukt om 246 personer.

På både tysk og norsk finnes det flere uttrykk som betegner uformelle, ikke-offisielle navn, som for eksempel økenavn, kjælenavn, kallenavn, klengenavn eller affektive navn. Vi har valgt å bruke ordet kallenavn (tysk Rufnamen) i undersøkelsen.

Katta og Rupi

Kallenavn har forskjellige kilder. Ofte er det det offisielle døpenavnet til personen, men noen ganger gir spesielle hendelser eller egenskaper inspirasjon til et kallenavn. Vi har undersøkt fornavn, etternavn, appellativer (vanlige ord som ikke er navn), navn som tilhører en annen person (såkalte proprium), og navn med ukjent opphav.

Både blant menn og kvinner i begge land er det vanligst å ha et kallenavn som har med fornavnet å gjøre. Det ser ut til at fornavnene blir brukt litt mer blant kvinner enn menn og oftere i Øster­rike (80 %) enn i Norge (61 %).

Ofte er våre offisielle fornavn for lange for daglig bruk, eller kanskje opplever vi dem som upassende i en bestemt livsfase. Derfor finner vi selv eller andre på nye navn. Og da gjør vi det gjerne enkelt ved å forkorte eller forandre våre vanlige fornavn. Slik blir Katrine til Katta og Rupert til Rupi. Slike forkortelser er vanligere i Østerrike enn i Norge. I Norge er det dessuten langt vanligere med flere fornavn, og disse trekkes oftere sammen. For eksempel blir Bjørg Eva til Geva og Hans Bertil til Hertis.

Vi fant også noen få såkalte initialord som består av flere bokstaver, hvorav minst én kommer fra fornavnet. For eksempel blir Timothy John til TJ (med engelsk uttale). I denne gruppen finnes det også navn som vi ikke har klart å sortere i en bestemt kategori, for eksemp­el Janabanana fra Jana og Marsl fra Marcel.

Langt færre kvinner enn menn fra begge land får kallenavn basert på etternavn, slik som Bruni fra Brunner og Leiti fra Leitner (norske kvinner 5 %, norske menn 12 %, østerrikske kvinner 7 %, østerrikske menn 18 %). Det kan skyldes gamle mønstre i kjønnsrollene, som for eksempel at kvinner i større grad enn menn tar et nytt navn når de gifter seg, slik at døpenavnet ikke i like stor grad er forbundet med selve personen. Det kan også tenkes at fornavn er vanligere enn etternavn i de klassiske kvinneyrkene, og at de derfor er en mer sannsynlig kilde for kallenavn. En kvinnelig sykepleier ble gjerne oftere tiltalt ved fornavnet enn en mannlig lege. Slike mønstre bevares ofte i språket, selv om kjønnsrollemønsteret har endret seg i samfunnet og kvinner nå utøver langt flere av de samme yrkene som menn.

Styggen og Kommunisten

Blant de mer kreative navnedannelsene finner vi kallenavn med utgangspunkt i fellesnavn, såkalte appellativer. De kan være inspirert av kroppslige egenskaper, som Styggen og Spargel (asparges), av politisk innstilling, som Kommunisten, av alder, som Junger Walter (unge Walter), av spesielle hendelser, som Mullah, av bosted eller opprinnelse, som Tyskeren og Bassisten på Kvisten, og av yrke eller hobby, som Sangeren og Obmau (foreningsleder). Slike kallenavn møter vi oftere i Norge enn i Østerrike. Ett av fem norske kallenavn i undersøkelsen er slike ord, mens de utgjør bare 6 % i Østerrike. Det er også påfallende at navn med tilknytning til yrke eller hobby bare forekommer blant menn.

Kallenavn som tar utgangspunkt i en annen persons navn, utgjør en liten, men veldig interessant gruppe i materialet. Nesten 5 % av det norske og 3 % av det østerrikske materialet faller i denne gruppen. Formelt sett skiller de seg ikke ut fra vanlige navn, men det er tydelig at de ikke har noe med døpenavnet å gjøre. Slik blir for eksempel en som heter Petter, kalt Lars. I noen tilfeller visste ikke personen selv hvor det nye navnet kom fra. Men oftest blir kallenavnet overført fra far til sønn. I denne situasjonen blir altså to personer som står hverandre nær, tillagt det samme navnet, slik at den viktigste navnefunksjonen, nemlig identifiseringen, faller bort. Dermed kan det bli vanskelig å skille mellom far og sønn når de heter Lars begge to.

I hvilke sammenhenger blir så kallenavnene brukt mest? Det viser seg at de fleste slike navn først blir brukt i vennekretsen og deretter i familien. Kombinasjonen av begge forekommer dobbelt så ofte i Østerrike (26 %) som i Norge (13 %). Grunnen til at norske familier unngår å bruke det samme kallenavnet som personens venner, kan være at navnet avviker mer fra døpenavnet enn det gjennomsnittlige østerrikske kallenavnet.

Flere engelske kallenavn i Norge

En iøynefallende forskjell på navnebruken i Norge og Østerrike er at det i Norge brukes langt flere engelske kallenavn enn i Østerrike (hhv. 15 % og 7 %), slik som Liz, Rob og Cat. Grunnen til det kan være at nordmenn generelt har høyere kompetanse i engelsk enn østerrikere. I Norge vises for eksempel spillefilmer og amerikanske tv-serier i originalversjon med norske undertitler, mens de blir dubbet i Østerrike. Dessuten begynner østerrikske skolebarn senere med engelsk, som regel i femteklasse.

Siden tysk er et av verdens mest talte språk, har det høyere status enn norsk innenfor domener som vitenskap, næringsliv og turisme. Tysk har sånn sett en sterkere posisjon i mange deler av dagliglivet, og derfor har sannsynligvis engelsk fått mindre innflytelse på talemålet i Østerrike enn i Norge. Og fordi kallenavn er et fenomen med opprinnelse i talemålet, er det vel ikke overraskende at engelske kallenavn er mer utbredt i Norge enn i Østerrike.

Det viser seg altså at gamle og nye tendenser i samfunnet, slik som kjønnsroller og utbredelsen av engelsk, påvirker valget av kallenavn på dem vi omgås med.

-- Irina Windhaber er doktorgrads­stipendiat i lingvistikk og medievitenskap i Innsbruck.