Nyord skapt under høy temperatur

AV GISLE ANDERSEN OG OLE VÅGE

Noen språkbrukere er viktigere enn andre når nyord dannes og spres i språket. Journalister utmerker seg siden de både skaper og formidler nyord. De lager kreative nyord som skal fange oppmerksomheten eller spare plass i overskrifter, og de formidler nyord fra fagpersoner.

Nyordsskaperne

Ungdom er en annen gruppe kreative nyordsskapere som vi ikke alltid legger merke til, men som har stor gjennomslagskraft. Ungdomssjargongen er jo ofte preget av en språkbruk som til tider opponerer mot konvensjonene. Nye populærkulturelle strømninger fører til hyppig bruk av anglisismer, som fenomenet sugardating eller forkortelsen OMG. Noen slike nyord er nok språklige døgnfluer, men de sier likevel noe om hvordan ord kommer til og forsvinner fra språket vårt.

En del nyord fra de siste årenes nyordskåringer har retorisk karakter og dukker opp i samfunnsdebatter, særlig når debattantene står langt fra hverandre. Politikere og andre samfunnsdebattanter trenger retoriske nyord som en del av argumentasjonen. Slike ord ligger i grenselandet mellom humor, latterliggjøring og stråmannsargumentasjon, og de brukes ofte for å stemple en motstander. Godhetstyrann og velferdsprofitør er eksempler på det.

Et hardere ordskifte

Mange satte nok kaffen i vrangstrupen da en statsråd brukte uttrykket «sleike imamer oppetter ryggen» under en radiodebatt i august 2017, og nyordet imamsleiking oppstod etter kort tid. Det er nærmest utenkelig at et slikt ord ville ha blitt brukt i det offentlige politiske ordskiftet for noen få år siden. Ordet gir et tydelig signal om at temperaturen i norsk politisk debatt har blitt høyere, og at spissformuleringer og negative karakteristikker blir stadig vanligere.

Årets ord for 2017 var falske nyheter. Frasen brukes ikke bare om propaganda og feilaktig informasjon, den blir også brukt for å karakterisere ekte og ubehagelige nyheter som taleren eller skribenten av en eller annen grunn misliker. Frasen er et godt eksempel på hvordan et ords meningsinnhold kan bli forvrengt i et betent debattklima. Andre nyord fra det samme området er postfaktuell, faktaresistent, faktasjekktjeneste og trumpisme. Det er ikke tilfeldig at den amerikanske presidenten har blitt uløselig knyttet til noen av disse begrepene.

Flere ord fra samfunnsdebatten står på fjorårets liste over nyord. Svenske tilstander har først og fremst blitt brukt som et retorisk virkemiddel av innvandringskritiske debattanter. Samtidig har andre parter i debatten forsøkt å fylle begrepet med et annet innhold for å framheve positive sider ved samfunnet i vårt naboland, som svensk musikk, sport eller økonomi. Selve frasen svenske tilstander er ganske vag, og dermed åpnes det for ulike assosiasjoner. Det at frasen oftest blir brukt i flertallsformen, gjør den mer tøyelig, mindre presis og kanskje derfor mer anvendelig. Kampen om begrepsinnholdet blir da også en del av debatten.

Nyordet ekkokammer har festet seg i språket, og det havnet derfor på fjorårets liste. Ordet dreier seg om at vi for det meste kommuniserer med meningsfeller, vi holder oss i et nettverk av likesinnede, og der vinner vi gjenklang for ytringene våre. Denne effekten forsterkes av at tjenester som Facebook og Twitter foreslår lenker til informasjon fra folk som liker og deler de samme tingene som vi selv. Dermed blir vi eksponert for et snevrere utvalg av informasjon enn det vi får gjennom tradisjonelle medier.

Snikinnføring av nyord

I 2009 slo begrepet snikislamisering gjennom for fullt. Nyordet føyer seg inn i en egen kategori av retoriske begreper med forleddet snik-: snikinnføring, snikprivatisering, sniklegalisering, sniksekularisering og snikreklame. Senere har det også dukket opp ord som snikforske og snikforsker.

Debatten om innvandring har naturlig nok også dreid seg om moral, og det har skapt flere retoriske nyord med godhet- som forledd. Et eksempel på det er godhetstyranni, som særlig er brukt av innvandringsskeptiske politikere og deres meningsfeller. Andre eksempler er godhetsposør, godhetshegemoni, godhetsapostel, godhetskultur, godhetsregime og godhetsindustri. Paradoksalt nok blir disse ordene brukt som skjellsord. Opprinnelig ble visstnok godhetstyranni og godhetsregime brukt som analytiske begreper i kritikken av norsk utviklingsbistand og den moralske autoriteten som bistandsorganisasjoner og deres talspersoner angivelig mener at de har. I dag brukes nyordene ofte for å kritisere grunnlaget for en liberal asyl- og innvandringspolitikk. På samme område har vi også sett nyord som toleransetyranni og nøytralitetstyranni.

Språkbruken i den polariserte debatten kan være hard og personlig og kan gjøre at man føler seg krenket.

Retoriske nyord blir selvsagt brukt i hele det politiske landskapet, ikke bare av innvandringskritiske debattanter. Det er nyordene velferdsprofitør, asylbaron, privatskolepirat og barnevernsmogul et vitnesbyrd om.

Fra krenkelsestyranni til ytringsansvar

Mange har ment at språkbruken i den polariserte debatten har vært altfor hard og personlig, og en del har følt seg krenket. Dermed har det oppstått nyord med forleddet krenkelse-, som krenkelseskultur, og med etterleddet -tyranni, som offertyranni. Ordet offertyranni henspiller på samfunnsdebattanter som ikke tåler kritikk og gjør seg selv til offer, noe som skader det offentlige ordskiftet. I løpet av det siste året har noen også blitt sekundærkrenket, altså krenket på vegne av andre.

Mange nyord kan altså knyttes til metadebatten om samfunnsdebatten. Eksempler på det er ytringskultur, ytringsklima, ytringsvett (jf. ytringsrett), ytringsansvar, ytringsfrykt, ytringsmangfold og ytringsmot. Denne klyngen av nyord speiler et ønske om å bevare en dannet og respekterende tone når tøffere ordbruk har fått mer plass i ordskiftet de siste årene – uten at det går på bekostning av den grunnleggende ytringsretten.

At det lages nyord hele tiden, er et godt tegn på at språket vårt lever. At det skapes retoriske nyord, er et godt tegn på at samfunnsdebatten lever. Men samtidig som det er noe som heter godt språk, er det noe som er god retorikk. Det har blitt påpekt at den harde retorikken gjør at mange ikke ønsker å delta i samfunnsdebatten lenger. Nyordene gir altså liv til ordskiftet vårt, men de kan også ta livet av det.

-- Gisle Andersen er professor ved Norges handelshøyskole, og Ole Våge er seniorrådgiver i Språkrådet.