En hyllest til hverdagsordene
– Du bruker ikke fremmedord, sa en av tilhørerne mine da jeg holdt et kurs om tolkning for en gjeng med leger. Setningen ble hengende, som et spørsmål som ventet på et svar. Den måtte iallfall kommenteres. Men ville et svar eller en kommentar være nok, eller krevdes det en begrunnelse eller et forsvar? Var det kritikk eller en kompliment, eller ville hun bare konstatere et faktum?
AV ANNE ROSE RØSBAK FERAGEN
– Jeg gjør kanskje ikke det, sa jeg, og syntes plutselig at det var vanskelig å komme med et godt svar. Det er gjerne ikke så enkelt å forklare noe som er godt innarbeidet. – Men så er jeg også som formidler levende opptatt av å nå publikummet mitt, og da er ikke nødvendigvis fremmedordene til hjelp, fortsatte jeg.
Det finnes noen gode formidlere i den fagtradisjonen jeg er en del av, filosofi, men det er nok flere eksempler på det motsatte. Den tyske filosofen Immanuel Kant skal ha sagt at han ikke ville skrive populærvitenskap, men at han henvendte seg til fagfilosofene. Så kan også setningene hans springe over ni linjer, med flere innskutte bisetninger underveis.
Om en leser verkene til Martin Heidegger, en annen tysk filosof, trengs egne verkspesifikke ordlister. Selv mente Heidegger at det begrepsapparatet som allerede var i bruk blant filosofer, sto i veien for å forstå det han undersøkte. Så har vi de analytiske filosofene som synes de uttrykker seg klarest når de formaliserer resonnementene sine ved å bruke logiske tegn.
Med en sånn gjeng av faglige forbilder, hvorfor insisterer jeg på å gå en annen vei og droppe fremmedordene? For det første fordi jeg har rollen som formidler. Målet er å dele faglig innsikt med tilhørerne og legge grunnlaget for at de selv skal kunne bruke fagstoffet. Det er ikke å undersøke et fenomen som i forskningen, eller å overbevise noen om min egen dyktighet som under et jobbintervju eller en disputas.
Så er det også sånn at jeg henvender meg til et sammensatt publikum, ikke som Kant til et publikum som utelukkende besto av filosofer. Jeg møter toppledere den ene dagen, tillitsvalgte den andre, og utdanningsnivået kan variere fra grunnskole til doktorgrad i en og samme gruppe. Noen er språkmektige, andre mer fortrolig med tall, og alle skal de være med på det samme kurset, om et eller annet filosofisk tema. For ikke å skape unødig avstand mellom tilhørerne mine og meg, eller mellom tilhørerne og fagstoffet, er det derfor greit å bruke et språk jeg kan nå alle med.
Og til sist: Jeg trenger dem ikke! Jeg klarer meg utmerket uten fremmedordene. Det jeg snakker om, kan like gjerne beskrives med alminnelige ord. Med mindre jeg skal inn på Heideggers filosofi, ser de velkjente ordene ut til å gjøre jobben vel så godt.
-- Anne Rose Røsbak Feragen er filosof og daglig leder i Activa Humanistisk Akademi.
Del denne siden
