Å falle av en hest

AV VIBEKE BØ

Hvis du i tillegg vil si noe om hvordan bena ble kastet opp i luften i fallet, kan du det også. Norsk tegnspråk består nemlig av så visuelle og ikoniske konstruksjoner at du kan uttrykke flere sider ved en hendelse på én og samme tid.

Ikonisk og visuelt

En ikonisk konstruksjon er et uttrykk som gjenspeiler hvordan noe ser ut i den virkelige verden. I eksemplet «å falle av en hest» representerer den ene hånden hesten og den andre rytteren. I norsk tegnspråklitteratur har det vært vanlig å kalle slike konstruksjoner proformer. For de fleste nybegynnere vil bruken av proformer være intuitiv. Med en viss kunnskap om konteksten kan man faktisk forstå en god del av en tegnspråktekst uten at man egentlig kan tegnspråk. Hva sier dette om språket? Er tegnspråk preget av det som kan se ut som miming? Blir det tegnspråk bare man finner på en fin og visuell måte å si noe med hendene på?

Erfaring fra undervisning av nybegynnere i tegnspråk viser at nettopp disse konstruksjonene er vanskeligst å lære. De er fulle av grammatiske regler som bestemmer hvordan noe kan uttrykkes. Det er for eksempel ikke valgfritt hva slags håndform du bruker for å representere en hest. Den må være flat og stå på høykant. Det er heller ikke valgfritt hva slags håndform du bruker for å representere rytteren. Pekefingeren og langfingeren må være beina når personen sitter på hesten, men hvis rytteren skulle reise seg opp igjen for så å beinfly etter hesten, blir det plutselig pekefingrene fra begge hender som illustrerer løpingen. Ingenting av dette er valgfritt, heller ikke rytmen vi gjør bevegelsene med. Det er til og med konvensjoner for hvor blikket skal rettes til enhver tid.

Når barn vokser opp, lærer de språkreglene helt uanstrengt, mens voksne som skal lære seg et fremmedspråk, må jobbe hardt for å oppnå det samme. Dette gjelder også de av verdens språk som uttrykkes visuelt og gestuelt, nemlig tegnspråk. Det spesielle med tegnspråkbrukere er at bare mellom fem og ti prosent av dem vokser opp i en familie som snakker tegnspråk fra før. Det viser seg likevel at barn som får være i et tegnspråkmiljø fra barnehagealder, blir like fortrolige med tegnspråk som alle andre morsmålsbrukere.

28 ord mot 3 verb

La oss gå tilbake til eksemplet «å falle av en hest». Kan du finne noe informasjon om rytteren i dette uttrykket? Hva med retningen det falles i, eller måten det falles på? På norsk vil vi måtte uttrykke dette med noen ekstra ord: «Rytteren falt rett av hesten.» Hvis vi i tillegg vil si noe om hvor lenge rytteren hadde sittet på hesten før hun falt, må vi legge til enda noen flere ord: «Rytteren hadde ridd en god stund før hun falt rett av hesten.» Var dette fallet egentlig forventet? Det kan vi få frem på denne måten: «Rytteren hadde ridd en god stund før hun plutselig falt rett av hesten.»

Hvis vi videre ønsker å formidle noe om rytterens ferdigheter, kan det på norsk sies på denne måten: «Rytteren hadde ridd uanstrengt en god stund før hun plutselig falt rett av hesten.» Det kan til og med hende at vi ønsket å si noe om hvordan fallet artet seg: «Rytteren hadde ridd uanstrengt en god stund før hun plutselig falt rett av hesten, flakset gjennom luften og ble liggende med bein og armer til alle kanter.» Til slutt ønsker vi kanskje å få med hvordan den stakkars rytteren opplevde dette: «Rytteren hadde ridd uanstrengt en god stund før hun plutselig falt rett av hesten, flakset forskrekket gjennom luften og ble liggende med bein og armer til alle kanter.»

For å si dette på norsk trenger vi altså 28 ord, med stort og smått. På tegnspråk sier vi det samme med tre verb: ri, falle og ligge. De modifiseres med ansiktsuttrykk (ikke-manuelle komponenter), bevegelse, retning og hvor lenge vi holder bevegelsene. På denne måten kan de inneholde alle beskrivelsene av hendelsesforløpet. I tillegg finnes det regler for når vi nikker, blunker og endrer blikkretning for at setningene skal være grammatisk korrekte. Alle disse modifiseringene av verbene skjer i stor grad samtidig og er underlagt lingvistiske konvensjoner for hvordan og når det skal gjøres. Dermed blir konstruksjonene meget komplekse, noe som gjør dem utfordrende å lære for nybegynnere.

Rytterens retning

På norsk er det mulig å snakke om fallet fra hesten uten noen henvisning til en rytter eller retningen rytteren faller: «å falle av en hest». Det kan vi ikke gjøre på tegnspråk. Verbet ri har nemlig inkorporert et substantiv som representerer subjektet, altså rytteren. Videre må vi vise hvilken vei rytteren faller av hesten, til høyre eller venstre. Denne måten å bake inn informasjon på, uten å måtte uttrykke det med egne tegn, er typisk for proformene, som altså er en svært effektiv måte å uttrykke seg på.

Disse konvensjonene og den visuelle karakteren til konstruksjonene gjør sitt til at tegnspråkforskere over hele verden har forsøkt å sette mange forskjellige merkelapper på dem de siste årene. Også mange talespråkforskere har begynt å interessere seg for denne type ytringer. Det er derimot ikke alle som beskriver dem som verb. Enkelte mener at konstruksjonene er så annerledes enn det vi er vant til å beskrive med tradisjonelle lingvistiske termer, at vi trenger et nytt begrepsapparat for å beskrive dem. Andre mener at de tilhører det gestuelle området av språkbruken og dermed ikke omfattes av de vanlige grammatiske reglene som gjelder for resten av tegnspråk.

Verdens første tegnspråkforsker

Da den amerikanske språkforskeren William Stokoe (1919–2000) oppdaget at amerikansk tegnspråk var et genuint, naturlig språk på 1960-tallet, ble den største oppgaven hans å overbevise andre språkforskere om at tegnspråk også er et ekte språk. Dette måtte tegnspråkforskere holde på med ganske lenge. Noen av oss opplever også i dag at folk kan synes det er vanskelig å akseptere tegnspråk på lik linje med talte språk. En av konsekvensene av en slik holdning var at disse konstruksjonene ikke fikk spesielt mye oppmerksomhet fordi de nettopp kunne forveksles med miming for det utrente øye. I dag er heldigvis situasjonen veldig annerledes enn da tegnspråkforskningen var i sin spede begynnelse.

Tegnspråk er i dag anerkjent av myndigheter i stadig flere land, og det er dermed ikke lenger nødvendig å dysse ned noen deler av språket – spesielt ikke når de er så spennende!

-- Vibeke Bø er høgskolelektor på Høgskolen i Oslo og Akershus og underviser tegnspråktolkstudenter.