Ordmillionæren

AV ERLEND LØNNUM

Norsk Ordbok 2014 er en ordgyter uten like, ikke bare digitalt, men også på papiret, der det blir trykket nesten 10 000 sider med grundig redigerte oppslagsord, som gir informasjon om betydning, dialektformer, grammatikk og historie. For ordbokprosjektet tar mål av seg å gi en uttømmende fremstilling av ordtilfanget i de norske dialektene og det nynorske skriftspråket.

– Vi dokumenterer språkbruken over hele landet og kan ikke være puristiske. Samtidig må vi være strenge i redigeringen for å få plass i de tolv bindene, sier prosjektleder Åse Wetås, som har fått tittelen «sjefen for alle ordene».

Millimeterpresisjon

– Jeg er stolt av hva vi har fått til, for det ligger et imponerende arbeid bak hver eneste ordbokartikkel, sier Wetås.

Hun tar neppe for hardt i. Norsk Ordbok 2014 har siden starten i 2002 levert til punkt og prikke og hatt god styring på fremdriften og regnestykkene. En egen funksjon i programvaren regner ut hvor mange linjer redaktørene har til rådighet for hvert av de mer enn 300 000 ordene som skal gjennom nåløyet. Maksimumsgrensen er hellig, så det knipes inn der det er mulig.

– Vi har god hjelp i de mange kompetente redaktørene, det digitaliserte materialet og det spesialtilpassede redigeringsverktøyet. Det gjør at vi fra dag til dag vet hvor mye vi må produsere, så ikke manuskriptene eser ut. For det er i prinsippet mulig å skrive side opp og side ned om hvert eneste ord. Men med streng selvdisiplin har vi klart å holde oss innenfor rammene, forteller ordbokdirektøren.

Prosjektet har konsentrert seg om ordene i folkemålet, og ikke tatt med for sjeldne og sære ord, som engangsforekomster, døgnfluer og ord som bare lever sitt liv i ordbøkene og vandrer fra det ene verket til det andre. En sjeldenhet som likevel har fått bli med, er det originale ordet «ravkraft», som ble foreslått som avløserord for elektrisitet, men som bare var i bruk i kort tid i nynorskens tidlige fase. Og en ordrik forfatter som Kjartan Fløgstad lager en rekke ord som han er alene om, og som derfor ikke får plass i de allmenne ordbøkene.

Unik ordjakt

– Mange av ordene i verket har ikke tidligere hatt noen skriftspråklig form, så vi gjør en fortløpende normering etter gjeldende rettskrivningsregler for nynorsk. Nynorsk og folkemål er som siamesiske tvillinger, siden folkemålet fôrer det norske skriftspråket med ord. Og alle ord skal kunne ha et skriftlig motsvar i nynorsk, forklarer Wetås, som sånn sett er leder for et unikt bokverk basert på både skrift og tale.

Innsamlingen av ord startet allerede i 1930, i regi av Det Norske Samlaget, og tok utgangspunkt i Ivar Aasens arbeid og andre ordbøker. Det meldte seg den gang mer enn 550 frivillige til å samle inn ord til seddelarkivet. Og siden har Norsk Ordbok 2014 supplert arkivet, ikke minst med ord fra de delene av landet som var tynnest belagt. Resultatet er full landsdekning.

– Ordsamlerne har alltid fått streng beskjed om ikke å falle for fristelsen til å ta med tull og tøys sagt om naboen, for det er fort gjort å henge seg opp i det som er særegent og morsomt ved ens egen dialekt. Vi må ikke glemme bruken av funksjonsord, som preposisjonen på og subjunksjonen som, eller de mest frekvente verbene, som vera, koma og taka. Det er i disse plasskrevende artiklene vi får vist frem det tunge vitenskapelige arbeidet i detalj, selve leksikografien som kunstform, sier Wetås.

I ordsankingen har redaktørene dessuten funnet overraskende mange verb som handler om å jobbe sent og smått, gjerne med dårlig resultat.

– Det sier noe om den norske mentaliteten og arbeidsmoralen. Vi legger typisk merke til dem som putler og pusler, og snakker heller om den trege naboen enn den raske kollegaen. Det er et godt eksempel på hva vi oppdager når vi studerer ord fra hele landet.

Ordrik kulturhistorie

Det omfattende ordbokverket forteller også mye om vår kulturhistorie, om både natur og mat, kunst og litteratur, språk og begrepsverden. Det gjelder særlig de ordene som hittil bare har eksistert i tale, og som nå er skrevet ned og gjort tilgjengelig for publikum.

– Ordene sier noe om hva man har gjort og spist, hva slags leker ungene har lekt, hvordan det så ut på tunet, og så videre. Så hvis man lurer på noe om stort og smått i den norske hverdagshistorien, er det godt mulig at svaret finnes i ordbøkene våre. Og det finnes så mye uutforsket der ute, så vi samarbeider med forskere på mange felt.

Wetås og en av redaktørene arbeider blant annet med Norsk lokalhistorisk institutt om en «lokalmatwiki» og med en maurforsker om mauren i norsk språk.

– Jeg kjenner biologer som river seg i håret over folkelige definisjoner, som at et krepsdyr kan kalles maur. Men hvis noe ligner på en maur, bruker man gjerne benevnelsen maur i folkespråket, uten å ta hensyn til vitenskapelige kategorier, forklarer Wetås.

Folkegave på nett

Selve ordboken publiseres fortløpende også som nettordbok, bortsett fra for alfabetstrekket A–H, som ble gitt ut i bokform før Norsk Ordbok 2014 tok fatt. I tillegg er nynorskkorpuset, med over 100 millioner ord fra nynorsk skriftspråk de siste 160 årene, et såkalt ordbokhotell og en del andre databaser samlet på et eget nettsted.

– Det er perfekt å bruke nettet til å presentere ordbøker, for da kan vi gjøre ordmaterialet gratis tilgjengelig for alle, også de ordene som ikke fikk plass i den trykte utgaven. Og det er særlig viktig for oss, siden Norsk Ordbok er en offentlig fullfinansiert folkegave til årets grunnlovsjubileum, påpeker Wetås.

I nettutgaven finner man også underoppslag, dialektkart, lenker til andre artikler og flerordsuttrykk, som ellers er en krevende leksikografisk kategori. Man kan for eksempel søke opp vinnerordet fra NRK-serien «Dialektriket», smøyestol, som mange oppfatter som særegent for sin dialekt, men som ifølge Norsk Ordbok er belagt over store deler av landet.

Faglig tyngde

Wetås redigerer også selv en liten bolk med artikler til hvert bind, ikke av forfengelighet, bedyrer hun, men fordi hun har et overordnet faglig ansvar og trenger å holde seg oppdatert.

– Jeg må skjønne hva staben driver med, og hvilke utfordringer de står overfor. Jeg må vite hva som fungerer og ikke. Fordelen med å ha så tett kontakt med medarbeiderne mine er at jeg da merker hvor mye de brenner for jobben, og hvor godt arbeidsmiljøet faktisk er, skryter Wetås.

Hun forteller at man ikke skal jobbe lenge med ordbøker før man oppdager at man ikke bør stole på intuisjonen sin. For det vi oppfatter som vanlig og riktig, stemmer ikke alltid med faktiske forhold.

– Jeg husker godt da jeg skulle redigere ordet låve. Som sikkert mange andre trodde jeg at det bare er en driftsbygning på en bondegård. Men den gang ei. Ordet har forandret seg over tid, og det viste seg at det har fire forskjellige betydninger og en mengde underbetydninger, med utgangspunkt i et gulv til å treske på. I tillegg kan en låve være et tilbygg til et fjøs, et eget uthus og enda mer. Man må altså nøytralisere sin egen oppfatning og forholde seg strengt til kildene. Det lærer man mye av, sier leksikografen.

Ordbokredaktørene har ulik faglig bakgrunn, men ingen får være spesialist på deler av ordartiklene. Talemålseksperten skriver for eksempel ikke bare om talemålsdelen, og hun med doktorgrad i tegnspråksemantikk arbeider ikke bare med å tegne semantiske modeller. Den brede kompetansen ivaretas uansett gjennom kvalitetssikring, kollegalesing og grundig korrektur.

– Siden alle jobber som generalister, er vi mindre sårbare for utskiftninger og unngår samtidig for mye dobbeltarbeid.

Flere ord i vente?

Prosjektet nærmer seg slutten, men språket lever videre, så Wetås skulle ønske at universitetet kunne ta vare på den leksikografiske kompetansen og sørge for at alle bindene blir publisert elektronisk og også fortløpende revidert.

– Det er dessverre uvisst hvem som tar ansvar for Norsk Ordbok og språksamlingene i fremtiden. Vi kan ikke søke om midler til videre drift så lenge universitetet ikke ønsker det. Det er svært uheldig og fordyrende at fagkompetansen nå forsvinner, sukker Wetås.

For redaktørene har fortsatt en jobb å gjøre med de eldste bindene, som beskriver «automobiler» og «australnegere» fremfor biler og aboriginer. Dessuten må de kanskje vurdere å gjøre plass til flere nye kategorier, slik de nettopp har gjort med ordet konge, i hvert fall hvis man skal høre på dem som mener at ordbøkene er «helt konge»!