Tenketeknologi

AV ANDERS JOHANSEN

Språket er et undersøkelsesmiddel, ikke bare et middel til meddelelse av ferdig utviklede resultater. Det er jo ikke slik at vi først samler inn opplysninger og tolker og ordner dem og tenker dem inn i et eller annet perspektiv, for så etterpå, når kunnskapen endelig er ferdig etablert, å ta fatt på et annet arbeid, nemlig å formulere den i et språk som kan nå fram til en eller annen målgruppe. Snarere er det slik at kunnskapen blir til idet vi så å si skriver den fram.

Språklige operasjoner

Gjennom strevet med ord og setninger utvikler vi vårt kjennskap til saken. Det er gjennom utforming av teksten, i stort og smått, at vi klargjør inntrykk, forlenger tankrekker, organiserer oppdagelsen av stoffet. Skrivearbeidet orienterer kunnskapsprosessen fra først til sist: å utforme en problemstilling, systematisere et materiale, skjelne nyanser i analysen, bygge et argument – alt dette er språklige operasjoner. Kvaliteten på disse operasjonene er avhengig av mange ting, men ikke minst av forskernes språkbeherskelse og litterære ambisjoner.

Så vidt jeg kan se, er språket det viktigste av alle vitenskapelige instrumenter. Situasjonen er kanskje ikke den samme i alle fag: Resultatet av et laboratorieeksperiment framgår av tabellen. Teksten for øvrig kan bestå av en knapp og standardisert redegjørelse for tidligere forskning og for hvordan disse nye tallene ble framskaffet. Men i de fagene jeg kjenner til, altså samfunns- og kulturfagene, er skrivingen selve den sentrale vitenskapelige metoden. Skal man beherske metoden fullt ut, må man være lommekjent i språket. Selv kan jeg skrive på engelsk, på sett og vis kan jeg vel også tenke på engelsk, men det er også bare på sett og vis.

I dette er jeg som de fleste andre, vil jeg tro. Jeg har ikke slik føling med engelsk at jeg er i stand til å utnytte det særlig effektivt som tenketeknologi. Jeg oppfatter ikke mange stilnyanser, har ikke mange begrepslige alternativer å velge mellom. Derfor skjer det ikke mye med stoffet underveis og mens jeg skriver. Altfor lett faller jeg tilbake på uttrykksmåter som er gjengs i en faglitteratur jeg er kjent med fra før. Det er mer sannsynlig at jeg tenker skjematisk og konvensjonelt på engelsk enn på norsk, og jeg merker ikke like lett når jeg gjør det.

Førsteklasses språk

Jeg har vansker med å godta at forskere, som ellers aldri blir lei av å perfeksjonere sine instrumenter og metoder, skal si seg tilfreds med å utføre tankearbeid i et språk som de ikke har et førsteklasses forhold til. Jeg har vansker med å godta at universitetenes egne språkutredninger ikke tar dette problemet på alvor.

På den andre siden: Å nærme seg saken gjennom et annet språk, som jo langt på vei er en annen kultur, kan være å gjennomgå en slitsom fremmedgjøring som får mangt til å te seg annerledes: Enkle ting blir vanskelige, vi må prøve oss fram på uvante måter. Å skrive på et annet språk er ikke nødvendigvis mindre stimulerende enn å skrive i en annen sjanger eller for et annet medium. Å streve med noe som ikke kan oversettes direkte, er å bli klar over en større betydningsrikdom; å måtte skrive det om kan være det samme som å nytenke det. Enkelte føler at de først og fremst trenger å få avstand til sitt emne; både fagspråk og fremmedspråk kan være midler til det.

Manglende fortrolighet

Men dette kan ikke oppheve poenget med de intellektuelle ressursene i den innfødte språkbeherskelsen. Hvis vi skulle tatt poenget med den stimulerende fremmedgjøring på alvor, burde vi jo heller ikke nøyd oss med engelsk, men prøvd å hente inn en større rikdom ved å gi oss i kast med i det minste fransk og tysk. Men for de fleste av oss er det tross alt slik at selv om vi leser og skriver et eller flere fremmedspråk rimelig godt – og får utbytte av det på mange vis – så vil vi bestandig mangle en viss fortrolighet. Vi kjenner oss litt dummere enn ellers – og det er vi.

Vi føler at vi ikke helt kommer til vår rett, verken faglig eller menneskelig. Som regel gjør det ikke så mye, men hvis vi har vitenskapelige ambisjoner, er dette en alvorlig sak. Vi mangler nettopp det som skal til for å klargjøre en uvant tanke, eller gripe en fin nyanse, eller sammenfatte et gjenstridig materiale, det vil si at vi mangler det som skal til for å bruke språket til å utføre virkelig krevende oppgaver.

-- Anders Johansen er professor i medievitenskap og sakprosa ved Universitetet i Bergen.