I lovens hule

AV AUD ANNA SENJE

Skribenter i det offentlige er ofte bundet av teksten i regelverk. Klarere språk i regelverket kan gi klarere forvaltningsspråk på de områdene reglene gjelder. Skal en lov virke etter hensikten, må den forstås av dem den angår.

Klarspråksarbeidet i offentlig sektor har hittil dreid seg mest om brevmaler, nettekster og brosjyrer. Lovspråket skinner ofte igjennom i slike tekster, og dermed blir de vanskelige å forstå. Derfor er det god grunn til å se nærmere på selve lovene. De siste årene har vi merket en økt interesse for språk i lovtekster, og klart språk inngår nå i mandatet til flere utvalg som skal skrive eller revidere lover.

Fra hindring til endring

Språkrådet bistår flere utvalg og arbeidsgrupper som skal forbedre språk og struktur i lover. Vår oppgave i dette arbeidet er å påpeke språklige hindringer i lovteksten og foreslå endringer som kan lette forståelsen.

Språkrådet gjør langt mer enn å rette tegnsettingsfeil. Vi som ser lovteksten utenfra og kan tillate oss å være «nærsynte», fester oss ofte ved det andre ikke har lagt merke til, som uklare henvisninger, tvetydigheter, logiske brister og omstendelige uttrykksmåter – kort sagt, det som hindrer forståelsen. Noen hindringer er knapt merkbare før man begynner å finlese teksten.

Det er lett å tro at den største hindringen i lovtekster er lange setninger. Men setningslengden i seg selv er ikke et problem så lenge strukturen er tydelig. Langt og entydig er bedre enn kort og kryptisk. Setninger kan faktisk bli komprimert til det ubegripelige: «Inhabilitet inntrer ikke ved valg til offentlige tillitsverv.»

Omstendelige og substantivtunge uttrykksmåter er åpenbare hindringer. Eksempler på det er fraser som «ikrafttredelse av loven skjer» for «loven trer i kraft» og «foreta utvelgelse» for «velge». Diffuse ord som forhold kan også være en hindring: «med mindre han ved sitt forhold har gjort seg uverdig». Dessuten kan allmennord som oppgave, tiltak, utlegg og uttak skape misforståelser når de brukes i fagspesifikk betydning.

En annen hindring er bruken av henvisningsord som denne, dette og disse når det ikke går klart fram av sammenhengen hva eller hvem det vises til. Mindre konkrete henvisninger som «det samme», «som nevnt i» og «tilsvarende» er enda vanskeligere å forsere, for meningen er ikke alltid klar.

Fyllord og overpresiseringer er det nok av i lovtekster, så her er det mulig å spare både tid og plass. Noen standardfraser som med hell kan forenkles, er «ikke uten i tilfelle …» > «bare hvis …», «i den utstrekning ikke annet følger ...» > «hvis ikke annet følger ...», «får tilsvarende anvendelse når det gjelder ...» > «gjelder også ...».

Lover godt

Det er første gang Språkrådet arbeider systematisk med lovtekster og ikke bare tekster som er avledet av dem, og det er første gang vi er «i lovens hule» og deltar i selve arbeidsprosessen. Skal vi gjennomgå en lovtekst, er det helt nødvendig å sette av nok tid, og vi må ha løpende kontakt med skribentene. Språklig kompetanse må trekkes inn tidlig, før prosessen er kommet så langt at det er for sent å gjøre noe mer enn å rette feil. Språk, innhold og struktur henger sammen, så en grundig gjennomgang av lovteksten kan avdekke mer enn språklige svakheter. Da må det være rom for justeringer.

Vi ønsker å utvikle en god arbeidsmåte som kan brukes i framtidig lovskriving – som et skritt på veien mot det Kulturdepartementet kaller «eit system for språkleg kvalitet i lover og forskrifter».

-- Aud Anna Senje er seniorrådgiver i Språkrådet.