Med hjerte for norsk

AV ERLEND LØNNUM

Fire minutter tok det henne å bli kjent – og det for å forske på samtaler mellom miljøarbeidere og asylbarn. Det var nemlig temaet da Irmelin Kjelaas nådde finalen i Forsker Grand Prix. Suksessen har imidlertid ikke gått henne til hodet, snarere til hjertet. For siden har hun brukt oppmerksomheten til å dele en hjertesak med oss: forskningsformidling. Og da handler det om både følelser og språkvalg, om å gi av seg selv i forskningen og om å velge norsk fremfor engelsk.

Taler tradisjonen midt imot

– Vi forskere må tørre å være personlige i formidlingen av forskning. Vi må tørre å bruke norsk språk. Og vi må tørre å dyrke evnen til å forklare så folk forstår det.

Samtidig mener Kjelaas at forskere bør klare å ivareta de akademiske kravene, for det er egentlig ingen motsetning mellom klart språk og avansert forskning.

– Jeg sier derfor ja til å bruke litterære og stilistiske virkemidler også i forskningen. Retoriske grep setter nemlig tankene i gang og kan pense oss inn på andre spor.

Budskapet har hun villet dele med oss alle. Hun tok derfor mot til seg og utbrøt i Aftenposten: Vi trenger da ikke å skamme oss over å være følelsesmessig engasjert i det vi forsker på, selv om det finnes lite akademisk rom for å være ærlig om følelser. Vi må da kunne ha med oss både hodet og hjertet!

– Den kronikken er noe av det skumleste jeg har gjort. For det er ikke stuerent å være åpen om egen subjektivitet i akademia. Det er ikke populært å bryte med den akademiske korrektheten. Det var uansett morsomt å oppleve reaksjonene. Noen synes det er befriende at jeg kaller en spade for en spade. Andre synes meningene mine er hårreisende. De stoler ikke på forskning som er preget av personlig engasjement. Men all forskning er jo subjektiv på en eller annen måte, sier Kjelaas.

– Særlig aktuelt er det der forskere har nær kontakt med mennesker over tid, som i doktorgradsprosjektet mitt. Hvordan skal vi for eksempel møte ungdom der ute uten å gå ordentlig inn i det, uten å vise at vi er emosjonelt til stede? Jeg husker at jeg hadde vært på doktorgradskurs og lært om hvilken rolle forskeren bør innta i felten. Men så kom virkeligheten. En av de første dagene jeg var på omsorgssenteret der jeg gjør feltarbeid, kom det inn en asylsøker som ble oppgitt å være ti år yngre enn han var, og som derfor burde ha vært på et asylmottak i stedet. Han var helt fortvilt og skjønte ingenting. De ansatte var svært travle den dagen, og de hadde ikke tid til å sitte hos ham og forklare og trøste. Da måtte jeg kaste bort det jeg hadde lært i teorien, og heller være et medmenneske. Det er jo umulig ikke å bli berørt av å møte desperate mennesker.

Formidler til folket

I forskningens Grand Prix-finale fikk stipendiaten selv erfare hvor vanskelig det kan være å formidle fagtunge forhold på en forståelig måte for folk flest – og det på en scene foran strenge dommerblikk.

– Jeg var skeptisk til formatet og tabloidiseringen. Så jeg gikk mange runder med meg selv. Var det riktig å forenkle og forkorte så kraftig? Svaret er et klart ja. For det gav meg en unik mulighet til å fortelle langt flere hva jeg driver med og brenner for, forteller Kjelaas.

En av de beste tilbakemeldingene forskeren kunne få, kom fra en eldre dame i hjembygda Inderøy i Nord-Trøndelag, en dame som aldri ellers ville ha befattet seg med fag og forskning. Hun hadde fått med seg finalen på tv og relaterte budskapet til sitt eget liv og møtet med asylsøkere i nærmiljøet.

– Det er et viktig mål for meg at folk kan bruke kunnskapen jeg er med på å utvikle, at de kan relatere det til noe i eget arbeid eller liv. Det er fint at forskning kommer folk til gode. Og på den måten var konkurransen genial. Jeg synes det var kjekt å merke hvor godt det fungerte å uttrykke det jeg har funnet i prosjektet, til et annet type publikum og på en annen arena, sier Kjelaas.

– Det er en nyttig øvelse å bli tvunget til å tenke nytt, bruke andre virkemidler og gjøre budskapet forståelig for flere enn forskerkolleger. Og for å få til det er det viktig å kunne bruke morsmålet.

Satser på norsk

Kjelaas er mildt sagt skeptisk til den økende og ukritiske bruken av engelsk i norsk akademia, noe hun har gjort et nummer av ved flere anledninger.

– Det er ikke det samme å uttrykke seg på et annet språk enn morsmålet. På engelsk blir forskningsformidlingen ofte forringet. Tekstene blir grunnere og mindre variert og nyansert, mener hun.

– Jeg merker at det er et sterkt press for å skrive på engelsk, at det gir en stjerne i boka. Det provoserer meg, for det viktigste må være kvalitet og relevans, ikke poeng i systemet.

– Selv har jeg et fysisk og sanselig forhold til norsk. Jeg liker godt å kna ord og formuleringer sammen til tekst. Så jeg føler meg nesten kastrert når jeg må gå over til engelsk, for da har jeg et mye mindre repertoar av språklige og stilistiske virkemidler. Det hemmer både tanken og skrivingen. I tillegg gjør det forskningen mindre tilgjengelig for dem jeg er opptatt av at den skal nå: profesjonsutøvere i den norske velferdsstaten.

– Mange akademikere kvier seg for å skrive på engelsk og bruker lang tid på å knekke den koden det er å uttrykke seg på et annet språk. Likevel føler mange at det er det eneste gyldige, sier Kjelaas.

Hun mener at evnen til å skrive klart og godt ikke kommer av seg selv gjennom det å studere fag, og at vi derfor må satse mer på å utvikle oss til gode skrivere og forskere på vårt eget språk.

Forsker på samtaler

I doktorgradsarbeidet undersøker Kjelaas hvordan omsorgsmyndighetene kommuniserer med barn som kommer alene til Norge for å søke asyl, barn som er i en særlig sårbar situasjon.

– Det viser seg at barna deltar svært lite i de mer formaliserte informasjons- og kartleggingssamtalene jeg har undersøkt. Jeg tror det henger sammen med den systematiske bruken av skjemaer. Miljøarbeiderne får ikke brukt sin profesjonelle kompetanse godt nok når de må konsentrere seg mer om punktene i skjemaet enn om det barnet faktisk sier. Det er ulempen ved at samfunnet satser så mye på standardisering og tror at skjemaer er nøkkelen til omsorg og deltagelse. Min erfaring er den motsatte: Skjemaveldet fremmedgjør personer som har det vanskelig.

– Det gjør noe med samtalene når vi standardiserer og baserer alt på skjemaer. Dialogen blir blant annet preget av de samme ordene og begrepene som i skjemaene. For barna blir det kaudervelsk. Vi må ikke glemme at barn er individer. De har forskjellig bakgrunn, oppvekst og språk. Så det er helt urimelig å presse dem inn i det samme systemet.

– Skjemaene har blant annet kategorier som oppvekstvilkår og fritidsaktiviteter. Men mange av barna har ikke noe forhold til slike begreper. De er ikke relevante for en tolvåring fra Kabul, som har brukt mye av barndommen på å sanke ved til familien sin.

– Det er altså mange lag i disse samtalene. Det blir feil å forankre kategoriene i et vestlig syn på hvordan barn skal ha det. Vi må ikke tro at vi har fasiten på en god barndom. Og det blir feil å la den tekniske kartleggingen styre samtalene og ikke det å bli kjent og finne ut av hvem barna faktisk er.

Taler på barnas vegne

Det samme gjelder utfordringen med å oversette mellom vidt forskjellige språk. Oversettelsene er ofte preget av byråkratisk, juridisk og faglig språk, også i møtet med barn.

– Det er miljøarbeidernes jobb å tilpasse språket til barna. Men de holder seg ofte til ordlyden i skjemaene og spør for eksempel: «Hvordan er ditt sosiale nettverk?» Det sier seg selv at det er vanskelig for et barn å forstå et slikt spørsmål. Det kan jo være vanskelig nok for en voksen å svare på. Det er derfor på tide å kommunisere på barnas premisser, oppfordrer Kjelaas.

En tilsvarende utfordring er flerspråkligheten, som er normalen flere steder i verden.

– I prosjektet mitt møtte jeg ei jente som var så misunnelig på nordmenn fordi de fleste kun har ett morsmål å forholde oss til. Vi snakker jo norsk både hjemme, på skolen og ellers i samfunnet, mens hun hadde to språk hjemme og et tredje som opplæringsspråk på skolen, i tillegg til at det blir brukt flere andre språk i landet hun kom fra. Da hun kom til Norge, ble ett av de offisielle språkene i hjemlandet tolkespråket hennes i møtet med myndighetene, selv om det egentlig var tredje- eller fjerdespråket hennes. Og det er ikke noe godt utgangspunktet for så viktige samtaler.

– Språk handler altså ikke bare om ferdigheter og formaliteter. Det handler like mye om følelser. Med andre ord: Det handler om å bruke både hodet og hjertet.