Gir tekst til tale

AV ERLEND LØNNUM

– Det er vel og bra at den nye generasjonen språkbrukere skriver og snakker mer enn noen gang og slipper seg mer løs i det offentlige rom, men kvaliteten på talespråket har sunket etter at det ble fritt fram å snakke som man vil, og da særlig i mediene.

Slapt talespråk

– Som tidligere norsklektor og fremmedspråklærer har jeg gjennom mange år prakket min store språkinteresse på elevene. Det angrer jeg ikke på. Men jeg synes det er synd at det ikke fungerer å være like streng på vegne av språket lenger. Man taler for døve ører når man påpeker at det heter potensial og ikke «potensiale», og at den spanske ferieøya Tenerife uttales «tenerife» med e til slutt og ikke «teneriff», forteller Liabø.

– Da jeg studerte, var det et klarere skille mellom skriftspråk og talespråk, trolig fordi vi ikke hadde et hav av kanaler for ytringer. Vi var mer opptatt av at språket skulle være korrekt, både skriftlig og muntlig. Så har det sneket seg inn stadig flere misforståtte, uklare og uriktige uttrykksmåter. Skriftspråket klarer seg ikke så verst, der har vi tross alt korrekturmuligheter i de røde strekene og andres gjennomlesning. Men muntlig knotes det mye.

– Det merkes også i nyhetene, der en del journalister ikke uttrykker seg som seg selv, men får en litt falsk tone. Dessuten skal alt gå så fort i konkurransen om nyhetene, og det gjør at taletempoet øker, og at mange ikke får forberedt seg godt nok før de uttaler seg. Og når det egentlig er tid til gode formuleringer, i tv-programmet «Skavlan» for eksempel, kommer det halve setninger og nølende lyder. Så finnes det selvfølgelig mange hederlige unntak. Men jeg vil påstå at lærere, journalister og andre som taler til massene, hadde mer språkmakt og språkfølelse før.

Taletekster

Marita Liabø er en av dem som gir NRKs tv-programmer nynorsk undertekst. Hun synes det er et privilegium og en drømmejobb for en ekte språkentusiast.

– Tv-teksting er en viktig jobb, for dette er en type tekst som enormt mange leser, kanskje uten egentlig å tenke over det. Og da må alt være presist og ikke minst korrekt.

– Tv-teksting er også en krevende jobb. I begynnelsen var læringskurven bratt. Man må vise at man duger, og det er selvsagt bra, men det verste var at jeg ikke var så stødig i nynorsk som man skulle tro. Jeg kommer fra Sogn og Fjordane, men brukte mest bokmål i studietiden i Bergen, der bokmålet dominerer. Det var vel mest latskap, for jeg er stolt av hovedspråket mitt og skammer meg over at jeg ikke skrev mer nynorsk.

Dette gjenspeiles også i Liabøs forfatterskap, som består av bøker på begge målformer, fra debutromanen Tempus fugit på bokmål (1999) til den nyeste romanen Pusteproblem på nynorsk (2014).

– Vi tekster i utgangspunktet akkurat det som blir sagt på tv-skjermen, bare forkortet, siden vi ikke kan fylle hele skjermbildet med skrift. Så hender det at vi faller for fristelsen og forbedrer klønete formuleringer. Teksterne diskuterer stadig hvor langt vi kan gå, røper Liabø.

– Ikke minst den «oversatte» journalistikken trenger hjelp, for vi merker med det samme om journalistene har brukt engelske kilder. Språket deres er så farget av engelsk, og det hender de glemmer hva ting heter på norsk. Når jeg hører at «det var mange folk i gata», er det fristende å tekste det med «mennesker», for å få bukt med overbruken av «folk» for «people». Det samme gjelder den engelske påvirkningen på preposisjonsbruken, som i «De kom ut av vannet» og «Fyll inn skjemaet», der det på norsk heter «kom opp av» og «fyll ut».

Bruk filologene

– Teksterne i NRK får forholdsvis godt betalt og har egne, svært dyktige korrekturlesere, i motsetning til andre tv-kanaler. Så jeg håper inderlig at NRK beholder den kvalitetsordningen vi har, og at andre tekstere får bedre vilkår. Tv-teksting er nemlig en viktig språkrøkt for samfunnet – og en like viktig eksponering av god nynorsk. Og da er det ikke godt nok når journalistene tekster sine egne innslag, slik jeg har sett flere eksempler på i det siste. Når man slipper til flere personlige språkformer også i skrift, blir det så som så med tegnsettingen, ordvalget og også den tekniske utførelsen av tekstingen, advarer filologen.

Liabø er også skeptisk til at dubbingen av utenlandske barne- og ungdomsprogrammer overlates til byråer der kvaliteten på oversettelsen ikke alltid blir den beste.

– Ett problem er at dubberne ofte snakker altfor høyt. De nærmest roper til hverandre rundt bordet. Verre er det at ordvalget blir påfallende anglifisert: «Du gjør meg syk» blir en komisk variant av «Du gjør meg kvalm», og hvorfor kan de ikke bare si «Unnskyld» i stedet for «Jeg er lei meg»? Det er mye dårlig norsk i de dubbede programmene, særlig nynorsk. Det er flaut når de for eksempel bruker «bøner» om planten «bønner», sier «auga» og «augene» om hverandre eller bøyer substantiv i feil grammatisk kjønn. Da sitter vi teksterne og vrir oss.

Førde–Oslo

– Jeg har holdt på førdedialekten. Det har stort sett vært greit å bruke den. Tidligere hadde mange fordommer mot folk som snakket andre dialekter enn oslodialekt, mens det nå nesten har blitt omvendt. I dag omfavner de fleste nordmenn dialektmangfoldet, og det er bra.

– Men da jeg kom til Oslo som innvandrer fra Vestlandet og skulle undervise i norsk, følte jeg at jeg mistet autoritet fordi jeg snakket en nynorsk dialekt. Det var nok ikke vondt ment, men det var som om enkelte ikke tok meg på alvor. Det hjalp kanskje heller ikke at jeg er så hersens opptatt av riktig og godt språk, i begge målformer, humrer Liabø.

– Jeg kjenner førdianere som har gitt opp dialekten sin, eller som snakker utvannet førdedialekt med østlandsk tonefall. Jeg liker å legge om til andre dialekter – det er noe ungene og jeg gjør for å underholde hverandre. Men jeg ønsker å beholde dialekten min fullt og helt, for den forteller hvem jeg er.

Dialekter på scenen

Forfatteren Marita Liabø synes derimot at dialektmangfoldet ikke alltid fungerer like godt. Det erfarte hun senest på Det norske teatret, under oppsetningen av Johnsen og Johnsen i live, som hun har oversatt fra engelsk til nynorsk.

– Det er spennende å løfte dramatisk tekst fra papiret til scenen. Problemet er at vi har så stor valgfrihet i norsk, både i bøyningsformer, ord og uttale. Men siden Det norske teatret er et nynorskteater, det vil si at skuespillerne ideelt sett skal «snakke nynorsk», bør de holde seg til nynorsknormen og ikke slippe til for mange dialektvarianter. Selv om det er naturlig for meg å si «følelser», forventer jeg å høre om «kjensler» på Det norske teatret. Så får det heller være at nynorsken kan lyde kunstig og river litt.

Da er det annerledes på Sogn og Fjordane Teater, der skuespillerne snakker slik de snakker i Sogn og Fjordane. I anledning Språkåret 2013 oppførte teateret Liabøs første teaterstykke, My fair lady goes Sogn og Fjordane, en totalomskrivning av den verdenskjente musikalen.

– Selv om manuset mitt fulgte den nynorske skriftnormen til punkt og prikke, var det naturlig at skuespillerne brukte sin egen dialekt. Stykket handler jo om hvor viktig språk er for individet, og om man kan bli en annen person ved å skifte språk.