«Se mitt språk» – unikt i verdenssammenheng

No image

På åttitallet begynte tegnspråk å bli anerkjent som språk i Norge. Som andre barn hadde døve og hørselshemmede barn behov for å kunne kommunisere godt med sine foreldre. Det var utgangspunktet for at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet etablerte tegnspråkopplæring for foreldre.

AV SONJA MYHRE HOLTEN

«Se mitt språk» er en voksenopplæringsarena der tegnspråk læres som et fremmedspråk. Utfordringen er å få tilgang til tegnspråklige arenaer der norsk tegnspråk kan overføres mellom generasjonene, slik at barna kan tilegne seg språket som førstespråk. Det er vanskelig å etablere slike arenaer, fordi det kan oppfattes som en form for segregering og gi negative assosiasjoner. «Se mitt språk» er derfor viktig for å gi døve og hørselshemmede muligheten til en to- eller flerspråklig oppvekst. Norsk tegnspråk utelukker nemlig ikke hørsel eller tale verken gjennom koklea-implantat eller høreapparat.

Behovet for en arena

Større gode tegnspråklige arenaer er et språkstyrkingstiltak som sikrer døve og hørselshemmede barn god tilgang til et godt og korrekt norsk tegnspråk. Det innebærer at både døve og hørende barn naturlig kan tilegne seg et språk som de uanstrengt kan kommunisere på. Det er kanskje på tide å begynne å innse at forskjellige grupper må inkluderes på forskjellige måter.

«Se mitt språk» støtter opp under språkbruksmålet slik det er beskrevet i Stortingsmelding 35 (2007–2008): «Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, sitt eige urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk, og alle skal få høve til å læra seg framande språk.» Tiltaket bidrar også til at norske myndigheter følger opp det ansvaret de har påtatt seg ved å ratifisere FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne.

Opplæringen

Opplæringen er modulbasert og går over til sammen 40 uker fram til barnet fyller 16 år. Målet er at foreldrene etter endt opplæring skal «kunne kommunisere mest mulig uanstrengt og flytende med sine barn» (undervisningsplanen, s. 1). Tegnspråkopplæringen har to tilnærminger: 1) demokratiperspektivet, fordi tegnspråk er nødvendig i større eller mindre grad for døve og hørselshemmede, og 2) det språkpolitiske perspektivet, der norsk tegnspråk er ett av flere språk som blir brukt i et mangespråklig samfunn.

«Se mitt språk» består av en tegnspråkdel og en informasjonsdel. Tegnspråkdelen fokuserer på språkfunksjoner og tegnspråkgrammatikk. Informasjonsdelen består av seks hovedområder: foreldre og familie, tospråklighet – samspill og kommunikasjon, barnehage- og skolerelaterte emner, lover og rettigheter, audiologi, døvekultur og døvehistorie.

Forpliktelser og holdninger

Norsk tegnspråk sikrer at døve og hørselshemmede kan delta i samfunnet gjennom tegnspråktolk dersom de ønsker det. Norge må ta gi tydeligere signaler om at de vil forvalte norsk tegnspråk som en del av norsk kulturarv og språkhistorie og oppfylle sine folkerettslige forpliktelser i FN-konvensjonen, der tegnspråk er nevnt i fem artikler hele syv ganger.

Dessverre ser vi at det finnes holdninger, også hos tilsynsmyndigheter, som synes å være basert på at «man ikke trenger» norsk tegnspråk fordi barnet «hører for godt». En slik ukyndig vurdering kan sette grenser for barn og unges tilgang til norsk tegnspråk, til tross for at foreldrene ønsker at barna skal ha denne tilgangen, og det er til barnas beste. I et språkpolitisk perspektiv dreier ikke norsk tegnspråk seg om hvilken hørselsstatus et menneske har, og det kan ikke betraktes som et erstatningsspråk eller en kommunikasjonsmetode.

 

-- Sonja Myhre Holten er seniorrådgiver i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter

Publisert:29.05.2017 | Oppdatert:06.06.2017