En stormakts språklov

AV INGJERD T. SKAUG ROBIN

Internasjonalt er språkvern et viktig demokratisk og kulturelt grunnprinsipp. Enkeltpersoners rett til å ytre seg på eget språk henger sammen med statens plikt til å holde språket i hevd. Det franske språkvernet er hjemlet i den franske grunnlovens artikkel 2, som slår fast at fransk er republikkens språk. Vernet er presisert i den franske språkloven fra 1994, med navn etter den daværende kulturministeren, Jacques Toubon. Denne loven beskytter både fransk språk og fransk kultur.

Språkloven skal garantere at enhver franskmann skal forstå alt som blir skrevet og sagt i Frankrike.Tidligere kulturminister Jacques Toubon

Hovedformålet med språkloven er å beskytte fransk som republikkens språk, i konkurranse med engelsk og regionale språk. I et intervju i LA Times i 1994 uttalte Jacques Toubon at loven skal garantere at enhver franskmann skal forstå alt som blir skrevet og sagt i Frankrike. Loven favner vidt og beskytter bruk av fransk i alt fra bruksanvisninger til undervisningsmateriell, i motsetning til ediktet fra Villiers-Cotterêts i 1539, som begrenset språkvernet til lovtekster. 

I middelalderen var det latin som truet det franske språket. I dag er det engelsk som er trusselen. I en digitalisert verden får engelsk stadig større innflytelse. Franskmenn er stolte av språket sitt, og fransk litteratur er en viktig del av den kulturelle fellesarven, som den franske presidenten Emmanuel Macron ofte refererer til i taler. Kunnskap om fransk kultur er en sosial markør som plasserer deg i eller utenfor den intellektuelle eliten. I Frankrike er status først og fremst knyttet til kulturell kapital og ikke til økonomi. Derfor er språket så viktig for franskmenn. 

Lingua franca

Franskmenn har fremdeles vanskeligheter med å akseptere at engelsk, og ikke fransk, har blitt verdens fremste lingua franca. England har opp gjennom historien vært Frankrikes erkefiende. Kanskje er det derfor, i ren trass, at det franske språkrådet, l’Académie française, har bestemt at walkie-talkie skal hete talkie-walkie på fransk? Eller kanskje har de byttet om rekkefølgen på verbene fordi det å snakke er viktigere for franskmenn? Fordi det å bruke svulstige adjektiver og litterære referanser er viktigere enn å trekke en konklusjon og gå videre, slik mer pragmatiske engelskmenn gjør? 

Fransken skal styrkes i konkurransen med engelsk.

Det er vanlig at l’Académie française gir engelske lånord en franskklingende oversettelse. E-mail blir for eksempel til courrier électronique. Målet er å lage en fransk terminologi, særlig innenfor informatikk. Akronymer som FN, NATO, EU og WHO blir til l’ONU, l’OTAN, l’UE og l’OMS fordi fransk ordstilling er annerledes og artikkelen alltid må tas med. 

Den franske holdningen til eget språk kommer også til uttrykk i filmverdenen, der kulturministeren på femtitallet laget spesielle støtteordninger til fransk kultur og spesielt film, l’exception française, slik at Frankrike kunne danne en motvekt til Hollywood. Engelskspråklige filmer blir dubbet i Frankrike. Når Clint Eastwood roper Hands up!, hører franskmenn en dubbet stemme som roper Haut les mains! Slik styrkes fransken i konkurransen med engelsk.

Språklovens geografiske rekkevidde 

Fransk snakkes i dag av 75 millioner mennesker på det franske fastlandet og i de oversjøiske områdene (Guadeloupe, Martinique, Polynesia mfl.). Alt dette utgjør den franske republikken og er dermed språklovens virkeområde (jf. lovens artikkel 1). Men fransk er offisielt språk også i 32 land i Nord- og Vest-Afrika og tidligere Indokina (Vietnam, Kambodsja og Laos), som har vært franske kolonier og protektorater. Der var fransk administrativt språk, slik dansk var embetsmannsspråk i Norge i unionstiden. Overklassen i disse landene snakker fremdeles fransk, og de sender barna på fransk skole, som har høy status. 

Til sammen fins det 522 franske skoler fordelt på 139 land. De franske skolene følger fransk undervisningsplan og er underlagt den franske språkloven, fordi skolene er finansiert av den franske staten. Etableringen av franske skoler var en viktig del av imperialismen, fordi undervisningen kunne forme koloniens elite i fransk tankesett, kultur og det franske språket. 

Opprettelsen av Francofonie, den franske versjonen av Commonwealth, er en naturlig fortsettelse av Frankrikes imperialistiske fortid. Organisasjonen fremmer fransk språk og kultur og har 52 medlemsland med til sammen 220 millioner innbyggere, blant annet Belgia, Sveits, Ungarn og Hellas. Dette frankofoniet er en viktig støttespiller for Frankrike i internasjonale fora. 

Fransk er dessuten et viktig diplomatspråk, og det er arbeidsspråk i FN, EU, OECD og NATO. I disse organisasjonene blir det franske språket utviklet i tråd med krav i den franske språkloven. 

Beskyttelse av fransk i hverdagen 

Den franske språkloven gjelder for alle publikasjoner, arbeidsplasser og skoler i den franske republikken. Privat kommunikasjon faller utenfor. Loven gjelder ikke for bøker, film og offentlige taler, men for TV-produksjon (unntatt sangtekster). 

På arbeidsplassen må ikke bare arbeidskontrakten være på fransk, men også all informasjon som er nødvendig for at arbeidstakeren skal kunne utføre sine oppgaver, slik som brukerflaten på en PC. I et intervju i den franske avisen l’Express i 2019 sa språklovens far, Jacques Toubon, at han er fornøyd med lovens gjennomslag på forbrukerfeltet, i skolene og i arbeidslivet. Han er imidlertid skuffet over at en ny lov fra 2013, la loi Fioraso, har innskrenket språklovens virkeområde på universitetene, der det gis adgang til å publisere på engelsk for lettere å få internasjonal anerkjennelse. Toubon peker også på at statlige selskaper som Air France og La Poste bruker stadig mer engelsk i kommunikasjon med kunder. 

Når det gjelder bruk av fransk i reklame, har det franske grunnlovsrådet slått fast at et for strengt krav til bruk av fransk vil være i strid med den grunnlovsfestede retten til ytringsfrihet. Denne avgjørelsen er Toubon sterkt uenig i, og han hevder at den innskrenker språklovens virkning på et viktig område. 

Beskyttelse av minoritetsspråk 

Et viktig formål med den nye norske språkloven er å definere statusen til samisk, nynorsk, norsk tegnspråk og andre minoritetsspråk. I den franske språkloven finnes det ingen tilsvarende beskyttelse av minoritetsspråk. Formålsparagrafen tolkes dit hen at det bare er fransk som har spesiell beskyttelse.

I den franske språkloven er det ingen beskyttelse av minoritetsspråk, slik det er i Norge.

Dessuten har ikke Frankrike ratifisert det europeiske charteret om regionale språk og minoritetsspråk fra 1992. Den praktiske konsekvensen av det er at den franske språkloven ikke beskytter det tyske språket i Alsace, keltisk i Bretagne eller korsikansk på Korsika. Ingen er forpliktet til å undervise i eller ha TV-sendinger på disse språkene. Fransk tegnspråk har heller ingen beskyttelse. Utenlandske filmer er dubbet, og svært få sendinger er tekstet, noe som gjør det vanskelig for døve. 

En viktig årsak til at Frankrike ikke beskytter minoritetsspråkene sine, slik Norge gjør, er at Frankrike er sterkt sentralstyrt, med Paris som det absolutte maktsentrum. Det franske språket er et viktig redskap for den politiske makten. Jacques Toubon sier at han er en forkjemper for de regionale språkene, men at grunnlovsrådet ikke vil gi minoritetsspråkene beskyttelse fordi de mener at det vil gå på bekostning av fransk, som da igjen vil stå svakere i kampen mot engelsk. 

Det gjenstår å se om den franske språklovens sterke beskyttelse vil føre til at fransk gjenerobrer noen av sine tapte områder. Den franske presidenten Emmanuel Macron synes å mene det, for på et statsbesøk i Burkina Faso uttalte han at «fransk kommer til å bli det mest talte språket i Afrika – og kanskje i hele verden».

-- Ingjerd T. Skaug Robin er jurist og skribent og har bodd mange år i Paris.