Litteratur som støttespiller

AV VERENA SCHALL

Et av målene i den norske språkpolitikken er å ta vare på og øke bruken av de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes. Disse språkene trenger revitaliseringstiltak, ellers vil de kunne dø ut.

I den nye språkloven, som trer i kraft ved årsskiftet 2021/2022, slås det fast at kvensk, romani og romanes er likeverdige med norsk som språklige og kulturelle uttrykk, og at det offentlige skal verne og fremme disse språkene. Dette innebærer at det offentlige har ansvar for å sette i verk flere tiltak for å øke bruken av kvensk, romani og romanes enn det som følger direkte av den europeiske regions- og minoritetsspråkpakten.

Et særlig viktig tiltak kan være egne støtteordninger for minoritetsspråklig litteratur. Med slike støtteordninger vil man bedre kunne legge forholdene til rette for at også nasjonale minoriteter kan sikre og utvikle språkene sine og kulturen sin og på den måten være likeverdige deltakere i samfunnslivet.

Litteratur på kvensk, romani og romanes

Skriftspråkene for romani og romanes er stadig under utvikling i Norge. Hvert av disse språkene har ulike varianter, noe som gjenspeiles i det lille som finnes av litteratur. Eksempler er Vandriane rakkrar (red. Theil, 2014) på romani og den parallellspråklige barneboka Romske eventyr og historier / paramiči taj čače historiji (Lakatosova, Lorentsen og Hassvoll, 2016) på romanes og norsk.

Kvensk har tre standardiserte varianter: elvedals-, Porsanger- og Varanger-varianten. De fleste utgivelsene på kvensk er på Porsanger-varianten. Blant de få enspråklige utgivelsene finner vi Alf Nilsen-Børsskogs romanserie Kuosuvaaran takana og Anna-Kaisa Räisänens barnebokserie om gutten Linus. Det finnes langt flere parallellspråklige kvensk–norske utgivelser.

I tillegg finnes det forfattere som har kvensk, romani og romsk bakgrunn, men som skriver på norsk, og forfattere som skriver om minoritetskulturene i sine verk.

Litteratur styrker språkene

Romani og romanes har først og fremst vært brukt som muntlige språk. Det finnes få skriftlige kilder, og dette preger dokumentasjonsarbeidet. Språkene har en rik fortellertradisjon. Historier, verdier og erfaringer videreformidles fra generasjon til generasjon. Den muntlige og skriftlige litteraturen styrker og videreutvikler språkbrukernes identitet og skaper en egenverdi i revitaliseringen både for den enkelte og for samfunnet. Å skrive og lese litteratur er et viktig verktøy i revitaliseringen og en god måte å dokumentere og utvikle skriftspråk på.

Litteratur er viktig også for standardiseringen av skriftspråk. Den kvenske forfatteren Alf Nilsen-Børsskog ga ut sin første roman før kvensk var blitt standardisert. Dermed ble utgivelsene hans viktige bidrag i standardiseringsprosessen og revitaliseringsarbeidet.

Litteratur på kvensk, romani og romanes skaper dessuten nye språkarenaer og er dermed en viktig del av en helhetlig språk- og kulturpolitikk.

Les mer om kvensk i Språknytt 3/2019 og om romani i Språknytt 4/2018 og 4/2014.

Verena Schall er seniorrådgiver i Språkrådet.