Teaterfilologen

AV ASTRID MARIE GROV

Det Norske Teatret i Oslo har – som eneste teater i landet – en egen språklig veileder. Etter hele 27 år i rollen gikk Ola E. Bø av med pensjon 1. september, og en liten epoke er slutt ved nynorskteateret i hovedstaden.

– Den viktigste delen av jobben har vært å navigere i grenselandet mellom normaltalemål og dialekt, sier Bø.

Et språklig foregangsteater

Det Norske Teatret ble grunnlagt i 1912, med nynorskpionerene Hulda og Arne Garborg som sterke pådrivere. Målet med teateret var i hovedsak normativt: Det purunge landsmålet skulle bringes ut til folket. Nordmenn skulle møte det, bli glad i det og lære det.

Selv om Det Norske Teatret fremdeles er en svært viktig nynorskinstitusjon, er det språklig sett langt løsere i snippen enn det en gang var. De fleste av teaterets stykker spilles ennå på normert nynorsk, men dialektene har også fått en betydelig plass på scenen. Som språklig veileder har Ola E. Bø vært en pådriver for utviklingen.

– Teatrene må orientere seg i den språklige hverdagen de skal virke i, og på det området mener jeg Det Norske Teatret har vært et foregangsteater. Vi har flyttet den språklige estetikken. Tidligere hadde den dannet østnorsk som «riksgyldig norm». Nå tar den utgangspunkt i skuespillernes egen språkbakgrunn. Teaterhøgskolen holdt lenge igjen, men nå har også den endret holdning. De siste årene har vi sett eksempler på viktige Ibsen-roller spilt på dialekt på Nationaltheatret. For bare 10–15 år siden hadde det vært utenkelig.

Dagens praksis på de fleste norske teaterscener står i skarp kontrast til den normative funksjonen teaterspråket tradisjonelt har hatt i europeisk teater, forteller Bø.

Scenespråket har vært selve dannelsesidealet for korrekt tale.

– Scenespråket har tradisjonelt vært mønsteret for korrekt tale, selve det språklige dannelsesidealet. Det ser vi særlig i tysk teater med felles scenespråknorm for hele det tyske språkområdet. Også i Norge har standardtalemålet stått sterkt på scenen, og Det Norske Teatret har ikke vært noe unntak. Til langt ut på 1980-tallet ble det stilt spørsmål ved om skuespillere kunne snakke normert nynorsk med vestlandsk klangbunn istedenfor østlandsk.

Ola E. Bø mener at den strenge praksisen har vært spesielt uheldig her til lands.

– Teatrene må orientere seg etter den språklige hverdagen i Norge. Vi har uvanlig stor aksept for dialekter, til og med i offisielle sammenhenger. I dag blir det dessuten laget en del teater der teksten blir utviklet gjennom improviserte samarbeid mellom instruktører og skuespillere. Det er vanskelig å tenke seg en ledig og likeverdig prosess her på normaltalemål.

Bø mener at språk er makt, og at scenespråket må ta stilling til de språklige maktforholdene i samfunnet.

– Et standardspråk som er sammenfallende med høystatusspråket, er et problem for teateret. Det betyr at språket teateret bruker, er sosialt plassert. Derfor er jeg veldig glad for utviklingen vi har sett ved Nationaltheatret, og jeg håper den fortsetter.

Ola E. Bø mener at den språklige profilen er en av de største styrkene til Det Norske Teatret.

– I motsetning til såkalt moderat bokmål er ikke nynorsken sosialt plassert, og det er i all hovedsak en fordel – bortsett fra når du trenger sosial plassering. Samtidig gir dialektene mange muligheter. Jeg husker vi snudde hele det språklige hierarkiet på hodet i en oppsetning av Jungelboka. Hovedpersonen Mowgli snakket tilnærmet normalnynorsk og dyrene ulike dialekter: hyenene sunnmøring, bjørnen trysling og flokken med hylende aper karikert Oslo vest. Det er en av oppsetningene jeg husker tilbake på med størst glede på grunn av språket.

Fordelingen mellom den normerte nynorsken og dialektene er et tilbakevendende tema på Det Norske Teatret. Bø mener at stykkets karakter er avgjørende for om dialektene bør brukes.

– Noen stykker insisterer mer på det litterære enn andre, som de fleste tekstene til Jon Fosse. Versedrama trenger ofte fast normering. Noen ganger kan en lokal koloritt tilføre et stykke noe ekstra, andre ganger legger det seg i veien for handlingen.

Resultat av forhandlinger

En rolles språklige uttrykk gir seg oftest av selve teksten, men er også et resultat av forhandlinger med skuespillerne. Til tider kan forhandlingene være harde, sier Bø.

– Jeg har sjelden kommet ordentlig på kant med noen, men det har vært noen hissige diskusjoner der jeg har måttet bruke autoriteten min. En rolle er personlig, og jeg har stor forståelse for at en skuespiller kan komme i klem mellom egen dialekt og den sterke standardspråklige tradisjonen på teateret. Det blir særlig tydelig på nynorsk, som har en svak standardtalemålstradisjon. Skuespillerne kommer til Det Norske Teatret med en større forventning om å ta med mer av sitt eget språk inn i rollen enn ved andre teater. Min oppgave er også å forsvare teksten og det den innbyr til, og av og til må jeg stå for en mer litterær tilnærming enn det skuespillerne ønsker.

Ved siden av stillingen ved Det Norske Teatret har Ola E. Bø de siste årene undervist studentene på Teaterhøgskolen i nynorsk, en oppgave han har satt stor pris på. Han forteller at norske skuespillere jevnt over er positive til nynorsk som scenespråk.

– På Teaterhøgskolen har det hele tida vært gitt opplæring i nynorsk i en eller annen form, men undervisningen er mer praktisk nå enn tidligere. Jeg møter veldig motiverte studenter. De vet at om de vil gjøre karriere i norsk teater, er sjansen stor for å komme i en situasjon der de må håndtere nynorsk.

Nynorsk må styrkes

Selv om Ola E. Bø applauderer den språklige oppmykningen med økt bruk av dialekt, er han opptatt av at Det Norske Teatret også skal være en sikker leverandør av normert nynorsk.

– Nynorsk trenger å styrkes i alle sammenhenger, og vi er en viktig nynorskinstitusjon. Jeg har møtt instruktører som helst vil snike seg rundt hele nynorsken ved å spille alt på dialekt, og det finnes teater i «nynorskfamilien» som har piggene ute når det gjelder nynorsk normaltalemål. Det undrer meg litt. Jeg mener at alle skuespillere må lære seg å bruke de to standardvariantene av norsk på en måte som integrerer deres egen språklige bakgrunn.

Bø mener at Det Norske Teatret har spilt en svært viktig rolle for nynorskens posisjon i det norske samfunnet, særlig gjennom de mange musikalsuksessene.

– Nynorsk som underholdningsspråk hadde vært utenkelig uten Det Norske Teatret. Bare noen få år etter at musikalen Oklahoma! hadde premiere på Broadway i 1943, sang folk «Å, for ein strålande morgon!» på Frognertrikken. Slik tar teateret opp arven etter Ivar Aasen, som med sitt syngespill Ervingen var tidlig ute med å synge språket inn i folket.

Filolog og journalist

Det var slett ikke gitt at Ola E. Bø skulle jobbe mesteparten av yrkeslivet sitt i teaterbransjen. Han er utdannet filolog og har yrkeserfaring som kulturjournalist før han kom til Det Norske Teatret. Blant annet var han med på å starte kulturkanalen NRK P2 i Trondheim.

– Jeg trivdes veldig godt i NRK og hadde egentlig tenkt å bli der. Så fikk jeg tilbud fra teatersjef Otto Homlung om en kombinert stilling som dramaturg og språklig veileder. Jeg hadde tenkt å prøve ett år. Det ble 27. Noe av grunnen til at jeg har likt jobben så godt og blitt værende, er at jeg har fått holde på med mye forskjellig. For eksempel har jeg oversatt mer enn 20 av oppsetningene våre.

Ola E. Bø har noen råd til sin etterfølger, Inger Johanne Sæterbakk, som tiltrer i løpet av høsten.

– Man må være seg selv, tørre å argumentere og få til en god dialog med skuespillerne. Det tar tid å bygge seg opp en autoritet på dette området. Språk er følelsesmessig viktig, og man skal ha respekt for folks ulike språklige bakgrunn og utnytte den som en ressurs. Heldigvis er det aller meste av språk helt korrekt.