Spar utropstegnet til utrop
Utropstegnet står i en særstilling blant skilletegnene, da det har som sin primære funksjon å betone det som uttrykkes. Som navnet tilsier, brukes det først og fremst ved utrop. Dessuten brukes det ved befalinger, ønsker og tiltaler.
AV YNGVE NORDGÅRD, manuskoordinator i Universitetsforlaget
Tegnet er ment å etterlikne tonen i muntlig språk. Når en skjønnlitterær forfatter skal gjengi nyansene i en dialog, er det derfor uvurderlig. Også i uformell skriftlig kommunikasjon med et visst muntlig preg er det ofte naturlig å bruke det.
Hvis bruken av utropstegnet hadde vært begrenset til slike sammenhenger, hadde jeg ikke hatt noen problemer med det. Mange synes imidlertid at det er nødvendig å bruke tegnet også i mer saksorienterte ytringer. En slik bruk har jeg aversjon mot, av to grunner.
Den første grunnen er at tegnet i rent informative setninger som regel ikke tilfører noe informasjon, det bare gir det som er skrevet, et skjær av alvor. Hvis man ønsker å formidle noe som det er avgjørende at mottakeren får med seg, kan utropstegnet forsvares, men det må spares til de tilfellene der det virkelig trengs, ellers svekkes det.
Den andre grunnen er at en overdreven bruk av utropstegn signaliserer en grunnleggende mistillit mellom språkbrukere – det er som om en ytring uten utropstegn i utgangspunktet tolkes som uvesentlig, uærlig eller ironisk. Da går det inflasjon i bruken av tegnet, og før man vet ordet av det, har man satt utropstegn etter annenhver setning i teksten.
Til og med i faglitteratur dukker utropstegnet opp. Det er malplassert der fordi vi forventer at språket i faglitterære tekster er utvetydig, og at forfatteren mener det han sier. Når jeg ser utropstegn i faglitterære tekster, synes jeg at det virker som om forfatteren enten prøver å gi argumentene en slags følelsesmessig legitimitet eller ønsker å uttrykke sin entusiasme for et funn eller en hypotese. Dette får det til å virke som om vedkommende ønsker at noe skal være sant, og det er negativt i framstillinger som skal være objektive.
Språket er en samling konvensjoner, og den som bryter dem, risikerer å bli misforstått. Jeg bruker selv derfor utropstegn i uformell kommunikasjon når jeg har mistanke om at det jeg skriver, ellers ville bli misforstått, selv der jeg mener at tegnet er unødvendig. Som regel prøver jeg imidlertid å unngå utropstegn helt og holdent fordi jeg ønsker å vise språket og mottakeren tillit.
Del denne siden
