Hvordan språkene ble til

Den svenske språkprofessoren Tore Janson mener at barna kanskje kan gi et svar på spørsmålet om hvorfor vi mennesker begynte å snakke på en annen måte enn våre nærmeste slektninger. Her følger han de viktigste ledetrådene til språkenes opprinnelse, og han begynner med en oppsiktsvekkende oppdagelse som ble gjort av forskere i Uppsala.

Menneskeartens opprinnelse

I løpet av 1990-tallet ble det gjort funn som tyder på at vår art, Homo sapiens, opprinnelig bare fantes i Afrika, og at mennesker på alle andre kontinenter er etterkommere av utvandrere derfra. Dette er fortsatt den allmenne oppfatningen, og det er mange resultater fra DNA-studier og utgravninger som støtter den. Den viktigste utvandringen fant sted gjennom det nåværende Egypt og Sinai-halvøya for 70 000 til 80 000 år siden.

Derfra spredte folk seg i alle himmelretninger og nådde fjerntliggende kontinenter, først Australia, trolig for rundt 40 000 år siden, og til slutt Amerika, for mindre enn 15 000 år siden.

Språk må i prinsippet ha fungert på samme måte de siste 80 000 årene.

Etter utvandringen hadde disse menneskene selvfølgelig ingen forbindelse med Afrika. Men urinnvånere overalt i verden – både i Europa, Australia, Sibir og Amazonas – bruker språk av samme type som språk i Afrika. Evnen til å bruke språk kan ikke ha spredt seg etter utvandringen, den må allerede ha eksistert. Språk må i prinsippet ha fungert på samme måte de siste 80 000 årene.

Denne kunnskapen har knapt rukket å bli allment kjent, men er allerede utdatert. Det har vist seg at forskjellige grupper i Afrika har levd i total isolasjon fra hverandre. Genetikere har kunnet påvise at menneskeheten består av to grener: befolkningen i Sør-Afrika, som kalles san, på den ene siden – og alle vi andre på den andre siden.

Allerede for et tiår siden var det tydelig at de to grenene ikke hadde hatt noen kontakt de siste 110 000 årene, bortsett fra de to siste årtusenene. Siden sanbefolkningen snakker sine egne språk, som fungerer akkurat som alle andre språk, burde språkevnen derfor ha vært den samme for alle i hvert fall like lenge.

Må historien skrives om?

Men ganske nylig ble det gjort en sensasjonell oppdagelse som innebærer at vi må endre vår oppfatning av det meste som har med vår arts tidlige historie å gjøre, inkludert fremveksten av språk og språkevner.

Høsten 2017 publiserte en forskergruppe fra Uppsala universitet en artikkel i tidsskriftet Science om DNA fra en 2000 år gammel hodeskalle. Den hadde tilhørt en gutt og ble funnet i Sør-Afrika. Analysen viser at sanbefolkningen som gutten tilhørte, ikke hadde hatt noen genetisk forbindelse med den nordlige grenen av menneskeheten på rundt 300 000 år. Denne oppdagelsen betyr at det trolig er ufattelig lenge siden språk og menneskelig språkevne ble som nå.

For å kunne skjønne hvor revolusjonerende dette er, må man se det i lys av det lille man allerede vet om når språk ble utviklet, og av det forskere og andre har antatt, som har endret seg gjennom flere tiår.

Det som er kjent, er at vi mennesker tilhører gruppen aper, og at vi lager lyder etter samme grunnleggende prinsipp som andre pattedyr – gjennom organer som først og fremst brukes til å puste eller spise: lunger, svelg, munn og nese.

Men lydene våre er veldig forskjellige fra alle andres. De fleste arter kan gi en håndfull forskjellige typer lydsignaler; mennesker kan produsere et ubegrenset antall forskjellige ytringer. Andre arter bruker lydene sine til å lage noen få signaler i faste situasjoner, for eksempel varsling om fare, trussel mot andre eller ønske om kontakt. Vi mennesker kan bruke språkene våre til å påvirke og overføre informasjon på uhyre avanserte måter. Andre arter har medfødte signaler som blir brukt på samme måte av praktisk talt alle, mens vi lærer språk som bare kan brukes blant dem som har lært det samme.

Språkevnen: når, hvordan og hvorfor

Spørsmål om språkevnen har blitt stilt av mennesker i tusenvis av år, men den moderne diskusjonen startet da Darwins utviklingslære ble allment akseptert. Hvis mennesker og andre aper har samme opprinnelse, må det bety at språkevnen ble utviklet etter at linjen som førte til oss, skilte seg fra linjene til de nær beslektede apene. I dag vet vi at det skjedde for omtrent seks millioner år siden.

At språkferdighet ble utviklet i løpet av den tiden, er det nå generell enighet om. Ellers er det ikke mye som kan anses som sikkert eller akseptert av de forskerne som jobber med disse problemene. Man vet mye mer nå enn for noen tiår siden, men nye fakta har ikke ført til endelige svar på de grunnleggende spørsmålene.

I den nylig utgitte boken Hvordan språkene ble til gir jeg en oversikt over hva man vet, og hva man kan gjette seg til om menneskespråkenes tilblivelse. I boken kan man også lese en del om våre forfedre (se faktaboks). Men når, hvordan og hvorfor endret deres kommunikasjonsmåte seg? Det er neppe mulig å få vite noe sikkert om dette.

De mange språkene som brukes i dag, er ekstremt avanserte systemer for kommunikasjon med lyd. Overfladisk sett er de veldig forskjellige, men de er alle strukturert etter de samme grunnleggende prinsippene, og alle mennesker – uten alvorlige funksjonshemninger – lærer (i det minste) ett språk i veldig tidlig alder. Det er nok fordi arten menneske har utviklet en unik evne til å lære og bruke språk. Hvor lang tid det kan ha tatt, er det svært forskjellige meninger om. Det nye resultatet fra Uppsala forandrer synet på når våre forfedre fikk en så avansert språkevne som vi har i dag.

Et annet sentralt spørsmål er hvordan språkutviklingen begynte. Debatten rundt dette startet med full styrke allerede i siste del av 1800-tallet. De mange som var skeptiske til Darwins utviklingslære, tok blant annet opp at det ikke er lett å forklare hvordan språkevnen kunne ha oppstått gjennom en prosess med naturlig seleksjon. Mange tanker dukket opp allerede da, og flere av dem er gjenkjennelige i forslagene som fremdeles sirkulerer.

Det siste tiåret har det imidlertid kommet noen nye forslag. De fleste barn lærer å forstå godt og snakke fullt forståelig før de fyller tre år, mens de fremdeles er helt avhengige av voksne for å overleve. De parer seg ikke, drar ikke på jakt og advarer sjelden andre. Men det naturlige utvalget ser ut til å ha gjort det mulig for dem å bruke språk. Hvorfor? Svar på spørsmålet om hvordan språk begynner å utvikle seg, bør kanskje søkes i barns situasjon.

Språkutvikling hos barn

Forslagene som er basert på denne tanken, tar utgangspunkt i forholdet mellom barn og deres omsorgspersoner. Den teorien som er mest gjennomarbeidet og best kjent, er at mødre som gikk på to bein og ikke hadde mye pels, måtte legge vekk babyen oftere enn tidligere generasjoner som gikk på fire ben, kunne ha babyen på ryggen og hadde pels som barnet kunne klamre seg fast i. Derfor måtte mor og barn utvikle en måte å holde kontakten på over en viss avstand.

Det er ikke utenkelig at personlig tiltale kan ha vært en meget tidlig form for tale.

Men det var også andre forhold som gjorde at homininenes barn (se faktaboks) var i en annen situasjon enn barn av tidligere arter. Hos andre store aper er det bare moren som tar seg av et barn, men blant mennesker skal barnet i tillegg forholde seg til faren og i de fleste tradisjonelle samfunn også til andre omsorgspersoner, som eldre søsken, tanter og så videre. Barnet trenger å kunne kontakte flere forskjellige mennesker, og de på sin side trenger kontakt med barnet. For slike formål er det svært nyttig å kunne tiltale og appellere til forskjellige individer, å kunne si mamma! og pappa! eller Lillemor! Det er derfor ikke utenkelig at personlig tiltale kan ha vært en meget tidlig form for tale. Det er min egen gjetning. Den bør ikke oppfattes som noe annet enn et av de mange ikke-bevisbare forslagene om hva som kan ha skjedd. Men det virker sannsynlig at nye og forhåpentlig bedre hypoteser vil dreie seg om hvilken rolle barn og barns læring kan ha spilt.

Da kan vi komme litt lenger i vår kunnskap om hva som til syvende og sist førte til at vi nå bruker språk som kan formidle hva som helst. For eksempel disse tankene om hva som faktisk kan ha skjedd!

-- Tore Janson er pensjonert professor i afrikanske språk og tilknyttet Institutt for språkvitenskap ved Stockholms universitet. Han er aktuell med boka Hvordan språkene ble til (Pax Forlag). Artikkelen er basert på et par av kapitlene i boka og oversatt av forlaget.