Rettskriving til begjær og besvær

AV SIGRID SØRUMGÅRD BOTHEIM

Mange som slår opp i ordbøkene, finner ikke noe entydig svar på hvordan man skriver eller bøyer et ord. For å forstå den store valgfridommen i norsk må vi gå 100 år tilbake i tid. På begynnelsen av 1900-tallet vokste det fram en idé om at nynorsk og bokmål – den gangen kalt landsmål og riksmål – gradvis skulle bli ett skriftspråk, forteller Sturla Berg-Olsen, som jobber med normeringsspørsmål i Språkrådet.

– Middelet for å komme fram til et felles språk var å innføre valgfrie former i begge målformene. I starten så det ut til at tilnærmingspolitikken skulle slå igjennom, men så snudde det. Etter hvert ble politikken forlatt, men vi satt igjen med valgfridommen. I dag mener mange det har en demokratisk verdi at skriftspråket kan legges nært opp til talemålet.

Berg-Olsen sier at det også finnes argument for en strammere norm. De som lærer norsk, venter seg og ønsker gjerne entydige svar. Samtidig er det å lære om variasjon og valgfridom en del av det å lære norsk, selv om det gjør noen ting vanskeligere. Offisiell politikk i dag er at normene ligger fast, og det er ikke aktuelt med noen stor innstramming.

Sammensetninger blir ikke detaljnormert

I norsk er det lett å lage nye ord ved å sette sammen ord som allerede er normert. For eksempel kan vi skrive heilmjølk på fire forskjellige måter på bokmål, fordi det er lov å skrive både hel og heil, melk og mjølk. Ordet kan bøyes som både hunkjønn og hankjønn, slik at vi har åtte måter å skrive det på i bestemt form, for eksempel både helmelken og helmelka. Framtida er et annet eksempel. I bestemt form kan vi skrive både framtida, framtiden, fremtida og fremtiden.

– Noen mener at vi bør normere slike sammensetninger i detalj, men det ville være et enormt arbeid. Dessuten gjør det ikke så stor skade at det er lov å skrive ord på visse måter, selv om noen sammensetningsvarianter sjelden blir brukt, sier Berg-Olsen.

Språkrådet og Universitetet i Bergen eier Bokmålsordboka og Nynorskordboka sammen. Språkrådet forvalter rettskrivinga, mens ordbokredaksjonen ved Universitetet i Bergen bestemmer hvilke ord som skal være med. I fjor startet universitetet et stort revisjonsprosjekt som skal gå over fem år. Innholdet i ordbøkene skal oppdateres, og omfanget skal bli mer likt, forteller Terje Svardal, som er en av redaktørene for ordbøkene.

– I dag har Bokmålsordboka rundt 70 000 oppslagsord, mens Nynorskordboka har 90 000. Målet er at begge skal få rundt 100 000 oppslagsord. De to målformene er forskjellige, men noen av forskjellene i ordbøkene er tilfeldige, og dem prøver vi å luke vekk.

For at et ord skal være med i ordbøkene, må det være brukt i et visst omfang, og det må finnes dokumentasjon på at ordet har vært i bruk over tid. Det vil si at et ord bør ha vært i jamn bruk i mellom fem og ti år. Redaktørene vurderer også om ordet blir brukt i ulike typer tekster, eller om det brukes bare innenfor noen spesielle områder. Akkurat nå jobber redaksjonen med bokstaven a.

– For eksempel er aortastenose et ord vi har vurdert. Vi fikk 58 treff på dette ordet da vi søkte i ulike tekster, men 57 av dem var fra 2005. Det viste seg at dette var noe kongen led av, derfor var det omtalt i avisene akkurat det året.

To typer normeringssaker

Når ordbokredaksjonen støter på ord som de er usikre på skrivemåten av, blir de ført i en liste som Språkrådet sjekker med jamne mellomrom. Sturla Berg-Olsen forteller at sakene som behandles, kan deles i to hovedtyper.

– Noen ganger er svaret gitt ut fra det som ligger i normeringa fra før. Slike saker behandler vi internt i Språkrådet. For eksempel kom det et spørsmål som gjaldt ord med hest- som forledd. I mange ord var det lov å skrive både hest- og heste-, som hestgal eller hestegal. Men noen ord hadde bare hest- som forledd, som hestfolk. Her kom vi fram til at også disse ordene bør kunne ha heste- som forledd, altså slik at man også kan skrive hestefolk.

Andre ganger må det tas nye avgjørelser, og da legger Språkrådet fram en utredning for fagrådet for normering og språkobservasjon, med medlemmer fra ulike fagmiljøer. Endelige normeringsvedtak blir gjort i styret.

Kanskje bare kviss i 2040?

Det finnes mange prinsipp for normeringa av språket. Det første er at bokmål og nynorsk skal vurderes på selvstendig grunnlag, for det er ikke lenger noe mål at de to målformene skal nærme seg hverandre. Et annet prinsipp er stabilitet. De siste 100 åra har det vært hyppige endringer, men nå skal normene ligge i ro og få feste seg. Et tredje prinsipp gjelder den faktiske bruken i befolkninga.

– Dersom det blir stor forskjell mellom norm og bruk, kan vi justere normeringa. For eksempel var det tillatt å skrive et faksimile, et fløyel, et grut, et miks og et rus inntil i fjor. Da ble alle disse ordene normert kun som hankjønnsord, fordi det er det folk bruker, sier Berg-Olsen.

Språkrådet vurderer også hvordan importord skal normeres. Quiz er et typisk eksempel på en fremmed skrivemåte som har etablert seg, samtidig som kviss også har blitt tatt i bruk. I 2015 ble det valgfritt å bruke den fornorska skrivemåten.

– I slike tilfelle likestiller vi den utenlandske og den norske skrivemåten. Så gjør vi en ny vurdering etter 25 år. Dersom den fornorska skrivemåten er blitt etablert, vurderer vi å ta vekk den utenlandske skrivemåten.