Språkloven

Hovedregelen er at titler på lover og forskrifter – både fullstendige titler og eventuelle korttitler – skal ha liten forbokstav. Bruker vi språkloven som eksempel, skal dermed den fulle tittelen skrives lov om språk, mens korttittelen skrives språkloven.

Vi har to unntak fra regelen om liten forbokstav, nemlig Grunnloven og lover der tittelen har et egennavn som forledd (f.eks. Svalbardloven). Bruker vi derimot grunnloven som et vanlig fellesnavn (den svenske grunnloven), skal vi skrive tittelen med liten forbokstav.

Korte og lange titler

Mange lover har en offisiell korttittel. En offisiell korttittel står i parentes etter den fullstendige tittelen på loven hos Lovdata. Et eksempel på en offisiell korttittel er forvaltningsloven (for lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker). For enkelte lover er det i bruk en uoffisiell korttittel, eller til og med flere konkurrerende uoffisielle korttitler. I de fleste sammenhenger er det både vanlig og leservennlig å bruke korttittel (offisiell eller uoffisiell) når vi henviser til lover.

Bokmål eller nynorsk?

De aller fleste norske lover er skrevet på enten bokmål eller nynorsk. Altså har den fullstendige tittelen på en lov stort sett bare én skrivemåte. La oss ta lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (med den offisielle korttittelen offentleglova) som eksempel. Når vi omtaler loven med fullstendig tittel, skriver vi alltid lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd, uansett om teksten vi skriver, er på bokmål eller nynorsk. Korttittelen, derimot, er det vanlig å gjengi på det skriftspråket som resten av teksten er skrevet på: offentlighetsloven i en bokmålstekst, offentleglova i en nynorsktekst. 

Det siste rådet ovenfor gjelder de fleste vanlige tekster. Når man bruker korttittelen til å henvise til en lov i en lovtekst, er det annerledes: Da skal man skrive korttittelen på det skriftspråket som er brukt i loven det vises til.

Vil du vite mer?

• Detaljerte regler og råd om lovhenvisninger

Publisert 15. juni 2020