En trangere bokmålsnorm?

AV ÅSE WETÅS, direktør i Språkrådet

Lite brukte former går ut

Når vi tar utgangspunkt i skriftspråket slik det faktisk ser ut, følger det med et stort antall valgfrie former i bokmål. De store rettskrivingsreformene i 1917 og 1938 gav bokmål stor valgfrihet, som en følge av datidas politikk for tilnærming av bokmål og nynorsk «på norsk folkemåls grunn». De alternative formene ble enda flere ved at 1981-reformen og seinere vedtak i 1980-åra (gjen)innførte en rekke riksmålsformer. Det er nå et langsiktig mål at antall alternative former skal minskes, og da er det lite brukte former som går ut av offisiell rettskrivingsnorm. Tendensen de siste tiåra har derfor vært at en del lite brukte former har gått ut av bokmålsnormalen. Dette skjedde gradvis utover i 1990-åra og ikke minst med rettskrivingsendringene i bokmål i 2005. Samtidig har det vært brei politisk enighet om at en framover skal være forsiktig med å gjøre store endringer.

Entydig rettskriving og personlige preferanser

Er ikke «høgvassbuksen» en pussig og utenkelig form? Jo, og den oppstår bare som en reint hypotetisk form basert på generell valgfrihet mellom enkeltdelene som «buksa»/«buksen» og «vanns-»/«vass-». Språkrådet har aldri fått spørsmål om vi vil tilrå å bruke former som dette. Valgfrihet på enkeltordnivå får vi spørsmål om, men da om mer sentrale ord og former: «fram» eller «frem», «boka» eller «boken», «sein» eller «sen», «innstramming» eller «innstramning». I par som dette er begge formene relativt mye brukt. Skal normen være stabil og samtidig ta hensyn til faktisk bruk, kan ikke denne valgfriheten fjernes i det offisielle bokmålet. Dersom de tre faktisk ønsker seg en «entydig rettskrivning», slik de skriver, vil mange vanlige bokmålsformer forsvinne.

En del av dem som mest ivrer for en trang norm og ønsker å begrense andres former, yter gjerne sin skjerv til valgfriheten ved å kjempe for sine egne favoritter. Da Egeland velfortjent fikk Riksmålsprisen i fjor, holdt han en tale der han blant annet nevnte tida som journalist i Aftenposten i 1980-åra, og at det var å «komme hjem» språklig. Den konsekvente korrekturen til former som «sne», «efter», «sprog» og «idag» satte han sjøl stor pris på den gangen. I dag finner vi nesten aldri disse formene i Aftenposten. Denne avisa er en stor tekstprodusent og en sterk normaktør, og i store digitale tekstarkiv kan vi se nærmest hvilken dag Aftenposten endret kurs i rettskrivinga. Når vi skal vurdere bruken av alternative former, illustrerer dette et ikke uvesentlig poeng: Variasjonen i redigerte tekster er ofte tungt styrt av redaksjoners normvalg.  For eksempel var «maven» en del brukt i bokmålstekster fram til mai 2006, mens «magen» etter dette nærmest har vært enerådende. Hva skjedde ved overgangen til sommeren 2006? Da gikk Aftenposten over til å bruke «magen».

Normering og interesser

Egeland, Iunker og Uri knytter ønsket sitt om en trang bokmålsnorm til Høyres forslag om å vurdere å legge normeringa til andre enn Språkrådet. For bokmålets del er riksmålsorganisasjonen Det Norske Akademi for Språk og Litteratur (der Uri sitter i presidiet) nevnt som en mulig alternativ institusjon. Språkrådets styreleder Guri Melby har i Dagbladet og Aftenposten pekt på det uheldige i å skulle overlate normeringa av det felles skriftspråket bokmål til en institusjon som har som mål å fremme varianten riksmål. Språkrådets normeringsarbeid skal vurdere flere interesser og vi ønsker selvsagt innspill fra alle som er interesserte i språknormering. Blir det aktuelt med en større revisjon av rettskrivinga, er det for norsk språk vesentlig at dette er et arbeid som er trygt forankret i alle deler av språksamfunnet.

Dette innlegget sto på trykk i VG 22. april 2017